Sørger over barnet som ikke kommer?

[AnonymBruker]

En rar tanke, men det er sorg....... det er jeg sikker på!

Vi klarer ikke få barn sammen, alt ligger til rette og årene går..

IVF ligger til rette men forsøket går i vasken!!!!!

Jeg sørger, litt i puljer.

Noen dager er bedre en andre, vanskeligst er det og takle det med medisiner i kroppen!!! Alt er blir ekstra tungt..

Jeg sørger over et ekteskap som får mange tøffe motbakker, over en datter(min) som ikke får søskern, over at jeg/vi aldri skal få oppleve den store velsignelse det er og få et barn med den man elsker!!!

Kommer jeg meg vidre om det ikke går? hva skjer med oss? er sorgen og savnet alltid der?

Sorgen etter et barn vi ikke kjenner, ikke har hatt...

Noen andre med liknende tanker? del de gjerne!!

[lille_meghåper]

Jeg har siden jeg var liten ønsket meg en liten mini meg. er nå i pp10. ingenting skjer. savnet gjør vondt. forstår deg veldig.

har en venninne som er gravid, og jeg er sykt misunnelig. er ikke kommet så langt som deg. men savnet er der. Jeg ønsker å kunne snakke med andre mødre om hvordan det er/var å være gravid, hvordan det er å føde og hvordan jeg hadde det og lignende. føler meg dum som ikke forstår. og lei meg hvergang noen sier at nå er det på tide for meg å få meg barn.

jeg forstår deg veldig godt.

[Gjest Blondie65]

Man kan virkelig ikke noe for hvordan en føler, selv om andre ikke skulle forstå en. Og når man arbeider målrettet mot et mål og det mislykkes, gang på gang, ja er det rart man blir lei seg?

Selv mistet jeg muligheten til å få barn for en stund tilbake og det var en sorgprosess jeg måtte gjennom den gangen. Fremdeles kan jeg bli lammet av sorg og trenge tid for meg selv pga dette.

Det er selvsagt også ekstra vondt når man får kommentarer som at man "er ikke helt kvinne før man har født".

Stor klem - til dere begge!

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var liten ønsket meg en liten mini meg. er nå i pp10. ingenting skjer. savnet gjør vondt. forstår deg veldig.

har en venninne som er gravid, og jeg er sykt misunnelig. er ikke kommet så langt som deg. men savnet er der. Jeg ønsker å kunne snakke med andre mødre om hvordan det er/var å være gravid, hvordan det er å føde og hvordan jeg hadde det og lignende. føler meg dum som ikke forstår. og lei meg hvergang noen sier at nå er det på tide for meg å få meg barn.

jeg forstår deg veldig godt.

Hei kjære deg:TS her, for meg var det vanskeligst når vi nesten bikket året som prøvere!

De 12mnd sto foran meg til skrekk og advarsel om hva som kunne skje(ikke skje) om jeg ikke ble gravid.

Jeg hadde helt fra begynnelsen av prøvingen en skikkelig vond mage følelse som sa at dette ikke kom til og gå.

Og nå, etter 2 runder ivf.. Siste kom vi som rugere til dag 15, så kom mensen så har jeg nok på en måte gitt opp!

Det går faktisk lettere nå, selv om det ikke er en uke siden vi testet negativt. Man begynner og forberede seg på at det faktisk ikke kommer til og skje

Misunnelsen og den vonde klumpen i magen når andre forteller om at de er gravide osv er absolut det værste! Jeg blir en annen person, som jeg ikke liker spesielt godt.

Håper i det lengste for din del at det blir en positiv ende på visa for deg

[AnonymBruker]

Man kan virkelig ikke noe for hvordan en føler, selv om andre ikke skulle forstå en. Og når man arbeider målrettet mot et mål og det mislykkes, gang på gang, ja er det rart man blir lei seg?

Selv mistet jeg muligheten til å få barn for en stund tilbake og det var en sorgprosess jeg måtte gjennom den gangen. Fremdeles kan jeg bli lammet av sorg og trenge tid for meg selv pga dette.

Det er selvsagt også ekstra vondt når man får kommentarer som at man "er ikke helt kvinne før man har født".

Stor klem - til dere begge!

Takk for svar

TS her, det er som du sier ett nederlag etter gjentatte ganger med HARDT arbeid.

Man blir sååå sliten og lei!

Jeg blir også lammet noen ganger, det stopper helt opp og det bare velter opp fra det innerste.. DET er vondt det, og akkurat da i et nano sekund så ville jeg byttet bort livet mitt.

Er det forresten fortsatt noen som slenger rundt seg med den gammeldagse utrolig uvitende og sårende kommentaren der? Fysj..

Tenk at du har kommet deg vidre, det i seg selv er jo en fantastisk bragd... jeg er på vei

En god og varm klem til deg

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i tre år og er akkurat ferdig med vår tredje IVF, uten resultat. Så jeg forstår hvordan det føles, for å si det sånn. Det går i bølger, i perioder er det greit, i andre perioder er det nesten ikke til å holde ut. Selv om jeg er glad på andres vegne når de får barn blir det verre og verre for hver gang å hilse på nyfødte og omgås disse som er i den fasen. Det er som en klubb jeg ikke får være medlem av. Som jeg alltid har hatt lyst til å være med i. Det verste er tanken på at vi kanskje aldri får barn, og dette er det vanskelig å sette ord på, for folk man prater med vil gjerne være positive og blir triste av å tenke på slike ting. Velkommen til min verden tenker jeg da, dette er min realitet. Jeg er ufrivillig barnløs.

[Gjest Blondie65]

Jeg er ufrivillig barnløs.

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i tre år og er akkurat ferdig med vår tredje IVF, uten resultat. Så jeg forstår hvordan det føles, for å si det sånn. Det går i bølger, i perioder er det greit, i andre perioder er det nesten ikke til å holde ut. Selv om jeg er glad på andres vegne når de får barn blir det verre og verre for hver gang å hilse på nyfødte og omgås disse som er i den fasen. Det er som en klubb jeg ikke får være medlem av. Som jeg alltid har hatt lyst til å være med i. Det verste er tanken på at vi kanskje aldri får barn, og dette er det vanskelig å sette ord på, for folk man prater med vil gjerne være positive og blir triste av å tenke på slike ting. Velkommen til min verden tenker jeg da, dette er min realitet. Jeg er ufrivillig barnløs.

Det føles ut som om man konstant kjemper i motvind..

Og at alle andre har flaks her i livet, men vi som ikke får det til alltid står igjen!

Tankene meldte seg en periode: Hvem er vi? Hvem blir vi? Hvem ønsker vi og være?

Vi blir jo forbigått av alle rundt oss på dette området, og jeg kjenner jeg blir så innmari sint

Vi har også prøvd i 3 år, det føles ut som en eeeeevviget!!!!

Smiler når jeg tenker tilbake på den dagen jeg kastet pillene, og var usikker på om jeg ville ha ett barn til.... da.... Men nå, nå er det det eneste jeg vil... Sukk...

Jeg er ikke glad på andres vegne lengre. Jeg blir sur, og unngår de. Jeg føler meg såååå slem, men jeg har ikke ork til og holde meg selv oppe og til og fungere som mor og kone til de her hjemme om jeg skal omgåes med de som har det jeg ønsker meg mest av alt!!!

JA, jeg har en datter men jeg skulle så gjerne få oppleve det en gang til.

Jeg fikk henne når jeg var veldig ung og sorgløs, jeg skulle gjerne kjent litt på de modne morsfølelsene, den gode økonomien og tryggeheten jeg ha med meg selv nå iht og få en liten skatt til

Og for en trist tanke det er at hun kanskje aldri får søsken..

Nei fyyy faan så urettferdig ting kan være. (i liten skala, når jeg VET at maaange andre har det myye værre, jeg vet det) MEN dette er MIN SORG!!! MIN........

Kan jeg spørre hvor i landet du hører hjemme Anonym? Jeg er selv på Ullevål.

En til deg, med de beste ønsker.

[AnonymBruker]

Det føles ut som om man konstant kjemper i motvind..

Og at alle andre har flaks her i livet, men vi som ikke får det til alltid står igjen!

Tankene meldte seg en periode: Hvem er vi? Hvem blir vi? Hvem ønsker vi og være?

Vi blir jo forbigått av alle rundt oss på dette området, og jeg kjenner jeg blir så innmari sint

Vi har også prøvd i 3 år, det føles ut som en eeeeevviget!!!!

Smiler når jeg tenker tilbake på den dagen jeg kastet pillene, og var usikker på om jeg ville ha ett barn til.... da.... Men nå, nå er det det eneste jeg vil... Sukk...

Jeg er ikke glad på andres vegne lengre. Jeg blir sur, og unngår de. Jeg føler meg såååå slem, men jeg har ikke ork til og holde meg selv oppe og til og fungere som mor og kone til de her hjemme om jeg skal omgåes med de som har det jeg ønsker meg mest av alt!!!

JA, jeg har en datter men jeg skulle så gjerne få oppleve det en gang til.

Jeg fikk henne når jeg var veldig ung og sorgløs, jeg skulle gjerne kjent litt på de modne morsfølelsene, den gode økonomien og tryggeheten jeg ha med meg selv nå iht og få en liten skatt til

Og for en trist tanke det er at hun kanskje aldri får søsken..

Nei fyyy faan så urettferdig ting kan være. (i liten skala, når jeg VET at maaange andre har det myye værre, jeg vet det) MEN dette er MIN SORG!!! MIN........

Kan jeg spørre hvor i landet du hører hjemme Anonym? Jeg er selv på Ullevål.

En til deg, med de beste ønsker.

Hei! Jeg hører hjemme på Riksen, eller det vil si jeg gjorde det inntil i dag. Var på avsluttende samtale der i dag, så nå er vi ferdige i det offentlige. Vi tror vi kommer til å prøve i det private senere, men det er jo ufattelig slitsomt med IVF, så jeg (og han) trenger en pause fra alt styret. Pluss at vi må komme over alt som har skjedd allerede.

Jeg vet at jeg er en heldig person, jeg har verdens fineste mann, jeg har drømmehuset, jeg har en bra jobb og vi har nok penger. Så i det store og hele er det ikke en tragedie, hvis jeg ser det i forhold til hva andre opplever rundt omkring. Etter så lang tid er det ikke sånn at jeg går rundt og ser nitrist ut hele tida, men inni meg er det ofte kaos. Jeg er redd, veldig redd. Vårt høyeste ønske er å bli en større familie, men kanskje det ikke skjer? Foreldrene våre ønsker seg barnebarn, men later som det ikke betyr så mye fordi de ikke vil at vi skal føle oss ille. Jeg ser venner og slektninger få barn, nummer en og i andre tilfellet nummer to og tre. Og det er bra, og de er lykkelige såklart, men jeg klarer ikke lenger involvere meg så mye. Det er ikke det at jeg ikke unner dem det, men jeg lurer jo på hvorfor det ikke skjer med oss også, på hva vi har gjort for å fortjene det (ingenting, men tanken melder seg likevel) og hvorfor det måtte skje med oss.

Håper det ordner seg for dere!

[AnonymBruker]

Hei!

Kjenner meg igjen i de følelsene du har. Det er en sorg, og en føler seg ofte så alene i den sorgen.. Og så følte jeg meg fæl også som var misunnelig på de som hadde det så lett, selv om jeg jo også var glad for venner som ble gravide, så var det alltid et stikk av urettferdighetsfølelsen der også... Selv om andre sa de forsto, så følte jeg at de egentlig ikke gjorde det,ikke kunne det, når de ikke hadde vært DER hvor jeg var, og jeg klarte ikke snakke om det som var vanskelig til så mange(heldigvis til noen!), og det var jo også ensomt, en slags tabusorg.. Og jeg likte ikke heller at venner syntes synd på meg heller på en måte...

Men sorgen er over. Jeg fikk barnet mitt.Det er jeg såååå glad og takknemlig for. Nå skulle jeg egentlig gjerne hatt et søsken... Men det blir nok ikke av ulike grunner.

Uansett, den sorgen og prosessen jeg gikk gjennom i de årene før jeg fikk barn, forandret meg nok som menneske. Jeg vet hvordan det er å ønske seg noe så sterkt og bli så utrolig skuffet gang på gang.. Tankeløse kommentarer gjorde ikke ting bedre. Som du sier sorgen er DIN... Ingen andre kan gå i dine sko..

Men jeg tror ikke slik sorg varer for evig, ikke i sterk grad iallefall. Om en ikke får barnet en ønsker seg, så tror jeg at en etterhvert forsoner seg med tanken/sorgen/savnet, finner alternativer. Sorgen blir nok ikke like spiss lenger, men rundere i kantene...

[AnonymBruker]

En rar tanke, men det er sorg....... det er jeg sikker på!

Vi klarer ikke få barn sammen, alt ligger til rette og årene går..

IVF ligger til rette men forsøket går i vasken!!!!!

Jeg sørger, litt i puljer.

Noen dager er bedre en andre, vanskeligst er det og takle det med medisiner i kroppen!!! Alt er blir ekstra tungt..

Jeg sørger over et ekteskap som får mange tøffe motbakker, over en datter(min) som ikke får søskern, over at jeg/vi aldri skal få oppleve den store velsignelse det er og få et barn med den man elsker!!!

Kommer jeg meg vidre om det ikke går? hva skjer med oss? er sorgen og savnet alltid der?

Sorgen etter et barn vi ikke kjenner, ikke har hatt...

Noen andre med liknende tanker? del de gjerne!!

Vi har ikke kommet så langt som til utredning enda, men vi har prøvd i nesten ett år. Ellers har jeg selv alltid vært slørven med prevensjon, siden jeg var 13 (jaja, ingen kommentar ). Har egentlig skulle vært gravid ørten ganger, det sier jeg ikke fordi jeg tror, men fordi jeg VEIT. Hat tatt mange EL-tester, i slørve-periodene, uten fast partner og sånt. Men nå når jeg har en fast partner.. Neh.. Ikke el.slim engang.. Bruker medisiner, kan hende de har noe med fertiliteten min å gjøre, men rart at det sjedde år og dager før jeg begynte på medininene..

Så, ja. Vi sørger. Det er hardt, ingen skjønner hva vi sørger over, "dere har jo prøvd så kort tid", men det er lett å si for de som ble gravide på en måned eller to. Vet ikke hvem som lengter mest etter en liten en, samboeren min eller jeg