Mareritt

[Anglofil]

Etter en ganske tøff måned, og etter det som har skjedd på Utøya sliter jeg mye med mareritt. Jeg vil ikke gå for mye inn på hvor nær jeg egentlig står tragedien og utbrodere mer av de andre hendelsene denne måneden, men jeg føler veldig på situasjonene, hvis jeg kan si det slik. Det som sliter mest på er at jeg skulle vært der da tragedien på Utøya skjedde.

Noen her som vet hva som kan gjøres? Er det noe egentlig noe en lege kan gjøre noe med? Det er veldig slitsomt. Jeg tenker ikke så mye over det om dagen, og jeg føler meg verken deprimert eller nedstemt (selv om det som har skjedd til tider kan prege en). Om natten derimot kommer forferdelige mareritt og det er rett og slett jævlig. Jeg våkner utslitt og en følelse av maktesløshet. Historiene kan være veldig forskjellige, men det handler alltid om at jeg blir skutt eller at mine nærmeste blir det. Jeg våkner i kaldsvette og noen ganger også av at jeg gråter.

Det har vært slik mange ganger denne siste uken, og selv om jeg har pratet mye, møtt mine venner osv så virker det som det egentlig ikke hjelper. Hvis det fortsetter vil jeg jo selvsagt gå til legen, jeg er bare usikker på om noe egentlig kan hjelpe. Kanskje jeg bare må ta tiden til hjelp?

Jeg vil bare si at jeg er ikke redd for å prate om det som har skjedd, og jeg har også fått litt oppfølging av krisepsykiatrisk i kommunen i forbindelse med det som har skjedd.

Mvh Yvonne

Endret 1. august 2011 av Yvonne

[Gompetroll]

Ta kontakt med en ordentlig psykolog , det tror jeg vill hjelpe deg komme over det

[Heart]

Du må nok regne med at det vil ta tid. Det har jo ikke gått mer enn en drøy uke siden det hendte. Uansett hvor mye vi snakker om ting som har hendt, så virker det som om sinnet vårt trenger en viss tid til å fordøye det.

Snakk gjerne med legen din om dette, slik at han/hun i hvertfall kan vurdere om du ville hatt nytte av ytterligere oppfølging.

[Anglofil]

Ta kontakt med en ordentlig psykolog , det tror jeg vill hjelpe deg komme over det

Jeg vil vurdere det, jeg forholder meg først og fremst til legen(e) jeg har med å gjøre i denne tiden.

Du må nok regne med at det vil ta tid. Det har jo ikke gått mer enn en drøy uke siden det hendte. Uansett hvor mye vi snakker om ting som har hendt, så virker det som om sinnet vårt trenger en viss tid til å fordøye det.

Snakk gjerne med legen din om dette, slik at han/hun i hvertfall kan vurdere om du ville hatt nytte av ytterligere oppfølging.

Ja, det er vel egentlig det jeg også tenker. Jeg har pratet mye om dette, jeg har også gått til terapi og psykolog før, så jeg vet litt hvordan det foregår, og der gjør man gjerne ikke annet enn å snakke. I mange situasjoner hjelper det for å unngå å bli deprimert, hvilket jeg ikke er (det er ikke slik at jeg føler jeg har mistet lysten på livet, jeg har et bryllup å se frem i mot og jeg finner mye glede selv om jeg har opplevd noe tragisk). Marerittene derimot har tatt meg litt "på senga", jeg hadde egentlig ikke ventet en slik reaksjon. Men det er kanskje bare kroppens måte å avreagere på.

Jeg kommer til å kontakte min fastlegen når han har kommet hjem fra ferie (og hvis marerittene ikke har gått over).

Mvh Yvonne

Endret 1. august 2011 av Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg tror som du selv sier at det er en måte for kroppen/psyken å avreagere på. Og det er ikke noen svak eller sykelig reaksjon slik jeg ser det, spesielt ettersom du såvidt jeg forstår har tragedien nærmere innpå deg enn mange av oss andre (selv jeg som ikke kjente noen som omkom eller ble skadet, har våknet hver dag den siste uka med vonde følelser og tanker). Men det er selvsagt slitsomt for deg likevel. Min erfaring med psykolog er at jeg ikke "bare" pratet, vi fant også konkrete løsninger på ting - så konkrete som å skrive lister eller avslapningsøvelser. Dette var en som jobbet mye med kognitiv terapi hvor man er mer løsningsorientert enn tradisjonell psykoanalyse o.l som kanskje har "for" mye fokus på prating. Så det kan hende psykolog kan hjelpe deg nå også.

En ting som hjalp meg mye en periode jeg hadde det vanskelig, var meditasjon. Jeg aner ikke om det på kort sikt hjelper på søvnkvaliteten, men det hjelper for å få litt avstand til tankene sine, i hvert fall. Ellers tenker jeg at du nok også må akseptere at det kan ta tid - sorg og sjokk tar tid, og følelsene går gjerne gjennom flere faser.

Min dypeste medfølelse

[Anglofil]

Jeg driver med meditasjon en del, men takk for tips. Og ja, det kan hende psykolog hjelper, for all del, jeg har vel bare en skepsis til dem av diverse grunner. Jeg vil høre hva legen min sier først.

Mvh Yvonne

[Gjest MorAase]

Tid er nok stikkordet. Tid og ett bevisst forhold til tanker og følelser. Vær forberedt på at det kan ta måneder, kanskje år, å komme over alt. Poenget er å ikke la seg bryte ned av at ting ikke forsvinner over natten.

Det er som om du skulle gå 100km. Vet du på forhånd hvor langt du skal gå, så vil du få det til, for du vet hvor målet er. Det er slitsomt og plagsomt, men du har hele tiden blikekt på målet.

Tenk deg da at d ikek vet hvor langt du skal gå, bare at du skal gå en avstand noen andre har bestemt. Plutselig blir alt mye mye tyngre. Nettopp fordi du ikek aner når du er fremme.

Slik vil det nok oppleves for deg også nå. Men ha i bakhodet at det er et mål der ute, et mål som er oppnåelig. Det gjelder bare å ikke gi opp på veien.