Skilsmisse

[allover]

Ja, hva menes egentlig med det? Vi har 50% skilsmisse, folk gifter seg.. og skiller seg. De finner nye partnere som forandrer hele deres syn på en ellers grå hverdag. De svinger støvkosten, hiver seg på sykkelen, er supermennesker på jobb og følger opp skoleungene.. i "frihelgene" og "friukene".. er de fristerinner for sin nye kjæreste.. De lever ut helt andre sider enn de kollegene får se.. Mennene barberer seg for sine nye vidunder-kjærester.. varter opp, er omtenksomme og vennlige.. De kommer med fred på daten.. både den første, andre og tredje.. Kvinnene skjønner ikke hvordan de har kunnet leve uten "dette".. SÅ fantastisk!!

Så hvorfor er det slik at også 75% av disse ekteskapene.. Ekteskap no 2.. det som føltes som det eneste riktige.. etter at man jo faktsik også hadde noe å sammenligne med.. ender i noe så brutalt som skilsmisse?

For skilsmisse er brutalt?

Eller er det ikke?

Er det så greit som det ser ut i dag? "Ungene tilpasser seg".. "vi klarer oss fint økonomisk".. "familien tilpasser seg".. Hmm.. det høres helt problemfritt ut..

Men det er ikke vi som bor annenhver uke i et hus med ofte ganske så forskjellige verdisett.. Det er ikke vi som må tilpasse oss den ene uken mammas sårhet over knuste drømmer.. eller pappas ergrelse over at mamma traff en ny mann. eller mammas forelskelse.. eller pappas elskerinner.. eller... eller...

Det er ikke vi som glemmer go-bamsen hos mamma.. eller til enhver tid når vi mister noe tenker at "det er sikkert hos mamma/pappa".. slik at vi aldri legger mye inn på for å finne det som ble borte..

Det er ikke vi som vokser og blir store og begynner å få "yndlingsklær" og glemmer "den tøffeste genseren" hos pappa... Det er ikke vi som legger oss i en seng vi aldri føler blir HELT vår... Det er ikke vi som savner pappa når vi sovner ene uken.. men mamma like mye mamma når vi legger oss den andre uken.. Og det er ikke akutt savn eller tristhet. Det er konstant. Slik er det. Slik skal det være.. for resten av livet.. For en fem åring er det ganske brutalt må være..

-eller tilpasser de seg?

[Sissan9]

Skilsmisse kan være brutalt eller ikke.

Det trenger ikke være brutalt. Barna må ikke oppleve ulike verdisett - tilpasning til voksnes sorg og/eller ergrelse. Barna må ikke nødvendigvis forholde seg til skiftende partnere, ting som er glemt eller mistet. Barn kan føle at sengen deres er deres.

Det er de voksne som bestemmer hvor brutalt det skal være. Hvor mye de skal samarbeide, hvor nære de skal bo, hvor stor frihet barnet skal ha til å snakke med den andre, hvor stort ansvar barnet skal ha for å "leke normal".

Barn tilpasser seg - som alle andre mennesker tilpasser seg. Men med mindre styringsrett. Det må voksne ta hensyn til, og ansvar for.

Jeg tror skilsmisser kan være greie å forholde seg til. og mange ganger bedre for barna enn å bo i hjem der mor og far er sammen bare for deres skyld. Men det avhenger fullt og helt av voksne som tar hensyn, ansvar, og som evner å balansere egne behov med barnas behov. Og ikke minst - som evner å samarbeide til tross for samlivsbruddet.

[Gjest Iah]

Har du noen kilde på at 75% av "annengangsekteskapene" ikke holder?