Redd for døden!

[Gjest SelvesteTerese]

Er det vanlig å være redd for døden?

Jeg er rett og slett livredd

Er livredd for å få en alvorlig sykdom, bli skutt, havne i en bilulykke, at det skal gjøre vondt, og jeg er virkelig redd for hva som skjer når man dør.

Det er ikke slik at jeg får helt noia og ikke klarer å gå ut av huset, men i stunder når jeg begynner å tenke på det blir jeg helt på gråten

Har vært spesielt etter terrorangrepene, men også før det. Så "my sisters keeper" tidligere i kveld, uff det skulle jeg aldri ha gjort! Også da Regine Stokke døde fikk jeg mange vonde tanker rundt dette med å dø... er så redd for å bli alvorlig syk og dra fra de jeg er glad i..

Har ikke lyst å tenke slik, døden er jo en naturlig del av livet, men den skremmer meg sånn

Noen som vet hva jeg bør gjøre for å slutte å tenke så mye på dette?

[FantasDick]

Det er nok mange som er redde for døden, så du er i alle fall ikke alene. Jeg har en kompis jeg ikke kan snakke om slike ting med, for han freaker helt ut - og han vil ikke tenke på det.

Jeg tror mange mennesker er redde for døden, hva som skjer (eller ikke skjer..) etter døden osv fordi vi ikke vet - mennesket er ofte redde for ting vi ikke forstår.

Selv finnes jeg ikke redd for døden, det er noe som skjer oss alle en gang og skjer det så skjer det. Jeg ser på det som noe vakkert, også når venner og familie har dødd, så jeg overlater spørsmålene om hva du kan gjøre for å ikke tenke så mye på dette til noen andre.

[Giacomo_P]

Jeg tror du helt enkelt må forsone deg med at døden uvegerlig kommer når den kommer, og ingen kan slippe unna den. Det er ikke galt å føle frykt rundt døden, heller ikke unormalt, men på mange måder er det en ganske unødvendig bekymring, siden vi ikke kan gjøre noe fra eller til. Hvis man ikke er så gammel, så er jo døden heller ikke så nært forestående for de fleste.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men det hjelper ofte å vite at man har gjort noe i livet, at man har nådd noen av sine mål, at man har betydd noe for noen. Det som eventuelt kommer på den andre siden, kan vi ikke vite noe om, så vi bør innstille oss på å gjøre hva vi kan mens vi lever.

I våre dager virker det som om døden er noe man skal stue bort, og ikke snakke om. Det tror jeg genererer mere dødsangst. Jeg har sett mange mennesker dø, og jeg har selv holdt på å dø flere ganger. Døden frykter jeg ikke, den er ganske fredfull. Men det har ikke vært lett å komme til den erkjennelsen. Jeg aksepterer døden som en naturlig del av livet, og den skremmer meg ikke. Men så har jeg da også fått gjort det meste jeg ville i livet.

Mange i min familie og omgangskrets er gått bort, og efter hvert gjør slikt det litt lettere å forsone seg med døden som en konkret størrelse som ikke kan undflyves, men som man kan være takknemlig for at man enda en stund kan holde på avstand. Når vi innhentes, kan vi ikke vite, men vi kan påvirke vår hverdag, slik at det ikke kjennes så forgjeves når timen kommer.

Jeg vet ikke om mine nattlige refleksjoner er til noen hjelp, men kanskje finner du gjenklang i noe av dette. Eller kanskje det bare er tøv og tant.

[Giacomo_P]

Zaphireh: vakkert skrevet. Jeg tenker også at døden er vakker - kanskje man kunne si poetisk?

Det å være til stede når noen dør, er en veldig speciell opplevelse. Det kan være vondt, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg tror slike opplevelser kan dempe dødsangst ganske kraftig, hvis man klarer å resonnere klart over det.

[AnonymBruker]

Å si at døden er vakker, er å rosemale den i litt for stor grad, synes jeg. Jeg vil heller si at døden er et nødvendig onde. Verden ville jo blitt overbefolket, om ikke noen også døde. Men vakker synes jeg egentlig ikke døden er. Den er vanligvis forbundet med mye elendighet som sykdom, sorg, smerte og savn. Man kan lage en vakker seremoni rundt den avdøde etterpå, men at døden i seg selv skulle være vakker, er jeg ikke helt enig i.

Jeg opplevde nylig å se en som sto meg nær dø, og den prossessen var det ikke noe vakkert ved. Hun hadde det ikke godt de siste timene og den personen jeg kjente, ble forvandlet til noe veldig ugjenkjennelig. Utseendet til en døende forandres veldig i dødsprosessen. En nylig avdød ser heller ikke fredelig ut. Først når noen dager har gått, og den avdøde er stelt, ser de fredelige ut.

Jeg forstår redselen for døden. Alle redde for å dø innerst inne, men folk tenker på den i varierende grad. Noen er mer redd for døden enn andre, men jeg tror de fleste frykter den på en eller annen måte. Jeg tror ikke helt på de som sier de overhodet ikke er redde for å dø.

Jeg er en som alltid har vært facinert av dette temaet, på godt og vondt. Døden er ofte forbundet med lidelse og er så endelig. Har man sett et dødt menneske, så ser man jo at det er slutt for alltid. Det er bare et skall som er igjen. Hvorvidt det finnes noe liv etterpå, kan man aldri være for sikker på, men personlig tror jeg ikke det. Døden er slutten. Innerst inne er det vel det folk flest vet, så det er vel derfor vi er redde.

Å tenke mye på døden er lite hensiktsmessig, for man slipper jo ikke unna uansett. Det kan være lurt å stoppe tankerekken av og til, hvis man kjenner at tankene blir for påtrengende. Når jeg kjenner at jeg er i ferd med å dra meg selv for langt inn i disse tankene, stopper jeg det ved å tvinge meg selv til å tenke på noe annet. Man kan i stor grad styre sine egne tanker. Dette vil jeg råde deg til å forsøke, ts. Det er ok å tenke på døden i blandt, men ikke la det ta overhånd.

[FantasDick]

Zaphireh: vakkert skrevet. Jeg tenker også at døden er vakker - kanskje man kunne si poetisk?

Takk, det samme. Jeg synes du skrev både vakkert, poetisk og filosoferende.

Å si at døden er vakker, er å rosemale den i litt for stor grad, synes jeg. blablabla

Makan til generaliserende pjatt! Hva med å være litt åpen for at din mening ikke er den eneste rette og at folk har forskjellige meninger?

Endret 12. august 2011 av Zaphireh

[Ninnin86]

Utseendet til en døende forandres veldig i dødsprosessen. En nylig avdød ser heller ikke fredelig ut. Først når noen dager har gått, og den avdøde er stelt, ser de fredelige ut.

Det kan man ikke si i alle tilfeller. Da bestefaren til min samboer døde, hadde vi en gammeldags minnestund for ham med åpen kiste samme dag som han døde, og han så veldig fredlig ut. Ingen hadde stelt ham på noen måte, men de hadde tatt på ham favorittskjorta hans!

Jeg har også vært redd for døden, men har etter hvert klart å innfinne meg med at det er sånn det er! Det er ikke noe å gjøre fra eller til. Jeg vil heller oppfordre deg til å nyte livet, kos deg med menneskene du har rundt deg! Tenk så heldige vi er som får lov til å leve her og nå

Ha en flott dag

[AnonymBruker]

Makan til generaliserende pjatt! Hva med å være litt åpen for at din mening ikke er den eneste rette og at folk har forskjellige meninger?

Generaliserende pjatt? Hvor har jeg skrevet at det kun er min menig som er den eneste rette? Hvor har jeg gitt uttrykk for at jeg ikke er åpen for at folk har forskjellige meninger? Jeg har skrevet litt om hva jeg tror, og ikke kommet med noen bastante konklusjoner i det hele tatt.

Det er et uttrolig intetsigende argument du kommer med her.

[FantasDick]

Generaliserende pjatt?

Utseendet til en døende forandres veldig i dødsprosessen. En nylig avdød ser heller ikke fredelig ut. Først når noen dager har gått, og den avdøde er stelt, ser de fredelige ut.

Dette er vel ikke kun hva du tror. Høres rimelig bastant ut spør du meg.

Jeg forstår redselen for døden. Alle redde for å dø innerst inne, men folk tenker på den i varierende grad. Noen er mer redd for døden enn andre, men jeg tror de fleste frykter den på en eller annen måte. Jeg tror ikke helt på de som sier de overhodet ikke er redde for å dø.

Å si at alle er redde for døden er vel ganske bastant det også.

Har man sett et dødt menneske, så ser man jo at det er slutt for alltid. Det er bare et skall som er igjen. Hvorvidt det finnes noe liv etterpå, kan man aldri være for sikker på, men personlig tror jeg ikke det. Døden er slutten. Innerst inne er det vel det folk flest vet, så det er vel derfor vi er redde.

Det er vel opp til hver enkelt om man tror det er slutt for alltid etter døden, men du legger det fram som en påstand. Og igjen påstår du at alle er redde.

[Gjest MorAase]

Er det vanlig å være redd for døden?

Ja. Men tenk så bortkastet. Dør gjør vi alle uansett. Skal du da være livende redd til du faktisk dør, eller skal du ha det skrekkelig gøy i årene mellom fødsel og død?

[Miss MImm]

Jeg var også redd, helt til jeg endret tankegangen til at jeg har jo en hel velkomstkomite på andre siden som jeg gleder meg til å se igjen (men nå er jeg sikker på at det finnes et liv etter dette da)

[AnonymBruker]

Dette er vel ikke kun hva du tror. Høres rimelig bastant ut spør du meg.

Å si at alle er redde for døden er vel ganske bastant det også.

Det er vel opp til hver enkelt om man tror det er slutt for alltid etter døden, men du legger det fram som en påstand. Og igjen påstår du at alle er redde.

Jeg kan fortsatt ikke se at det er noe i mitt innlegg som virker spesiellt bastant, men det er jo tydelig at du tolker det slik. Jeg har f.eks ikke PÅSTÅTT at det ikke er noe liv etter døden, bare at jeg personlig ikke TROR på det. Det er da ingen påstand, men min personlige mening. Jeg har heller ikke PÅSTÅTT at alle er redde for døden, men at jeg ikke HELT tror på de som sier de ikke er det. Du vrir og vrenger på det jeg har skrevet.

[AnonymBruker]

Jeg ser på det som noe vakkert, også når venner og familie har dødd, så jeg overlater spørsmålene om hva du kan gjøre for å ikke tenke så mye på dette til noen andre.

Hva er det som er så vakkert med å miste noen i sin egen familie?

[Giacomo_P]

Hva er det som er så vakkert med å miste noen i sin egen familie?

Hvis du ikke har opplevd å være sammen med noen som står deg nær når vedkommende dør, er dette veldig vanskelig å beskrive, men jeg har opplevet det sånn hver gang.

Jeg har sett mange mennesker dø. Man kommer veldig tett inn på livet i slike stunder, og det er i hvert fall for meg vakkert, selv om det er en bittersøt skjønnhet. Jeg er ikke det minste redd for den dagen døden kommer til meg.

[FantasDick]

Jeg kan fortsatt ikke se at det er noe i mitt innlegg som virker spesiellt bastant, men det er jo tydelig at du tolker det slik. Jeg har f.eks ikke PÅSTÅTT at det ikke er noe liv etter døden, bare at jeg personlig ikke TROR på det. Det er da ingen påstand, men min personlige mening. Jeg har heller ikke PÅSTÅTT at alle er redde for døden, men at jeg ikke HELT tror på de som sier de ikke er det. Du vrir og vrenger på det jeg har skrevet.

Du skrev da vitterlig ordrett;

Har man sett et dødt menneske, så ser man jo at det er slutt for alltid

Døden er slutten

Alle redde for å dø innerst inne

. Jeg ser ikke noe jeg tror/synes/mener i disse setningene og da er det påstander.

Hva er det som er så vakkert med å miste noen i sin egen familie?

Hvis du ikke har opplevd å være sammen med noen som står deg nær når vedkommende dør, er dette veldig vanskelig å beskrive, men jeg har opplevet det sånn hver gang.

Jeg har sett mange mennesker dø. Man kommer veldig tett inn på livet i slike stunder, og det er i hvert fall for meg vakkert, selv om det er en bittersøt skjønnhet. Jeg er ikke det minste redd for den dagen døden kommer til meg.

Signerer!

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har opplevd å være sammen med noen som står deg nær når vedkommende dør, er dette veldig vanskelig å beskrive, men jeg har opplevet det sånn hver gang.

Jeg har sett mange mennesker dø. Man kommer veldig tett inn på livet i slike stunder, og det er i hvert fall for meg vakkert, selv om det er en bittersøt skjønnhet. Jeg er ikke det minste redd for den dagen døden kommer til meg.

Fikk du ikke med deg at jeg nylig opplevde å se noen dø, i mitt innlegg nr #5? Helt greit om du synes at døden er vakker, og jeg forstår hva du mener. Men jeg synes din poetiske skjønnhets-tanke rundt døden blir litt for svulmende. Personlig klarer jeg ikke å se det vakre i at en av mine nærmeste ble uventet syk og døde fra oss. Vedkommende var redd og strevde de siste timene. Etter at døden inntraff, lå et skall tilbake, med et ansikt som var ugjenkjennelig og preget av sykdom og smerte. Ikke var personen spesiellt gammel heller. Vi som var der, var totalt knust av sorg. Jeg kan ikke se noe vakkert i en slik opplevelse i det hele tatt. Det er bare meningsløst og trist.

[AnonymBruker]

Du skrev da vitterlig ordrett; . Jeg ser ikke noe jeg tror/synes/mener i disse setningene og da er det påstander.

Ordrett sier du? Du siterte bare halve setninger....

[Giacomo_P]

Fikk du ikke med deg at jeg nylig opplevde å se noen dø, i mitt innlegg nr #5? Helt greit om du synes at døden er vakker, og jeg forstår hva du mener. Men jeg synes din poetiske skjønnhets-tanke rundt døden blir litt for svulmende. Personlig klarer jeg ikke å se det vakre i at en av mine nærmeste ble uventet syk og døde fra oss. Vedkommende var redd og strevde de siste timene. Etter at døden inntraff, lå et skall tilbake, med et ansikt som var ugjenkjennelig og preget av sykdom og smerte. Ikke var personen spesiellt gammel heller. Vi som var der, var totalt knust av sorg. Jeg kan ikke se noe vakkert i en slik opplevelse i det hele tatt. Det er bare meningsløst og trist.

Beklager hvis jeg har lest litt for fort, men jeg prøver altså ikke å dytte mine opplevelser og verdier på deg. JEG opplever det sånn. Du behøver ikke å gjøre det. Hvis du synes jeg er svulstig, har jeg ingen problemer med det. Jeg sier ikke at det ikke er trist.

Det er ingen "korrekt" måde å oppleve dette på. Alle har sin egen opplevelse, og sine egne refleksjoner. Jeg tror min egen mangel på dødsangst åbner for at jeg kan se noe vakkert i dette, selv om det, som jeg skrev, er en bittersøt skjønnhet. Jeg respekterer selvsagt at du ikke ser det slik.

[AnonymBruker]

Ordrett sier du? Du siterte bare halve setninger....

...og tok de ut av sammenhengen.

[Cata]

Er livredd for å få en alvorlig sykdom, bli skutt, havne i en bilulykke, at det skal gjøre vondt, og jeg er virkelig redd for hva som skjer når man dør.

Da er det vel ikke så mye døden du er redd for, men det som kan hende før du dør. Og det er jo en del av livet.

Ingen av de tingene kan du egentlig sikre deg mot, du får bare håpe at det ikke rammer deg. Etterhvert som du blir eldre så vil du også oppdage at du forsoner deg med døden på en helt annen måte enn da du var yngre og da tror jeg redselen avtar. Selv har jeg aldri vært spesielt redd for døden, men som deg er jeg redd for hva som kan skje før jeg dør. Men det må jeg bare takle når eller hvis jeg kommer dit. Håper jo jeg følger min bestemors eksempel og dør mens jeg sitter i yndlingsstolen og kikker ut av vinduet, men har dessverre ingen garantier for at det blir slik.

Hva som skjer når man dør er det ingen som kan si sikkert. Personlig tror jeg det er mye i det at man "får fred". Da min far døde i fjor, etter noen få uker med alvorlig sykdom, så tror jeg faktisk han selv valgte å gi slipp på livet. Det ville bli for mye strev å kjempe seg tilbake til et godt liv. Pleierne på sykehuset sa at i det ene øyeblikket så sov han fredelig, neste gang de kikket inn til ham så var han bare "borte" selv om han så ut akkurat som sist de sjekket.

Blir man gammel nok og syk nok, så tror jeg det er helt greit å gi slipp.