Hvor sliten er det vanlig å være?

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært utbrent i et års tid, og begynner endelig å føle meg bedre. Nå kan jeg se for meg at jeg kan begynne å jobbe snart! Jeg blir fortsatt sliten av ting, men ikke så ille som jeg ble. Jeg har begynt å trene litt, jeg har konsentrasjonsevne nok til å lese mye mer, jeg trenger ikke lenger 12 timers søvn og jeg er mye mer interessert i verden rundt meg (de som har vært utbrente skjønner hva jeg mener - når man er sykest orker man ikke annet enn å vase rundt i slitentåke). Jeg slet meg ut av studier, men har i hvert fall en ferdig bachelorgrad, så jeg har tenkt å prøve å finne meg en jobb som er relevant for den graden.

Det jeg lurer på er vel hvor bra jeg må være før jeg kan begynne å jobbe? Andre folk blir jo også slitne av jobben. Bør jeg vente til jeg ikke er sliten i det hele tatt, eller kan en 30 - 40%-jobb gjøre meg bedre? Hvis noen andre her har erfaring med å være utbrente: Hvor lenge venta du/hvor bra var du da du begynte å jobbe igjen?

Har noen erfaring med å få hjelp av NAV til å komme seg i jobb? Jeg vil helst unngå å bli presentert som "hun fra nav" når jeg begynner å jobbe, for jeg er faktisk ressurssterk og smart selv om jeg går på nav akkurat nå.

Da jeg ble utbrent fikk jeg også angst, og selv om det er mye bedre nå, har jeg fortsatt problemer med enkelte ting. Stå opp tidlig for eksempel. Hvis jeg vet at jeg skal opp før klokka ni, så får jeg ikke sove. Jeg kan ligge hele natta uten å sove. Men hvis jeg kan begynne å jobbe kl 11 en uke, kl 10 neste uke og sånn jobbe meg oppover til 100 % stilling tror jeg at det hadde gått. Men er det mulig å få noe forståelse av arbeidsgiver eller hjelp fra nav til å få til noe sånt? Jeg vil jo ikke at arbeidsgiver skal tro jeg er helt tafatt før jeg får begynt ordentlig.

(og nei, jeg trenger ingen AB-svar om at jeg er trygdesnylter. Jeg prøver faktisk å komme meg i jobb her.)

[altflyter]

Jeg ville kastet meg ut i arbeidslivet så fort jeg kunne, men begynt rolig med en eller to dager i uken. Gjerne bare 5timer om dagen.. da får du det gradvis, og slipper å få sjokk over arbeidsmengden. Det er en stor påkjenning å begynne igjen, men jeg ville ikke ventet, bare tatt det rolig. Snakk med en på nav og se hva de kan hjelpe deg med

Medarbeiderne dine har ingen rett til å vite at du kommer fra nav. Det er det KUN sjefen din som skal vite og h*n har taushetsplikt, så det ville jeg ikke bekymret meg for. NAV er veldig hjelpsomme når du sier du er interessert i å prøve:) Klart de hjelper deg til å finne en jobb hvor arbeidsgiver har forståelse for at du trenger tid på deg til å hente deg inn.

ps. du er ingen trygdesnylter når du har en grunn til å ikke jobbe, og i hvert fall ikke når du har et ønske om å jobbe igjen:)

Endret 8. august 2011 av altflyter

[AnonymBruker]

Takk for koselig svar Er redd for det med arbeidsgiver og resten av arbeidsplassen fordi jeg har hørt om andre som har blitt presentert som nettopp "hun fra nav". Og siden jeg har grad innenfor media, som er en ganske hard bransje, er jeg vel redd for at de skal tenke at det er nok av arbeidskraft hvor jeg kom fra, så da kan de like godt velge noen som ikke er så ødelagt som meg. Da kan jeg ikke virke svak fra begynnelsen...! Ellers får jeg begynne med en annen type jobb til jeg kan takle presset i mediebransjen.

En annen ting jeg er redd for, er å ikke skjønne at ting blir for mye før jeg er utbrent igjen. Sist kjørte jeg meg skikkelig ned før jeg lot meg selv skjønne at jeg faktisk var en av dem som hadde møtt veggen. Derfor er jeg vel så opptatt av grensa mellom "vanlig sliten" og utbrent. Jeg er redd jeg enten kommer til å tolke alle kroppens signaler på slitenhet som at jeg er på vei til å bli utbrent igjen, eller at jeg kommer til å tenke at det er normalt å være sliten, og så bare kjøre på med kaffe og energidrikker som jeg gjorde før, helt til jeg ikke orker å stå opp.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare godt å lufte tankene i blant, og høre om andre som kanskje har gått gjennom noe av det samme.

[Rainbow]

Jeg har det ganske likt som deg, men jeg ble utbrent av jobb, ikke studier. Har nå vært det i to år. Det er vanskelig å finne veien tilbake. Jeg tror at man kanksje vil merke forskjell på "vanlig sliten" og utbrent utfra hvor fort man klarer å komme seg igjen. Om man faktisk blir uthvilt av å sove og orker å gjøre flere ting på samme dag er man kanskje bare vanlig sliten, men hvis man plutselig trenger mye mer søvn igjen eller kun orker jobb og så er fullstendig kake hver eneste dag...da må man begynne å være forsiktig igjen.

Men jeg har ingen svar, er fremdeles ikke i jobb selv og syns det er skummelt å skulle tilbake. Har jobberfaring fra samme bransje, og erfaringen er ikke akkurat god. Håper å finne en bedre erfaring før jeg begir meg ut på mediajobbing igjen, og det høøres jo ut som du haer tenkt i samme baner.!

[AnonymBruker]

*Dytte*

hilsen mann i lignende situasjon

[AnonymBruker]

Jeg var så heldig at jeg fikk et eksternt firma som skulle vurdere min arbeidserfaring, hindringer, arbeidskapasitet mm. Dette var gjennom nav. Jeg kunne selv ordne praksisplass. Nå får jeg prøve meg ut om hva som fungerer for meg. Jeg har startet med 50%. Helt ypperlig for en som ikke er sikker på sin egen arbeidskapasitet.

Husk at du blir sløv og "giddalaus" av og gå hjemme også. Dette er med på å dra deg ned. En jobb får deg ut blandt folk og hvor du får brukt deg selv samt følelsen av å mestre. Dette gir positiv energi. Jeg er overhode ikke redd for å fremstå som "hun fra nav". Jeg vet at jeg er syk og at jeg har fått en unik mulighet.

Stine

[AnonymBruker]

Takk for svar! Hvordan ordna du praksisplass? Jeg kan liksom ikke se for meg å finne en annonse på Finn og si til dem at "jeg kan bare jobbe 40% altså, for jeg er litt bomull i hodet enda...". Tror kanskje at til og med 50% hadde vært litt mye for meg. Det beste tror jeg hadde vært å jobbe 4-5 timer to dager i uka først.

Jeg vet nav har noe slags karriereveiledning i min bydel, så jeg håper det er noe tess. At de ikke bare vil si at jeg kan få en jobb i kassa på Kiwi. Sånne jobber har jeg hatt før, og nå vil jeg gjerne få noe som er relevant for graden min, om enn bare som kaffehenter i et relevant firma og så kan jeg kanskje jobbe meg opp derifra. Tror jeg hadde blitt deprimert av å havne på samme sted som jeg var før jeg fikk bachelorgraden, da jeg bare tok den type jobber man ikke trenger utdanning for. Men en bachelorgrad er jo ikke så mye, og jeg er ikke den perfekte kandidaten når arbeidsgiver vet at jeg har vært utbrent, så jeg vet ikke om det er mulig.

[Gjest Anne M]

Det er utrolig vanskelig å vite hva som er for mye og for lite når man har vært utbrent - og opplevd angst i forbindelse med det. Jeg har opplevd det samme - og har jobbet i samme bransje som det dere beskriver:). Jeg sliter selv også med å komme meg tilbake i jobb igjen.

Man blir jo så sliten å å hele tiden vurdere hva som funker og ikke funker. Og så er det vanskelig å snakke med andre som ikke har opplevd dette - fordi dette er så vanskelig å forstå for noen som ikke har kjent på det selv. Dermed blir man veldig alene med tankene og bekymringene. Ikke alltid så lett å skjønne hva ting er selv en gang - bare at kroppen på en måte ikke henger med på det hodet egentlig vil...

Husk at det er mange som opplever dette - mager trøst - men sant! Det er ikke lenge siden jeg leste en stor sak om at dette er vår tids nye folkesykdom!

Jeg vet om noen som har startet gradvis i sin gamle jobb igjen, og så økt på etterhvert - over tid. Det er en god måte å bygge seg opp - om man trives i jobben, vel å merke. Skal man begynne i noe nytt er det nok lurt å starte litt gradvis - om det går. Full stilling - i dagens arbeidsliv, krever tross alt mye - om man har vært syk. Men det er som en her skrev at man kan faktisk dra seg selv rimelig bra ned ved å gå hjemme i lengden også...Man blir gående å kverne...Det er min erfaring, men noen ganger må man bare ha denne hvilen. Man klarer jo ikke noe annet. DEt gjelder jo spesielt om man er utbrent. Med angst anbefales det jo å jobbe.

Sørg for at du har noen å snakke med rundt deg når du starter i ny jobb. Tror det er viktig med støtte og noen å "tømme" bekymringene hos. Ikke bra å gå alene med bekymringen om å ikke strekke til. Det er virkelig vondt!

Hvordan kjenner dere forresten utbrenthetssymptomene deres? Jeg synes det er vanskelig å vite om jeg er utbrent lenger, eller om jeg "bare" har angst nå, eller om jeg er så heldig å ha en herlig kombinasjon av begge deler;)

[AnonymBruker]

Det er utrolig vanskelig å vite hva som er for mye og for lite når man har vært utbrent - og opplevd angst i forbindelse med det.

(...)

Man blir jo så sliten å å hele tiden vurdere hva som funker og ikke funker. Og så er det vanskelig å snakke med andre som ikke har opplevd dette - fordi dette er så vanskelig å forstå for noen som ikke har kjent på det selv.

(...)

Hvordan kjenner dere forresten utbrenthetssymptomene deres? Jeg synes det er vanskelig å vite om jeg er utbrent lenger, eller om jeg "bare" har angst nå, eller om jeg er så heldig å ha en herlig kombinasjon av begge deler;)

TS her

Det er som du sier utrolig slitsomt, for man kjenner hele tida etter - "er jeg frisk nok nå?" og vil så gjerne komme i gang. Jeg er redd for å begynne for fort fordi jeg så gjerne vil, og derfor innbiller meg selv at jeg er friskere enn jeg er. Og jeg er også redd for å bli sittende for lenge uten å gjøre noe, fordi jeg tviler på meg selv og om jeg er klar.

Ja, det er veldig frustrerende med folk som vil hjelpe, men som ikke forstår. Som tror at det virkelig er så enkelt som å bare begynne å trene hardt hver dag, så blir man bra. For meg funker det å gjøre alt med måte. Da er det ikke så gøy å få høre at jeg aldri kommer til å bli bra hvis jeg fortsetter som jeg gjør - selv om jeg merker store framskritt selv.

Du spurte hvordan jeg kjenner utbrentheten: Jeg er fortsatt sliten (men mye bedre enn jeg var), tung i kroppen, noen ganger skjelven i beina, jeg orker ikke lese eller konsentrere meg skikkelig like lenge som før - og mest typisk: Jeg kan føle meg bra og gjøre masse forskjellig et par dager på rad, og så får jeg en slags hangover dagen etter, der jeg er mye mer sliten. Jo, og så angsten da. Min trofaste følgesvenn etter at jeg ble utbrent! Men den har heldigvis begynt å roe seg litt. Og det er vel fordi jeg er bedre Angsten er jo en forsvarsmekanisme som prøver å si "halloo! Nå er jeg redd for at du skal gjøre for mye og ødelegge deg igjen!". Så bare den blir trygg på at jeg ikke har tenkt å ødelegge meg igjen, så går det bra