Her kommer svaret på nesten alle spørsmål:

[Tears.of.the.Sun]

Kommunikasjon er enkelt i teori og vanskelig i praksis. Det er en grunn for at "samlivsrådgiver" (ekteskapsrådgiver, terapauter, psykologer) er blitt et eget yrke. Folk trenger hjelp til å kommunisere riktig.

[Havbris]

For meg handler det om å kommunisere hva eg selv føler og forstå hva den andre parten føler og hvorfor. Eg lærte mye om dette da eg så en religiøs snakke med en ateist. Før de hadde fått noe info om kommunikasjon hadde de oppe "skjoldene/piggene" og prøvde å forklare hverandre hvorfor den andre hadde feil. De så også på en måte ned på hverandre fordi den andre ikkje hadde samme trosystem. Etter de hadde fått en del tips og "teknikker" de skulle fokusere på kommuniserte de på en helt annen måte. Det var kommunikasjon basert på forståelse og respekt.

Hvis eg skal forklare sån eg ser det for meg, så henger man seg ikkje så mye opp i ordene som blir sakt, men ser heller på hvilke følelser den andre prøver å formidle. Når den andre forteller sitt syn/mening/følelse ser man ikkje på det som blir sakt med dømmende "briller" på. Da kommer poenget med å være en god lytter veldig godt fram. Så hjelper det ikkje bare å nikke og bukke når den andre snakker, man må faktisk forstå hva h*n prøver å si.

Den religiøse og ateisten brukte mye tid på å gjennfortelle hva den andre følte og hvorfor helt til de fikk det riktig.

Noe av det værste eg ser folk gjøre når en prøver å formidle en følelse er når den andre fnyser av det, eller er dømmende om det og sier at det er feil. Av og til er jo man irrasjonel, men eg mener jo at det finnes et annet sted og tid til å fortelle dette, ikkje når man opplever følelsen.

Den "teknikken" som den religiøse og ateisten fikk veiledning på er mye av den samme samtaleteknikken som man lærer på samlivskurs. Den som er lytter gjenforteller budskapet fra partneren, slik h*n har oppfattet det. Så kan den som snakker korrigere etc. Det betyr at begge parter må lære seg mye om å lytte aktivt, -lytte bakenfor ordene og forsøke å forstå hva partneren forsøker å uttrykke. I denne prosessen ligger det mange kilder til misforståelser fordi den som lytter gjerne hører noe annet enn det som blir uttrykt.

[AnonymBruker]

Det høres lurt ut! Da blir kanskje begge mer rolige, og begge kan tenke seg litt om før de snakker.

[Gjest norah]

Jeg er jo på et vis enig, men mennesker har utrolig ulike måter å kommunisere og tolke på - akkurat slik Havbris påpeker. Det er hele kjernen i kommunikasjon - avsenderen og mottakeren, og hvordan budskapet blir omformet på veien fra A til B ved hjelp av kroppspråk/den enkeltes forståelsesunivers etc mye beror på.

I det vanlige liv er jeg mest glad i å rette påstander, men egentlig er jo spørsmål uten at man selv har besvart dem på forhånd det aller beste.

Det har iallefall jeg fått mest utbytte av, spesielt i nære relasjoner hvor jeg selv har vanskelig for å skille logikk og følelser - jeg spør om min tolkning er riktig.

"Du sa X, jeg tolker dette til å bety at slik&slik - oppfatter jeg deg riktig da?"

Veldig ofte får jeg svaret nei, nettopp fordi det er lett å si ting man egentlig ikke mener, eller legge på bittelitt ekstra i hetens øyeblikk.

Men de aller fleste vil jo reagere med å ta til motsvar, ved å komme med en like sterk - eller enda sterkere påstand. Det er enkelt, og det er første innfall man får. Eller kall det en sterk trang.

All kommunikasjon er ikke god kommunikasjon

[AnonymBruker]

Det høres lurt ut! Da blir kanskje begge mer rolige, og begge kan tenke seg litt om før de snakker.

Dette var svar til I Grosnys tips om å stryke typen på armen, og foreslå at vi går og setter oss i sofaen for å snakke videre.

[Havbris]

Jeg har en tendens til å bli taus. Vet at det ikke er bra, men det er vanskelig å endre. Sist jeg var veldig bevisst på det, ville jeg si et eller annet fort bare for å si noe. Er jo feil det og...

Når jeg og kjæresten krangler/diskuterer og han f.eks. sier noe som overrasker meg, som jeg ikke er forberedt på i det heletatt... Eller hvis jeg er redd for å si noe jeg vil angre på senere... Eller hvis jeg ikke vet hva jeg skal si til han... Jeg tenker mye, det er fullt kjør inni hodet mitt, men jeg får ikke sortert ordene og sier dermed ingenting.

Kjæresten min blir frustrert når jeg er sånn. Han synes at han må dra tankene mine ut av meg og liker ikke at han må vente for å høre hva jeg har å si.

Jeg blir lett på gråten også, noen ganger tier jeg for å unngå å samtidig begynne å gråte.

Jeg får ikke til å holde fokus, sortere tankene som har betydning for det som snakkes om NÅ, blander sammen ting som har skjedd for lenge siden og som ikke er bra å ta opp igjen akkurat da, og tenker ikke klart nok til å huske hva jeg faktisk bør si der og da.

Noen råd til meg?

Tidligere har jeg fått tid på meg, og så snakket når jeg er mer klar. Jeg har latt andre få tenke seg om også. Nå føler jeg meg mer presset, men det er egentlig bare bra. For å være så treg som jeg er vil jeg ikke være.

Kanskje du tenker for mye på å si ting "riktig", da kan det låse seg for mange av oss, og flyten i samtalen kan gå tregt. Men det er viktig at partneren din lærer seg å gi deg tid.

Men husk også at å være sterk verbalt, ikke er det samme som å være en god kommunikasjonspartner. Jeg kjenner folk som er sterke verbalt men som er elendige lyttere. Jeg tror at det å lytte åpent er en av de viktigste kommunikasjonsferdighetene.

[AnonymBruker]

Irriterende mange har snakketøyet i orden og tror at de selv kommuniserer perfekt, mens sannheten er at de overhodet ikke er istand til å lytte til det partneren sier.

Noe av det viktigste er jo å lytte og forsikre seg om at man har forstått riktig.

[I Grosny]

Irriterende mange har snakketøyet i orden og tror at de selv kommuniserer perfekt, mens sannheten er at de overhodet ikke er istand til å lytte til det partneren sier.

Noe av det viktigste er jo å lytte og forsikre seg om at man har forstått riktig.

Jeg snakker ganske dårlig, men skriver bedre, for da får jeg tid til å tenke meg om. Snakking er vanskelig, fordi jeg noen ganger forsøker å pønske ut ett svar mens jeg lytter. Da mister jeg fokus på lyttinga, og det går dårlig.

[AnonymBruker]

Snakking er vanskelig, fordi jeg noen ganger forsøker å pønske ut ett svar mens jeg lytter.

Ikke sant! Hender det at du skriver "brev" til folk da? Jeg og en av eksene mine skrev til hverandre. Så snakket vi etterpå, da var det mye lettere å holde seg saklig og huske det man vil si. Han var aldri negativ når jeg kom drassende med flere sider lesestoff til han, men hoppet ikke i taket av leselyst heller. Men jo mer han aksepterte min måte å best kommunisere på, jo bedre ble jeg faktisk til å snakke verbalt med han også.

En annen av eksene mine syntes brevene var barnslige og unødvendige, det måtte da gå an å snakke sammen! Jeg mente at vi begge kunne hatt godt av å bli flinkere til å kommunisere og ville lese en bok om det sammen med han. Det syntes han bare var tull, så den leste jeg alene... Jeg lærte litt da, men synes fortsatt at skrivingen min hjelper mye.

[Bankai L]

Den "teknikken" som den religiøse og ateisten fikk veiledning på er mye av den samme samtaleteknikken som man lærer på samlivskurs. Den som er lytter gjenforteller budskapet fra partneren, slik h*n har oppfattet det. Så kan den som snakker korrigere etc. Det betyr at begge parter må lære seg mye om å lytte aktivt, -lytte bakenfor ordene og forsøke å forstå hva partneren forsøker å uttrykke.

Syntes det er veldig kjekt å snakke med folk som klarer å "lytte bak ordene" og som legger vekk dette med å hele tiden ha riktig.

I denne prosessen ligger det mange kilder til misforståelser fordi den som lytter gjerne hører noe annet enn det som blir uttrykt.

Det er vel en blanding med å lese kroppspråk, stemmning og hvilke ord som blir sakt som gjør at man "leser" personen riktig. Det har tatt meg en del tid å bli flink på det, men eg sliter fremdeles med å forstå hvorfor folk føler som de gjør når de ikkje forteller meg det.

[en kompis]

Bra tråd, håper mange leser den:-)

[Gjest only me]

Det du sier om kommunikasjon er jo rett teoretisk, men det er fysisk umulig. Det er nok ikke mangel på kommunikasjon som er problemet, heller forståelse og respekt for hverandre.

[en kompis]

Umulig nei, har ikke tall på hvor mange som, ved å begynne med seg selv. Har forandret kommunikasjonen til det bedre.

[Gjest Gjest]

Det du sier om kommunikasjon er jo rett teoretisk, men det er fysisk umulig. Det er nok ikke mangel på kommunikasjon som er problemet, heller forståelse og respekt for hverandre.

Umulig er det ikke.

Respekt, men mest velvilje mangler hos mange. For mye fokus på seg selv, for lite evne til å sette seg inn i den andres situasjon.

[Gjest only me]

God tråd:))

Jeg er helt håpløs på kommunikasjon og tolkning av andre.

Blir fort provosert, irritert så her har jeg så absolutt noe å lære av dere som er flinke på dette.

[Havbris]

Det er nesten umulig å IKKE kommunisere i samvær med andre mennesker. Vi blir fortolket av andre, ut fra det vi gjør, det vi sier og det kroppspråket vi har. Det finnes god og dårlig kommunikasjon. God kommunikasjon er betinget av et klima for god kommunikasjon. I et parforhold kan et slikt klima dannes gjennom et ønske om å forstå den andre, et ønske om å finne felles forståelse, og en grunnfestet ide om å ville den andre det beste. Det innebærer også en anerkjennelse av, og respekt for, - at vi er forskjellige mennesker. Uttrykte ønsker om å ville forandre den andre kan fort gi en opplevelse hos den andre - av å ikke være bra nok! Vi er ulike personligheter og vi trenger å erkjenne at virkeligheten er mangetydig.

Det kan innebære å ta et steg til siden og gjøre mer plass til den andre, og kanskje også gi avkall på kjepphester og "hakk i plata". Når jeg snakker med mannen min, så gir jeg ham tilgang til egne tanker og følelser. Hvis vi ikke snakker sammen, så blir denne tilgangen borte, og han må gjette seg til hva og hvordan jeg tenker og føler. Og da er det grobunn for mange misforståelser.

Relasjonell kompetanse innebærer å være empatisk, være i beredskap for endringer, lyttende og det å kunne ta kontroll over, og regulere, egne følelser. Det innebærer også en egen identitet der man står støtt - og har en trygghet på seg selv som hindrer at man gjør den andre ansvarlig for egne tanker og følelser.

Jeg vet at dette høres fint ut, rent teoretisk. Men dette er ikke bare teori, det er kunnskap som vi trenger å tilegne oss for å blir gode samspillspartnere. Å oppsøke kunnskap om relasjonell kompetanse har vært "redningen" for mange parforhold som halter. Jeg har hatt stort utbytte av å skaffe meg slik kunnskap. Det forutsetter ønske om, og vilje til endringer hos meg selv.

Jeg kan anbefale boken "Kjærlighet i hatighetens tid" av Sissel Gran, og "Kunsten å være voksen" av Frode Thuen.

Endret 13. august 2011 av Havbris