Late barn

[AnonymBruker]

Jeg må få ut litt frustrasjon her nå. Skal sies at jeg er høygravid og hormonene danser vel rundt i hodet mitt. Jeg vil gjerne høres dere meninger alikevel jeg bor sammen med verdens mest fantastiske mann. Han har to barn fra som vi har annhver helg. Jeg er kjempe glad i barna, men jeg synes grensesettingen hos oss er lite til stedet hos far. Og det er nok fordi dem er her sjeldent. Men kan jo begynne med dette: dagen starter me at de lager seg frokost. Da er kjøkkenet bombandert når vi kommer. Og far ser ut til å synes dette er ok. I tilfelle de blir mer sultne. Spiser vi frokost sammen er det en annen sak. Sønnen sitter på dataen hele dagen eller foran skjermen. I dag sa far ifra at data er ok, 1 time pr dag. Istedenfor at dem går ut å leker (de er 11 og 14) så sitter dem inne hele dagen. Datteren skal gjerne sitte oppå far. Vi har stor hage hvor de kan leke eller de kan sykle seg en tur. Økonomien er ikke helt på topp så vi prøver å spare inn der vi kan. Jeg har gått og lagt meg for å få en liten pause. Hadde de kunne aktivisert seg selv ville jeg vært mer våken. Men jeg blir sliten av å ha to barn og en mann oppå meg i en liten stue.

Jeg mener at barn på den alderen BØR kunne finne på noe alene. De har ikke vist intr for å bli kjent med noen andre barn her heller. Om litt over en mnd får vi en frøken. Og et nytt hus. De blir da nødt til å bli kjent med andre barn og kunne finne på ting sammen.

Hadde det vært mine varn ville jeg sagt at nå skal dere ut i en time og finne på noe selv uten oss. Men føler jeg ikke har "rettigheter" til dette.

Takk for evt. Innspill

[AnonymBruker]

Er det du som allerede har klaget litt på oppførselen til disse barna? Du må avklare med faren hva du han mener om hvor mye du kan sjefe. Når det er avklart må han støtte deg i prosessen slik at barna ikke mister respekt.

Om du kjenner noen som har barn i deres alder kan du jo avtale at barna kan møtes og bli kjent. Det gjorde mor for meg da jeg var ung, ville nok ikke fått meg venner på det stedet uten den hjelpen.

[liseanthus]

Har du tenkt på at det kanskje ikke er så lett for barna heller?

Det er ikke "bare" å gå ut å få seg nye venner, og det er veldig lett å si "sånn ville jeg gjort det om de var mine" når man enda ikke har barn selv.

[AnonymBruker]

Det er ikke så enkelt når man kommer fra ulike miljøer som vektlegger ulike ting. Har man felles barn så blir jo barna oppdratt med litt fra mor og litt fra far. Men når man får seg partner med barn fra før så har man jo ikke hatt noe å si i disse barnas oppdragelse før man selv kom inn i bildet.

Jeg har opplevd noe av det samme. I min familie (foreldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn etc) så er det vanlig at man har en oppdragelse som er streng på ting som høflighet, hjelpe til hjemme, respekt for voksne (alle voksne, ikke bare foreldre) osv, mens man er mindre streng på innetider/leggetider og den type regler så lenge barnet/ungdommen viser at de er til å stole på og at man har en viss kontroll med hva de gjør. Når jeg så ble sammen med samboeren min og hans to barn har hatt det motsatt på mange måter, så ble jeg veldig frustrert. Barna hans er vant til strenge regler i forhold til innetid, leggetid osv, men de er ikke oppdratt til å oppføre seg respektfullt overfor voksne eller ta ansvar på eget initiativ.

Jeg har vært nødt til å ta opp disse tingene med samboeren min, og han har oppdaget en del ting han ikke var oppmerksom på før i forhold til barna sine. Nå har han strammet inn i forhold til hva han forventer av dem i forhold til høflighet og folkeskikk. Men siden barna ikke har fått dette innprentet siden de var veldig små så sitter slikt langt inne for dem. Ting er blitt mye bedre, men jeg kan ikke forvente at hans barn skal oppføre seg så veloppdratt som det jeg er vant til i min familie.

Så jeg synes definitivt at du som nytt voksent medlem av familien skal kunne snakke med mannen din om hvordan du synes barn skal oppføre seg, og han bør ha respekt for dine meninger og komme deg imøte. Men du kan ikke forvente at barna blir helt "etter din oppskrift". Her må man som så ofte ellers i livet finne en gylden middelvei.

Jeg "vet" at jeg kommer til å oppdra våre felles barn på en annerledes måte enn min samboer har gjort sammen med sin eks, fordi vi kommer fra ulike miljøer. Jeg vil følge de tradisjoner som er vanlig i min familie. Men samtidig vil samboeren min putte på med sine tradisjoner, så det blir en salig blanding. Men akkurat når det gjelder respekt for voksne og normal folkeskikk har han heldigivis "sett lyset", så der er vi enige om at våre felles barn skal få en litt annen plattform enn hans barn med eksen har fått.

[Skylight]

Nei, det er ikke bare enkelt for barn å gå ut døren for å finne andre å leke med i den alderen heller. Jeg tror det beste er, for å få de ut døren, at far tar de med seg ut og sørger for at det faktisk er noe å gjøre der ute, som ballspill, hagespille, trampoline, kanskje far må sykle med de noen turer for at de skal bli kjent med nærområdet også?

Meg jeg skjønner deg svært godt som gravid hvor slitsomt det er å ha noen oppå seg og rundt seg hele tiden, så du bør spørre far på tomannshånd om han ikke kan aktivisre barna ute slik at du får litt hvile og fred når de er på besøk.

Jeg synes det er positivt at barna finner seg frokost og ettersom det er ditt kjøkken også ville jeg nok tatt direkte opp med barna, at dette er alle sitt kjøkken hvor alle kan lage mat, men at man må forlate kjøkkenet slik det så ut når man kommer inn.

Husk i framtiden at grenser for fars barn, setter far, men at grenser for deg selv setter selv :-)

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så greit for en 14-åring (og det finnes nok mange 11-åringer som vil slite med det samme) å gå ut i et fremmed strøk og bare finne seg venner. Hvis de ikke har noen sosiale aktiviteter i området, eller skole, er det ikke lett å komme i et nytt miljø. De ungene som bor i nærområdet har allerede venner, og de er kanskje ikke interesserte i nye venner som de får se kun annenhver helg.

Når de er så sjelden hos dere, skjønner jeg også at de frister for dem å være mye sammen med faren sin. Hvis du vil ha litt "fred", foreslår jeg at du oppfordrer samboeren din til å være med dem ut og aktivisere dem, gå tur e.l. Da får du folk ut av huset for en stund, og barna får litt alenetid med faren sin.

[juliane]

Vis meg den fjortenåringen som tilbringer helgene lekende i hagen.

Så vidt jeg skjønner er dette barn som er hos dere annenhver helg, og som ikke bor i nærmiljøet til vanlig. Da syns jeg faktisk dere/far har et ansvar for å finne på ting med barna, og ikke sitte inne hele helga uten å gjøre noe.

[skruf]

Husker da jeg var tenåring og på helgabesøk til pappa..... For det første hadde jeg savnet han og hadde mest lyst til å tilbringe tid med han. For det andre var det ikke å bare løpe ut i gata for å se om det var noen på min alder der for å spørre om vi kunne "leke" sammen..

Heldigvis så hadde jeg verdens beste stemor som behandlet meg som den fjortisen jeg var:-) Lagde god middag, lørdagene var kosedager med film og familiekveld. Stakk på små fjellturer med faren min, av og til reataurantbesøk..... Jeg fikk og en bror på den tiden, men ble inkludert, og hun viste ingen tegn til sjalusi og irritasjon over dette stebarnet som "invaderte" hennes hjem 4 netter i måneden....

Skjønner barna til mannen din jeg! Kanskje du heller skulle gått litt i deg selv i stedet..

[skruf]

Og hva skal en 11-åring og en 14-åring leke med i hagen? Bøtter og spader?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at barna vil tilbringe tid med far når de ser han så sjelden. Men at barn ikke skal kunne aktivisere seg selv litt, og gjerne utenfor huset, det skjønner jeg ikke.

Vi har en 13-åring som kan gå ut og finne på ting for seg selv når vi er steder han ikke har venner. Han kan øve seg på ballferdigheter, kaste "flyndre" (flate stener som hopper bortetter vannet), klatre i trær eller ta med seg fiskestanga på tur. Eventuelt kan han sykle en tur og øve seg på terrengsykling. Bor man midt i byen må man tilpasse seg det livet.

Om barn klarer å aktivisere seg selv eller ikke handler mye om hva foreldrene har lært dem opp til. Man trenger ikke være på "bøtte og spade"-stadiet for å underholde seg selv utendørs.

[skruf]

Jeg skjønner godt at barna vil tilbringe tid med far når de ser han så sjelden. Men at barn ikke skal kunne aktivisere seg selv litt, og gjerne utenfor huset, det skjønner jeg ikke.

Vi har en 13-åring som kan gå ut og finne på ting for seg selv når vi er steder han ikke har venner. Han kan øve seg på ballferdigheter, kaste "flyndre" (flate stener som hopper bortetter vannet), klatre i trær eller ta med seg fiskestanga på tur. Eventuelt kan han sykle en tur og øve seg på terrengsykling. Bor man midt i byen må man tilpasse seg det livet.

Om barn klarer å aktivisere seg selv eller ikke handler mye om hva foreldrene har lært dem opp til. Man trenger ikke være på "bøtte og spade"-stadiet for å underholde seg selv utendørs.

Som 14årig jente så kan jeg love deg at jeg ikke klatret i trær helt alene (ikke med andre heller forsåvidt..)! Og bor man i by så må man gjerne stikke et stykke ut av byen for å kaste litt med fiskestanga.

Hva skal man som fjortisjente gjøre i byen da? Slenge alene rundt på et kjøpesenter? Stikke alene på kino (noe som er utrolig kjipt i den alderen, sette seg i hagen med ei bok en times tid så stemor slipper å se deg..?

Jeg mener at to helger i mnd så bør stemor tolerere at barna tar litt plass....det er jo tross alt deres hjem og! Og hun klager t.o.m på at datteren helst vil sitte med faren hele tiden...er det noe rart? Det er jo FAREN hennes som hun sikkert har savnet i to uker! Ærlig talt...

[Gjest gjest]

Jeg må få ut litt frustrasjon her nå. Skal sies at jeg er høygravid og hormonene danser vel rundt i hodet mitt. Jeg vil gjerne høres dere meninger alikevel jeg bor sammen med verdens mest fantastiske mann. Han har to barn fra som vi har annhver helg. Jeg er kjempe glad i barna, men jeg synes grensesettingen hos oss er lite til stedet hos far. Og det er nok fordi dem er her sjeldent. Men kan jo begynne med dette: dagen starter me at de lager seg frokost. Da er kjøkkenet bombandert når vi kommer. Og far ser ut til å synes dette er ok. I tilfelle de blir mer sultne. Spiser vi frokost sammen er det en annen sak. Sønnen sitter på dataen hele dagen eller foran skjermen. I dag sa far ifra at data er ok, 1 time pr dag. Istedenfor at dem går ut å leker (de er 11 og 14) så sitter dem inne hele dagen. Datteren skal gjerne sitte oppå far. Vi har stor hage hvor de kan leke eller de kan sykle seg en tur. Økonomien er ikke helt på topp så vi prøver å spare inn der vi kan. Jeg har gått og lagt meg for å få en liten pause. Hadde de kunne aktivisert seg selv ville jeg vært mer våken. Men jeg blir sliten av å ha to barn og en mann oppå meg i en liten stue.

Jeg mener at barn på den alderen BØR kunne finne på noe alene. De har ikke vist intr for å bli kjent med noen andre barn her heller. Om litt over en mnd får vi en frøken. Og et nytt hus. De blir da nødt til å bli kjent med andre barn og kunne finne på ting sammen.

Hadde det vært mine varn ville jeg sagt at nå skal dere ut i en time og finne på noe selv uten oss. Men føler jeg ikke har "rettigheter" til dette.

Takk for evt. Innspill

Må du jaggu slutte syte over disse barna. Du har seriøse problemer!

[AnonymBruker]

Er det du som allerede har klaget litt på oppførselen til disse barna? Du må avklare med faren hva du han mener om hvor mye du kan sjefe. Når det er avklart må han støtte deg i prosessen slik at barna ikke mister respekt.

Om du kjenner noen som har barn i deres alder kan du jo avtale at barna kan møtes og bli kjent. Det gjorde mor for meg da jeg var ung, ville nok ikke fått meg venner på det stedet uten den hjelpen.

Hei

Nei, det er ikke meg