Få barn?

[AnonymBruker]

Det eneste jeg kan komme på, med unntak av komplikasjoner under svangerskapet med hensyn til alder som jeg ikke vet hva er (bank i bordet), er det alltid en liten mulighet for fødselsdepresjon, som kan ramme hvem som helst...

Jeg tok forholdsregler ved å besøke psykolog under svangerskapet for å forebygge og deltok i fødselforberedende kurs på Amatea, der det var alenemødre i alle aldre! Det hjalp meg mye

Hehe, nei jeg tok nok litt i da jeg sa jeg var godt voksen, men voksen er jeg, ikke helt halvveis i livet håper jeg, men jeg nærmer meg Min egen mor ventet til hun var på min alder med barn, uten komplikasjoner, så får satse på at det går bra.

Og tusen takk for tips om Amatea, de hjalp meg forressten for 2 år siden da jeg ikke hadde anelse på noenting jeg skulle gjøre. (visst du har lest et av mine innlegg over). Psykolog er heller ikke dumt, det kan hjelpe meg på sortere ut litt tanker og få forberedt meg mer

Mamma er foressten i ekstase, og hun/familie kommer nok til å stille opp så godt de kan/hjelpe meg med planlegging etc, så da er jeg hvertfall litt på vei

[AnonymBruker]

TS her.

Noen andre som har noen innspill? Jeg sliter veeeeeldig med avgjørelsen jeg må ta. Jeg bestemmer jo selv, men jeg er sjeleglad for flere synspunkt.

[Gjesten]

Du kan sikkert bli en kjempegod mor med de forutsetningene du har, men siden du spør rett ut vil jeg også svare rett ut og ærlig: Jeg synes ikke det er riktig å bringe et barn til verden slik som du lever nå. Den økonomiske situasjonen skal jeg ikke gå inn på, da jeg går ut fra at du ikke vil sette til verden et barn du ikke har økonomisk evne til å ta vare på. Det finnes mye på nett som kan gi deg en god pekepinn på hva du trenger av penger for å få endene til å møtes, så den avgjørelsen stoler jeg på at du mestrer. Jeg synes dog det er helt galt å med viten og vilje sette et barn til verden når du ikke er i et stabilt kjærlighetsforhold til faren, og jeg mener dessverre også at angsten din er et stort problem. Ikke bare kan den arves, men barnet kan bli veldig sterkt påvirket av at du lever med angst både på grunn av begrensningene det setter på deg og din mulighet til å hjelpet barnet med hva enn det skulle være utenfor husets fire vegger, men også på grunn av alt barnet sannsynligvis må gjøre for deg når det blir eldre, fordi du ikke klarer å gjøre det selv. Jeg har ikke selv vokst opp i et slikt hjem, men fra det jeg har lest om og hørt fra folk som har vokst opp i hjem der en forelder har angst, er dette en kjempestor påkjenning, selv når foreldrene bor sammen og kun den ene har angst.

[AnonymBruker]

Du kan sikkert bli en kjempegod mor med de forutsetningene du har, men siden du spør rett ut vil jeg også svare rett ut og ærlig: Jeg synes ikke det er riktig å bringe et barn til verden slik som du lever nå. Den økonomiske situasjonen skal jeg ikke gå inn på, da jeg går ut fra at du ikke vil sette til verden et barn du ikke har økonomisk evne til å ta vare på. Det finnes mye på nett som kan gi deg en god pekepinn på hva du trenger av penger for å få endene til å møtes, så den avgjørelsen stoler jeg på at du mestrer. Jeg synes dog det er helt galt å med viten og vilje sette et barn til verden når du ikke er i et stabilt kjærlighetsforhold til faren, og jeg mener dessverre også at angsten din er et stort problem. Ikke bare kan den arves, men barnet kan bli veldig sterkt påvirket av at du lever med angst både på grunn av begrensningene det setter på deg og din mulighet til å hjelpet barnet med hva enn det skulle være utenfor husets fire vegger, men også på grunn av alt barnet sannsynligvis må gjøre for deg når det blir eldre, fordi du ikke klarer å gjøre det selv. Jeg har ikke selv vokst opp i et slikt hjem, men fra det jeg har lest om og hørt fra folk som har vokst opp i hjem der en forelder har angst, er dette en kjempestor påkjenning, selv når foreldrene bor sammen og kun den ene har angst.

Jeg setter veldig pris på din ærlighet. Det er tross alt derfor jeg spør

Jeg sitter i en "vet-ikke-fase" her, så jeg er veldig glad for alle svar jeg får.

Men jeg synes det er forjævlig å ta enda en abort.....

[Gjesten]

Men jeg synes det er forjævlig å ta enda en abort.....

Det har jeg full forståelse for, og jeg ønsker deg lykke til med valget ditt

[AnonymBruker]

Det har jeg full forståelse for, og jeg ønsker deg lykke til med valget ditt

Takk til deg og

TS

[AnonymBruker]

jeg kan legge til at dette blir min 4 abort....... ikke stolt av det, men det er som det er.. Jeg gikk på pillen de første gangene, den 3 var kondom (som sprakk?) og nå var det pessar inni bildet....

Jeg er fullstendig klar over livssituasjonen min, men er det virkelig en fasit på hvordan jeg kan bli som mor, enten eller, når jeg er i situasjonen jeg er i ??

TS

[Tears.of.the.Sun]

Når det gjelder barn er jeg ingen ekspert, i og med at jeg ikke har barn selv. Jeg har dog erfaring med barndom, mødre og fedre. Jeg føler at det er mye en må ta stilling til før man trer inn i foreldrerollen. Jeg tror mange mennesker undervurderer de emosjonelle, psykiske behovene og følelsene en graviditet og senere morsrolle innebærer. De fleste som planlegger barn planlegger nøye fra før prøvingen, alt som innebærer praksis ordninger og økonomi. Mange glemmer dog å sette seg inn i sitt eget psykiske forsvar og mentalitet!

Etter hva du beskriver i innlegget ditt får jeg litt følelsen av at du er alene? Og at du i tilegg har angst. Jeg vet ikke om du er sammen med barnefaren eller om jeg misforstod noe rundt det? Det jeg bare vil si til deg er at du ikke vil få et barn oppi et allerede kaotisk liv. Hvis du sliter med angsten på en måte som gjør at du er usikker på om angsten vil kunne påvirke et fremtidig barn, vil jeg anbefale deg å jobbe med angsten først. Å ha angst er i seg selv utmattende, da ville det vært veldig dumt å skulle oppdra et barn alene, enten det er 50% eller 100% av tiden. Som sagt, jeg vet ikke om du er alene, hvis du har samboer eller ektefelle kan situasjonen være helt annerledes. Da har du trossalt mental støtte i de periodene hvor angsten tar overhånd, og du har praktisk hjelp.

Hva andre mennesker ser på deg og tenker ang. deg og om du er "verdig" å være mor, er helt uinteressant. Mennesker tenker mye i gale baner og ofte om andre mennesker. En person som ikke kjenner til deg vil ikke kunne vite hva du kan tilby et barn og hvordan du som person kan være en omsorgsperson. Når du vurderer deg som potentiale for forelder, ikke tenk på hva andre måtte mene. Mange mentalt friske mennesker med økonomien i orden er dårlige foreldre selv. Masse penger og utmerket psykisk helse betyr ikke at man har tid til å oppdra barnet eller fylle alle behovene som barnet måtte ha. Barneoppdragelse handler også om overførelse av verdier og moraler en sitter på, og det kan en uføretrygded ha like mye av som en i full jobb.

[Sissan9]

Heisann - jeg skjønte først i siste innlegget ditt at du faktisk ER gravid. Så det du egentlig spør om er hvorvidt vi mener du bør ta abort. Det er noe ganske annet enn å spørre om vi syns du skal prøve å få barn, som jeg trodde du gjorde i din første post.

Om jeg oppsummerer riktig er situasjonen slik:

1 Du er gravid med en barnefar du ikke har noen relasjon til, og som du heller ikke planlegger å få noen relasjon til. Uten at du er stengt for muligheten.

2 Du er klar over at dere vil få det trangt økonomisk i forhold til det du kaller "normale" mennesker.

3 Du er ufør pga tidvis sterk angst, gjerne sosialt betinget.

Og nå lurer du på hva du skal gjøre.

Om det over er riktig forstått, vil jeg si:

Snakk med barnefaren før du tar en beslutning. Du er ikke i en situasjon der du bør planlegge fremtiden for deg og barnet uten ham.

Med din sykdomssituasjon, og lite sosialt nettverk, vil barnets situasjon avhenge av at han er med fra starten. Sterkt involvert, og helst positivt innstilt.

Økonomi er ikke isolert noe problem. Mange har hatt gode barndommer med elendig økonomi. Uføresituasjonen i seg selv er ikke noe problem, jeg kjenner flere fantastiske foreldre som er uføretrygdede.

Men angststiuasjonen din, kombinert med lite nettverk, ER et problem. Ikke fordi foreldre med angst ikke kan være gode foreldre, men fordi de virkelig trenger noen å spille på lag med i hverdagen for at sykdommen ikke skal gå ut over barna.

Jeg har slitt med angst, også mens jeg har vært forelder. Det ville vært katastrofalt for barna mine om far ikke var tilstede i perioden før jeg ble frisk.

Så alene, med lite nettverk og sterk angst? Utelukkende med hensyn til et barns hverdag og uten støtte fra far? Da ville jeg sagt nei. Ikke pga fordommer som du kanskje møter ellers, men fordi jeg vet litt om hvor tøft det er for barn å se foreldre syke selv når de har en annen forelder å støtte seg til. Tør ikke tenke på hvordan det er å se din eneste støttespiller i livet være syk.

[chr1989]

Du skriver jo at familien din er ivrige etter å være der for deg, og bare det er en stor støtte i mammarollen!

Du er gravid og ønsker deg barn, og du bor i et land der ting er mulig å få til

Men om du beholder syns jeg barnefar har rett til å vite om det. (vet ikke om du har skrevet noe om det her)

Lykke til i alle fall

[Caramba]

Edit: hvis du allerede er gravid, så kan jeg ikke gi deg det rådet jeg hadde skrevet først. Ta imot all den hjelpen og støtten du kan få, dette kan sikkert gå fint.

Endret 9. august 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Heisann - jeg skjønte først i siste innlegget ditt at du faktisk ER gravid. Så det du egentlig spør om er hvorvidt vi mener du bør ta abort. Det er noe ganske annet enn å spørre om vi syns du skal prøve å få barn, som jeg trodde du gjorde i din første post.

Om jeg oppsummerer riktig er situasjonen slik:

1 Du er gravid med en barnefar du ikke har noen relasjon til, og som du heller ikke planlegger å få noen relasjon til. Uten at du er stengt for muligheten.

2 Du er klar over at dere vil få det trangt økonomisk i forhold til det du kaller "normale" mennesker.

3 Du er ufør pga tidvis sterk angst, gjerne sosialt betinget.

Og nå lurer du på hva du skal gjøre.

Om det over er riktig forstått, vil jeg si:

Snakk med barnefaren før du tar en beslutning. Du er ikke i en situasjon der du bør planlegge fremtiden for deg og barnet uten ham.

Med din sykdomssituasjon, og lite sosialt nettverk, vil barnets situasjon avhenge av at han er med fra starten. Sterkt involvert, og helst positivt innstilt.

Økonomi er ikke isolert noe problem. Mange har hatt gode barndommer med elendig økonomi. Uføresituasjonen i seg selv er ikke noe problem, jeg kjenner flere fantastiske foreldre som er uføretrygdede.

Men angststiuasjonen din, kombinert med lite nettverk, ER et problem. Ikke fordi foreldre med angst ikke kan være gode foreldre, men fordi de virkelig trenger noen å spille på lag med i hverdagen for at sykdommen ikke skal gå ut over barna.

Jeg har slitt med angst, også mens jeg har vært forelder. Det ville vært katastrofalt for barna mine om far ikke var tilstede i perioden før jeg ble frisk.

Så alene, med lite nettverk og sterk angst? Utelukkende med hensyn til et barns hverdag og uten støtte fra far? Da ville jeg sagt nei. Ikke pga fordommer som du kanskje møter ellers, men fordi jeg vet litt om hvor tøft det er for barn å se foreldre syke selv når de har en annen forelder å støtte seg til. Tør ikke tenke på hvordan det er å se din eneste støttespiller i livet være syk.

Skriver under på dette, et veldig godt innlegg.

TS, du bør gå i deg selv og spørre deg selv om du faktisk kan tilby barnet det det trenger. Da tenker jeg ikke på det økonomiske, jeg er i likhet med Sissan9 svært bekymret for hvordan angsten og et lite nettverk vil påvirke hverdagen og barnet + barnets oppvekst.

Jeg tviler ikke et sekund på at barnet vil blir svært høyt elsket, men er det nok?

Jeg liker aldri å oppfordre til abort, men kanskje det er det riktige i denne situasjonen? Så får du bli enda flinkere til å bruke prevensjon i framtida til du kommer i en situasjon der barnet er planlagt og forholdene ligger godt til rette. (Selv går jeg på kobberspiral, selv om jeg ikke har født, noe som fungerer svært bra og er svært sikker. Med nye partnere bruker man selvsagt kondon i tillegg til begge har testet seg for kjønnssykdommer og lagt fram resultatet fra testen.)

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn når jeg var 22 og hadde slitt med angst i fire år. Graviditeten var ikke planlagt selv om jeg hadde samboer og jeg fikk ofte bekymringsangst under graviditeten. Etter fødselen bodde jeg en tid hos min mor da det var slutt med meg og samboer. Vi var fremdeles sammen, men bodde ikke sammen.

Jeg var ung og hadde venner, men kontakten ble borte med mange siden de levde et annet liv som barnløse. En venninne fikk barn noen måneder før meg og vi hadde jevnlig kontakt både under og etter graviditeten, men vi bodde tre mil fra hverandre og møttes ikke mer enn par ganger i måneden.

Jeg flyttet i en leilighet sammen med min far når babyen var fem måneder og det var ofte ensomt, men jeg ble kjent med en nabo og hennes ti år gamle datter og vi drakk ofte kaffe eller te sammen, nesten daglig. Når barnet var over året, flyttet jeg i min egen leilighet rett i nærheten av min mor og der ble jeg også kjent med småbarnsmødre og fikk spesielt god kontakt med to som var single. Skriver dette for å fortelle at man ofte får nye bekjentskaper når man har barn, selv om man har angst. For angsten ble jo ikke borte og hadde ofte med min mor under foreldremøter, tilstelninger og andre samlinger med mange mennesker.

De to single mødrene jeg ble kjent med mistet jeg kontakten med etter noen år da vi alle flyttet til hver sin kant.

Mitt barn er voksen i dag og sliter ikke med angst. H*n er tvert i mot sosial, studerer, er sporty, har kjæreste (samboer) og jeg er en stolt mamma.

Jeg sliter med angst fremdeles, men jeg har aldri fortalt barnet at kanskje jeg ikke kan delta på xxxx fordi jeg har angst. Jeg kan ha begrunnet at jeg har vært hjemme en dag med at jeg har hatt hodepine og ikke er helt bra. Men har aldri belastet barnet med at stakkars mamma har angst.

Barnet hadde ikke så mye kontakt med faren, det gikk i perioder og på fars premisser, han flyttet blant annet til en annen kant av landet. Men far og barn har god kontakt i dag.

Jeg hadde også en søster i nærheten som fikk barn to år etter meg og vi passet ofte hverandres barn og møttes sammen med barna, kunne gå ut og spise, dra på stranda eller besøke bondegård.

Bor du på landet siden du er redd for hva andre skal mene siden du er uføretrygdet? Hvis du er gravid skal du vel delta på barselgruppe, en sjanse til å bli kjent med andre. Men ikke fortvil om du ikke føler du passer inn, kjemien skal stemme og det er ikke ditt ansvar.

Prat med helsesøster/kommunen og hør om det er tilbud om babysvømming eller som det er i en kommune der min mor kommer fra, tilbud fra kirken om babygymnastikk, sang og musikk, og andre aktiviteter. Du trenger ikke være kristen og jeg kjenner diakonen i den kommunen jeg skriver om og hun forkynner ikke. Det er et tilbud for å ta vare på hverandre og jeg synes det er så fint gjort av henne siden hun jobber mye på fritiden.

Jeg er ikke kristen selv.

Nå skriver jeg litt langt, men når noen har skrevet at de fraråder kvinner med angst å bli mødre måtte jeg bare svare.

Men jeg forstår rådene, for jeg ville ikke satt i gang med småbarn når jeg nå snart er førti og føler at jeg ikke har så mye energi som før. Men jeg var sliten også i tyveårene, angst sluker energi. Jeg hadde heldigvis et nettverk som kunne stille opp. Hvis du ikke har det, kan du prate med barnevernet og få helgeavlastning.

Jeg ammet i nesten ett år. Men hvis jeg skulle gått gjennom det en gang til, ville jeg gitt MME og heller fått en sovetablett jeg kunne ta av og til mens jeg bodde hos min mor og babyen hadde kolikk. Det var den mest slitsomme perioden jeg har hatt og jeg var i konstant mangel på søvn, det gjorde at angsten økte og jeg mistenker at jeg nesten var på grensa til å ha svangerskapsdepresjon. Siden jeg bodde der, kunne hun stått opp noen netter. Hun var innstilt på å delta i stellet den første tiden.

Men i dag angrer jeg ikke på at jeg ammet.

Vil bare frem til at det finnes løsninger.