Livet er virkelig ikke rettferdig

[AnonymBruker]

Det er virkelig ikke rettferdig. Hva gjorde jeg galt?

Livet hjemme med familien var psykiske slag. Hver gang noe ble sagt galt eller ikke gjort på deres måte ble jeg tråkket på. Hele tiden hørte jeg at jeg ikke var bra nok, alle andre var så mye bedre. Den eneste som fortalte meg at jeg var pen, var min bestemor. Ellers ble det bare snakk om hvor pene mine småsøsken var. Var jeg virkelig så stygg??

Ungdomsårene kom. Jeg hadde ikke gjort noe imot min familie. Aldri sagt nei, trøstet mamma da hun gråt, kommet hjem med greie karakterer selvom de aldri var på topp. Jeg prøvde hele tiden å ikke gjøre andre sinte på meg. Så ble jeg lei. Det ble jo ikke bedre uansett.

Jeg var 13. Mamma mente jeg brukte en gutt for at han skulle vise interesse for meg, gi meg oppmerksomhet. Saken var bare at gutten var eldre og jeg var ikke klar for det samme som han. Derfor ventet jeg og likte bedre den vennskaplige tonen vi hadde oss i mellom. Mamma trodde meg ikke og hun slo meg.

Etter det skar alt seg. Selvskadingen startet og jeg var mer ute med venner. Jeg følte og tenkte at uansett hva jeg gjorde for mine foreldre så ville de ikke tro meg. Jeg havnet i en gjeng hvor jentene stjal, pyntet seg ekstremt, kuttet seg, drakk i en alder av 13 og banket de som ikke var enig med dem. Men de forsto meg! Endelig.

En helg ville jeg sykle til venninnen min for å overnatte der. Mamma nektet, hun skulle kjøre meg. For da hadde hun kontroll. Tilslutt fikk jeg syklet dit.

På kvelden ringte mamma stadig vekk for å sjekke om jeg faktisk var der. Jeg måtte forklare hva foreldrene til min venninne drev med og hva vi drev med. Hun hentet meg dagen etter og forklarte at hun var sikker på at jeg hadde rømt hjemmefra. Vi snakket ikke noe mer om det, men jeg følte mistroen.

Alt jeg drømte om var å komme meg bort hjemmefra. Bare jeg får lappen så skal jeg reise langt og bo i bilen! Det var nok for meg!

I en alder av 14 år begynte jeg å kontakte gutter/menn på internett. Ikke før jeg ble 16 ble det aktivt og seriøst. Jeg kom i kontakt med en mann som ble min bestevenn. Den jeg ringte hver gang det var bråk hjemme, som var ganske ofte. For nå var jeg hjemme hele tiden, jeg turte ikke å dra ut med venninner for da ville mamma ringe hele tiden, kjeft når jeg kommer inn og bare bråk.

Jeg fikk min første ordentlige kjæreste. Han var 23år. Vi var ganske like, det handlet lite om sex men bare om å ha noen hos seg. Temaene var film og musikk. Mamma var ofte inne på rommet med oss og hadde lange samtaler med han. Etter en stund fant jeg ut at noe ikke stemmer, jeg hadde ikke hørt ifra han på 3 uker så jeg dumpet han.

Det ble masse bråk. Jeg gråt og han kjefta. Den helgen måtte jeg bli med på hyttetur med familien. Hele helgen hadde jeg kontakt med mannen ifra internett.

Uken etter var det skole og jeg møtte en gutt som senere kom til å bety endel for meg. Jeg var mer ute enn hjemme og det fikk sine konsekvenser hjemme. Mamma var sikker på at jeg hadde røyka og drukket hver eneste gang jeg var ute med han her.

Ett par helger etter bestemmer jeg meg for å møte mannen ifra nettet. Kort fortalt var han en annen i virkeligheten enn på bildet. Minst femten år eldre enn på bildet.. Jeg ble bundet og voldtatt. Morningen etter kom jeg meg hjem. Jeg snek meg ut, stjal penger og fikk tatt en buss. Baggen med klær ble stående igjen.

Da jeg kom meg hjem mente moren min at jeg hadde overnattet hos den gutten, jeg nektet og hun spurte ikke mer. Ingen så hvor nedstemt jeg var.

La oss hoppe litt frem.

Venninner!

Jeg har flyttet ut hjemmefra. Har leilighet og sammen med gutten som betyr mye for meg.

Venninnene mine er en annen sak. De behandler meg som dritt og sprer ennå mer dritt om meg. jeg har ingen. Pga oppveksten og overgrepet klarer jeg ikke å jobbe, kjæresten begynner å bli lei av at jeg lever på han og trygd.

Jeg søker jobber, men får ingenting. Jeg går til psykolog og jobber med å se positivt på livet, men noen jenter i byen sørger for å dra meg ned. Færre og færre av de gamle jentene hilser på meg.

Ett skritt frem. Tre tilbake!

Når skal det ende??

[Skilpadden]

Det du forteller her høres virkelig helt forferdelig ut!

Nei, kjære deg. Det er ikke rettferdig at du skal ha det sånn. Det er tross alt ikke du som valgte å bli født i den familien, og jeg syns moren din gjorde en veldig dårlig jobb med å sette unger i verden, fordi det høres ikke ut som om hun enda er klar for barn, selv i en voksen alder. Hvem behandler sine barn sånn? Hvor gammel er du nå? Og har du snakket med din mor om dette?

Jeg har ikke vært der du er nå, men jeg kommer fra en oppvekst som innebar veldig mye vold, og vanskeligheter. Så jeg har empati for deg, jeg klarer å skjønne hvordan du har det. Jeg vokste opp som en ensom person, og følte at ingen skjønnet meg. Men en eller annen gang så sluttet jeg å syns synd på meg selv. Jeg innså at man ser verden slik man vil se verden. Så jeg startet å se annerledes. Jeg begynte å innse at livet er det du gjør det til. Jeg sier ikke at du skal bagatellisere det du har opplevd, bare prøv å ikke la det gå utover livet ditt. Er det virkelig verdt det? Gråt gjerne i ny og ne, men det du holder på med nå er ikke sunt for deg.

Jeg trodde heller ikke på det. Når jeg prøvde det for første gang, funket det ikke. Fordi jeg gjorde det feil. Nå har det gått en stund, og livet for meg, kunne ikke bli herligere. Start med små skritt. Ikke ha store mål enda, start med de små, også kommer det store målet når du er klar. Og da må du love meg at du ikke skal gi opp. Du må gjerne sende meg melding og holde kontakten og si ifra hvordan det har gått. Jeg ønsker deg kun det beste, og har full empati og ikke minst sympati for deg. Dette kommer du til å klare! Er ikke vanskeligere enn som så. Lykke til

[Genesis]

Law of Attraction er bare tull! Da anbefaler jeg heller å lese buddhistiske tekster og Eckhart Toll! Mye bedre kilde til selvutvikling og opplysning!

[Gjest Katten.]

Law of Attraction er bare tull! Da anbefaler jeg heller å lese buddhistiske tekster og Eckhart Toll! Mye bedre kilde til selvutvikling og opplysning!

Sleng på litt Paulo Coelho og man har en fantastisk blanding!

[Skilpadden]

Law of Attraction er bare tull! Da anbefaler jeg heller å lese buddhistiske tekster og Eckhart Toll! Mye bedre kilde til selvutvikling og opplysning!

Hvordan er det tull og tøys? Det er jo til og med vitenskapelig bevist. Hjernen kan skape illusjoner, og se ting som ikke er der. Og når vi ta sier at alt er negativt, at alt i livet suger så er det jo egentlig bare a game of mind. Det er jo det samme om alt i livet er bra også. Altså, dette er kjempe vanskelig å forklare. Men, om man går for å tro at alt i livet er bra, så blir alt i livet bra. Men om man heller går for å tro at alt i livet er negativt, så blir jo alt negativt. Jeg håper virkelig du tar poenget mitt! Fordi dette er ikke noe tull og tøys, og mene noe annet syns jeg er på grensen til å være ignorant. Beklager for ordbruket mitt.

[Gjest Carleigh-Ann]

Leit å høre at du har opplevd alt dette. En psykolog skal hjelpe deg med å endre tankemønster og bearbeide det du har opplevd. Men det er faktisk du som må gjøre jobben. Sett deg mål for hvordan du ønsker livet ditt skal være. Herser folk med deg og behandler deg dårlig? Stå på ditt og si fra at du ikke aksepterer det. Sett deg i respekt.

Ta et oppgjør med familien din.

Ang. jobb, er du villig til å flytte på deg? Kanskje en ny start i en annen by hadde vært noe? Mange opplever mye fælt i livet, de som inspirerer meg mest er de som ikke lar seg bryte ned. Et eksempel er en venninne av meg. Mishandlet på de mest brutale måter av exen hennes, han banka henne da hun var gravid i 5. mnd og sparka henne til hun spontanaborterte. Stod og lo av henne mens hun skrek i smerter. Likevel er hun veldig positiv, hater ikke menn eller livet generelt.

Selvhjelpsbøker funker veldig bra, men som sagt så er det DEG det står på. Lykke til!

[AnonymBruker]

Ts her.

" Det er tross alt ikke du som valgte å bli født i den familien, og jeg syns moren din gjorde en veldig dårlig jobb med å sette unger i verden, fordi det høres ikke ut som om hun enda er klar for barn, selv i en voksen alder. Hvem behandler sine barn sånn? Hvor gammel er du nå? Og har du snakket med din mor om dette? "

Da jeg var 17 flyttet jeg hjemmefra. Inn hos min kjære. Jeg ble tatt vare på for første gang, men samtidig kjempe nervøs for at de skulle kaste meg ut eller mislike meg. Jeg sto på alt jeg kunne det første halve året for å gjøre de fornøyde, men så fikk jeg meg en knekk.

Min mor var ganske ung da hun fikk meg. Jeg har søsken som er i alder 6-16 år. Det var tydelig forskjellsbehandling på meg og min søster. Selvom hun var yngre fikk hun være lengre oppe, være lengre ute, tidligere med på ting osv. Ting som egentlig ikke betyr noe, men når det blir mye av det så blir man lei. Konfirmasjon f.eks. Hun fikk det dobbelte av det jeg fikk og det skiller ikke mange åra.

Jeg er 19 år nå. Jeg snakket med min mor i våres, for første gang på ett år. Det året jeg sa at jeg ikke ønsket mer kontakt med henne på en stund opplevde jeg endel trusler. Det var min feil at hun var sykemeldt, min feil at hun ikke kunne jobbe, kjøre bil eller sove. På en eller annen måte ble også søsteren min slik mot meg. Jeg sa aldri noe da. Men nå sier jeg ifra, jeg setter ned foten for første gang i mitt liv. Ingen liker det tydeligvis...

Jeg har snakket og snakket med min mor om alt jeg var igjennom og hvordan jeg følte de behandlet meg. Jeg hører fortsatt at jeg er den svake og søsteren min er den sterke. Jeg forstår ikke hva som gjør meg svak?!

Idag har virkelig ikke vært dagen, men det er jo slike perioder for alle. Det er bare veldig typisk at når det begynner å skje ting, så skjer gjerne alt på en gang.

Da jeg var 14 og drev med selvskading så fortalte jeg min mor om det og jeg spurte om hjelp. Hun sa at hun visste jeg gjorde det iblant. Vi snakket om det da, jeg følte hennes støtte og det var herlig. Etterpå kommer søsteren min til meg og sier at jeg skader meg kun for å få oppmerksomhet, så derfor kommer de ikke til å gi meg noe av det.

Måtte jeg virkelig kutte meg opp for å bli sett?! Også ga de bare faen...

[AnonymBruker]

Leit å høre at du har opplevd alt dette. En psykolog skal hjelpe deg med å endre tankemønster og bearbeide det du har opplevd. Men det er faktisk du som må gjøre jobben. Sett deg mål for hvordan du ønsker livet ditt skal være. Herser folk med deg og behandler deg dårlig? Stå på ditt og si fra at du ikke aksepterer det. Sett deg i respekt.

Ta et oppgjør med familien din.

Ang. jobb, er du villig til å flytte på deg? Kanskje en ny start i en annen by hadde vært noe? Mange opplever mye fælt i livet, de som inspirerer meg mest er de som ikke lar seg bryte ned. Et eksempel er en venninne av meg. Mishandlet på de mest brutale måter av exen hennes, han banka henne da hun var gravid i 5. mnd og sparka henne til hun spontanaborterte. Stod og lo av henne mens hun skrek i smerter. Likevel er hun veldig positiv, hater ikke menn eller livet generelt.

Selvhjelpsbøker funker veldig bra, men som sagt så er det DEG det står på. Lykke til!

Jeg har lest 8 selvhjelpsbøker faktisk =) Jeg går til psykolog en gang i uken eller mer. Det har vært sommerferie nå så det er sikkert derfor jeg trenger denne utblåsningen.

Jeg har spurt min kjære om vi kan flytte, men han vil bli boende. Jeg har bare han så derfor er det ikke aktuelt å flytte.

Jeg nyter kjæresten min, jeg har ikke noe problemer med han selvom jeg opplevde ett overgrep. Jeg har mer problemer med å føle meg bra nok og tillit. Tillit til at folk stiller opp når de har sagt osv.

Jeg prøver å være aktiv og spise sunt for da har jeg i hvert fall det. Jeg bruker mye tid på sminke, klær og hår. For om jeg ikke føler meg bra så kan jeg i hvert fall se bra ut!

Jeg fikk høre mye om at jeg lukta og sjelden at jeg var pen, så det er nok derfor slike ting er viktig for meg. Jeg var litt rund da jeg var mindre, så det er også noe jeg har angst for. Å bli rund igjen. Men jeg har klart å snu det til noe positivt.

Jeg har klart meg litt bedre enn før. Panikkangst anfall har jeg ikke hatt på flere måneder!

Jeg har ikke kuttet meg skikkelig siden februar-mars. Jeg går turer hver dag, spiser sunt - skeier ut en gang i blant.

Jeg klarer å se det positive i meg selv, men det er ikke like lett hele tiden..

[AnonymBruker]

Vet hvordan det føles; man føler seg fanget, håpløs og at ting rundt deg er urettferdig. JA, føl det! Men, på en annen side, så må man huske at det er DU som har ansvaret for DITT liv. Jeg har også hatt det vanskelig, men man kommer til et punkt hvor man ikke kan se seg tilbake og gråte over det, man må komme seg videre. Du må gjøre det når du er klar for det, men det er bedre å se fremover enn å hele tiden bli innhentet av fortiden, og det er lett å bli det om det er det du fokuserer på!