Vil ikke treffe faren

[Gjest Gjest]

Jo, de må likevel betale bidrag. Man har jo uansett et ansvar for barnet. Og i mitt tilfelle så var det jo ikke bare det at jeg var sta som gjorde at jeg ikke ville til pappa - det var jo noe han hadde gjort.

Synes du personlig pysepusen at dette er rettferdig? Er det rettferdig at en mann må betale masse penger når det eneste han har fått igjen er litt mus.

[Gjest pysepusen]

Synes du personlig pysepusen at dette er rettferdig? Er det rettferdig at en mann må betale masse penger når det eneste han har fått igjen er litt mus.

Ja, det gjør jeg. Som sagt så hadde jeg jo villet besøke ham om visse ting ikke hadde skjedd. Altså så har han seg selv å takke for at det ble minimalt med samvær.

[Gjest "gjest"]

Synes du personlig pysepusen at dette er rettferdig? Er det rettferdig at en mann må betale masse penger når det eneste han har fått igjen er litt mus.

Det her er noe av det mest sprengte jeg noensinne har lest her inne.

Vil ikke ungene til faren må de få slippe. Barnas rettigheter kommer foran de voksnes her. Og ja, mannen skal fremdeles bidra økonomisk.

[gompen]

Barnebidraget går til livsopphold for barnet. Det økonomiske ansvaret for barnet eksisterer uavhengig av samværet. Barnet trenger mat, klær osv, selv om det ikke er samvær.... Jeg vil påstå at det er rett og rimelig at begge foreldre forsørger avkommet sitt, uansett hvor ofte de ser barnet.

Skal ikke gå utover barnet økonomisk, at foreldre driver omsorgsvikt.

[Gjest TS]

Husk, det skal utrolig mye til for at politiet skal ta med seg en så gammel gutt med makt, så lenge han selv møter dem og sier han ikke vil.

Så støtt gutten din i denne situasjonen, han som trenger mest støtte. Men, klart du og trenger, dette er utrolig tøft! Du har min fulle medfølelse

Tusen takk, det varmer!

Jeg så fram til jeg ble tolv år, for da kunne jeg la vær å besøke faren min. "Heldigvis" skjedde det en ganske stygg episode da jeg var 9 år, og det er siste gangen jeg var hos ham. Mamma lovte meg å gjøre hva som helst for at jeg skulle få slippe hvis hun kunne. Jeg husker desverre ikke detaljene, men etter to rettssaker ble han faktisk fratatt foreldreretten, og fikk beskjed fra retten om at han måtte ringe meg annenhver uke, og selv bygge opp et forhold til meg. Når jeg ville dra på besøk til han, så skulle jeg får lov til det.

Han ringte tre ganger, etter det så har det vært to kort i året - et til bursdagen min og et til jul. det sluttet den dagen jeg fylte atten.

Jeg sier bare at jeg skjønner sønnen din, og han er voksen nok til å skjønne hva det vil si "å ikke dra til pappa". Gjør alt du kan for at sønnen din skal ha det bra

Takk for at du delte historien, det betyr masse for meg! Jeg skal gjøre alt som står i min makt.

[Gjest regine]

Jeg må også bare si at du for guds skyld må støtte gutten oppi dette og la han slippe å dra til faren!

At han - ungen - snakker med familievernkontoret kan være greit, men husk at de ikke har noen som helst makt og myndighet til å gjennomføre ting. Ta også kontakt med advokat - en som kan dette med familierett. Det koster litt, men da får du mer ordentlige råd enn her inne. Et tips er at du faktisk tar vare på all skriftlig kommunikasjon fra far, både epost og sms, da har du noe og vise til ifht. hans trakassering av deg.

Husk og at rettssak tar laaaang tid. Først MÅ dere som foreldre til mekling. Når gutten er såpass stor skal det også legges stor vekt på hva han sier. Og jeg har opplevd at min 10-åring faktisk ble hørt i sak om samvær og fikk det som han ville. Så helt håpløst er det ikke. Litt avhengig av hvor man bor i landet så tar det gjerne opp mot ett år fra stevning er sendt og til saken faktisk blir ført. Så det hadde jeg tatt med stor ro.

Som sagt - det viktigste du kan gjøre er å støtte gutten, han må jo for all del slippe.

Lykke til!

[Niennas]

SPØRSMÅL:

Måtte han betale bidrag?

Jo, de må likevel betale bidrag. Man har jo uansett et ansvar for barnet. Og i mitt tilfelle så var det jo ikke bare det at jeg var sta som gjorde at jeg ikke ville til pappa - det var jo noe han hadde gjort.

Ja, han måtte betale bidrag, og jeg følte det på samme måte som pysepusen - faren min hadde selv gjort ting som gjorde at jeg ikke ville møte han. Det er en lang og inviklet historie, men jeg bodde med ham i flere år, og møtte ham annenhver helg + 1 gang i uken fram til vi flyttet 60 mil unna. Det har jo litt med saken å gjøre det også, han kunne ikke kjøre på andre siden av byen for å møte meg, men hadde meg 4 ganger i året.

Faren min fikk lov til å se meg, men retten bestemte at han måtte selv jobbe for at jeg skulle ønske å se ham.

Jeg tror nok at de fleste barn som har vært i min situasjon, eller sønnen til TS er i stand til å bli glad i faren sin igjen, og ønske å møte ham, men at faren er nødt til å vise at ting har forandret seg - dette gjelder jo uansett hva slags forhold man har. Hvis den ene misbruker tilliten og sårer den andre nok til at den andre ikke vil ha noe med h*n å gjøre lenger, så må personen som har vært idiot vise at ting har forandret seg, og bygge opp tilliten på nytt.

[Gjest "gjest"]

Det her må være på barnas premisser og ikke de voksnes.

[Gjest TS]

Jeg må også bare si at du for guds skyld må støtte gutten oppi dette og la han slippe å dra til faren!

At han - ungen - snakker med familievernkontoret kan være greit, men husk at de ikke har noen som helst makt og myndighet til å gjennomføre ting. Ta også kontakt med advokat - en som kan dette med familierett. Det koster litt, men da får du mer ordentlige råd enn her inne. Et tips er at du faktisk tar vare på all skriftlig kommunikasjon fra far, både epost og sms, da har du noe og vise til ifht. hans trakassering av deg.

Husk og at rettssak tar laaaang tid. Først MÅ dere som foreldre til mekling. Når gutten er såpass stor skal det også legges stor vekt på hva han sier. Og jeg har opplevd at min 10-åring faktisk ble hørt i sak om samvær og fikk det som han ville. Så helt håpløst er det ikke. Litt avhengig av hvor man bor i landet så tar det gjerne opp mot ett år fra stevning er sendt og til saken faktisk blir ført. Så det hadde jeg tatt med stor ro.

Som sagt - det viktigste du kan gjøre er å støtte gutten, han må jo for all del slippe.

Lykke til!

Tusen takk for råd og informasjon, det var flott!

[AnonymBruker]

Støtt sønnen din:-)

var i samme situasjon som deg med mine 3 barn, hvor de stadig som små nektet å være hos far, da de ble over 10 år gml lot jeg de selv bestemme,

når far tok kontakt svarte jeg bare vennlig at nå var var barna så store at de at kunne avgjøre selv hva de ville, og at han burde kontakte å spørre de selv. Tror han gjorde det ett par ganger hvor de kom med noen hvite løgner (skulle spille kamp etc) for å beskytte seg selv, jeg backet de.

Sett deg på gjerdet å vent til han første skritt vedrørende rettsak, la han gjøre jobben med å innkalle til mekling osv.

Masse lykke til å vær der for sønnen din

[Gjest Gjest]

Barnelova:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Endra med lover 3 mars 1989 nr. 8 (ikr. 1 mai 1989, men slik at endringa i andre leden ikkje gjeld for barn fødd før 1 mai 1989), 25 sep 1992 nr. 106, 13 juni 1997 nr. 39 (ikr. 1 jan 1998), 20 juni 2003 nr. 40, endra paragrafnummeret frå § 44 (ikr. 1 apr 2004 etter res. 20 juni 2003 nr. 728), 9 apr 2010 nr. 13 (ikr. 1 juli 2010, etter res. 9 apr 2010 nr. 500).

Dvs.også si at mor i denne saken skal medvirke til at barnt har samvær med far. Når mor eks,er ikke medvirker postivt følger hun ikke opp.

Det er ikke straffbart men far kan reise sivil sak mot mor for brudd på dette.

Dvs,det får ikke konsekvenser for mor at hun bryter denne § før hun blir dømt i retten.

Slike lover som er "sovende" skaper i praksis frustrasjon.

Kapittel 25 straffeloven.

§ 282. Mishandling i nære relasjoner

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler

a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,

b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje,

c) sin slektning i rett oppstigende linje,

d) noen i sin husstand, eller

e) noen i sin omsorg

Straffeloven sier noe om det mor nevner far skal ha gjort mot sønn. Forskjellen her mot barneloven er at det som står i straffeloven er straffbart og den som bryter straffeloven kan straffes. For den som bryter barneloven får det ikke konsekvenser før noen reiser sivilt søksmål. Skulle en tape et sivilt søksmål blir en ikke straffet i begrepets forstand selv om en sitter igjen med en stor regning.

Det jeg vil med dette er at en ikke må blande sammen forholdene.

Blir en dømt for vold mot mor er det ikke det samme som om at mor kan nekte barn samvær med med far.

Det er to adskilte lover som er benyttet. Far kan reise sak mot mor som nekter han samvær med barn selv om han er dømt for vold mot henne.

Mor kan i den sivile saken få pålegg å betale far for å nekte barn samvær. Dette kan bli tvangsinndrevet om hun ikke betaler.

Dette er ingen straff for mor for hun er ikke dømt. Hun har tapt søkmålet i den sivile saken. Betaler hun ikke bryter hun straffeloven og straffes. Da blir hun straffet for ikke å ha fulgt pålegg om å betale.

Mange lover er "sovende" men ikke straffeloven.

Mener mor far har gjort noe straffbart mot sønn bør hun anmelde dette.

Holder hun på å synse om at det muligens kan være noe blir hun ikke ferdig med det.

Dette vil skape unødig uro for barnet.

[AnonymBruker]

Til siste innlegger. Det er ikke mor som nekter samvær. Det er en tenåring som ikke vil. En vesentlig forskjell.

Her nektet tenåringen fast samvær da han var 15 år. Han ville ta det på sine premisser og når det passet ham. Jeg ga bare far beskjed. Heldigvis så kjørte han ikke sak på dette, men var garantert sur på meg som mor. Hadde han kjørt sak på dette så hadde jeg støttet sønnen. En tenåring bør og må ha medbestemmelsesrett. Jeg valgte å ikke søke endring i bidraget pga færre overnattinger.

[Gjest Gjest]

Barnelova:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Ut fra dette sitat plikte mor å medvirke til at samvær blir oppfylt

[Gjest regine]

Barnelova:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Ut fra dette sitat plikte mor å medvirke til at samvær blir oppfylt

Men mor plikter IKKE å medvirke til et samvær som er skadelig for barnet - noe det er når barnet blir slått. Mor plikter heller ikke å tvinge en tenåring som absolutt ikke vil til samvær.

Mors største plikt er å ivareta barnet. Hun forsømmer seg grovt hvis hun tvinger et barn til samvær med en voldelig far.

[Gjest Gjest]

Barnelova:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Ut fra dette sitat plikte mor å medvirke til at samvær blir oppfylt

Poenget er at "barnet har rett til samvær." Hensikten her er altså å sørge for at en forelder ikke kan nekte barnet samvær med den andre forelderen. Lovens hensikt er IKKE å sikre forelderens samværsrett, men barnets.

I trådstarters tilfelle nekter ikke mor å sende barnet til samvær, som mange allerede har påpekt. Det er barnet selv som nekter. Når en tenåring ikke vil er det lite en mor kan gjøre med mindre hun dytter gutten ut igjennom døren og låser den bak ham.

[Gjest Anita]

Hvorfor i alle dager har du ikke gjort noe tidligere? Jeg hadde ALDRI sent av gårde min sønn om jeg hadde hatt slik informasjon...

Legg merke til at hun skriver "Nå" vet jeg. Jeg var i samme situasjonen med min i dag 27 år gammle sønn, han ble pykisk syk i 15-16 års alderen og i dag vet jeg at han ble tvunget til å se på krigsbilder.. blodige nærbilder av barn som var sprengt i filler der hodet lå en plass og deler av kroppen rundtforbi. Han måtte memorisere dem og forstå hvert bilde. 30 album fra krigen i Libanon hadde han liggende. Han er i dag ufungerende og lever på trygd. Så for all del pass på barna deres... og følg med.

[Gjest Gjest]

Men mor plikter IKKE å medvirke til et samvær som er skadelig for barnet - noe det er når barnet blir slått. Mor plikter heller ikke å tvinge en tenåring som absolutt ikke vil til samvær.

Mors største plikt er å ivareta barnet. Hun forsømmer seg grovt hvis hun tvinger et barn til samvær med en voldelig far.

Ingen er voldelig før en er dømt. Derfor må ikke noen nekte samvær eller vanskeliggjøre før saken er avgjort.

[Gjest Gjest]

Ingen er voldelig før en er dømt. Derfor må ikke noen nekte samvær eller vanskeliggjøre før saken er avgjort.

Jo, alle som slår er voldelig, uavhengig om de blir dømt i en rett eller ikke! For å bli dømt i en straffesak, må det bevises utover all rimelig tvil at man er skyldig i brudd på loven. Dvs det trenges håndfaste beviser. Hva slags beviser kan et barn komme med i ettertid, utover det de selv har opplevd? Ingen. En mamma derimot, har ingen plikt til å vente på sak og dom. Hennes plikt i denne saken, er å støtte sønnen sin.

[Sulosi]

Det er mange som peker på mors plikt til å bidra til gjennomføring av samvær (til tross for at det er barnet som nekter) men far har da også en plikt her. Han plikter å oppføre seg slik at barnet vil være hos han.

Ta saken til mekling, få mekler til å snakke med gutten.

Ts, send gjerne en pm så kan jeg forklare mere om hvordan en liknende sak med ett yngre barn ble løst VIA mekling.

[xinnia]

Støtt sønnen din:-)

var i samme situasjon som deg med mine 3 barn, hvor de stadig som små nektet å være hos far, da de ble over 10 år gml lot jeg de selv bestemme,

når far tok kontakt svarte jeg bare vennlig at nå var var barna så store at de at kunne avgjøre selv hva de ville, og at han burde kontakte å spørre de selv. Tror han gjorde det ett par ganger hvor de kom med noen hvite løgner (skulle spille kamp etc) for å beskytte seg selv, jeg backet de.

Sett deg på gjerdet å vent til han første skritt vedrørende rettsak, la han gjøre jobben med å innkalle til mekling osv.

s

Masse lykke til å vær der for sønnen

Støtter denne jeg.. opplevde akkurat det samme. Det som er mest forunderlig her er at far aldri tok kontakt hverken med FV eller advokat for å få samvær med barna, bare tomme trusler mao. Da kan man lure- hvor stor er interessen for å ha samvær med barna da?

Ja det er bosteds foreldres "plikt" til å sørge for at barna kommer til samvær- likemye vil jeg si at det er samværs foreldres "plikt" å sørge for at barna VIL komme.

TS, du sier at far skal flytte nord - senk skuldrene, la FAR vise initativ til å ville ha samvær med sin sønn. For skal han gå via retten MÅ dere først gjennom "tvangsmekling" via FV.

Masse lykke til :-)