"Klasseforskjell" i forhold.

[Gjest Spinell]

Jeg synes faktisk folk er i overkant politisk korrekte her inne, der de påpeker hvor fordomsfri de selv er, samt noen solskinnshistorier fra kongelige kretser.

De aller fleste er ikke kongelige, og den reelle avstanden mellom "øvre middelklasse" og "nedre arbeiderklasse" (av mangel på bedre begreper) er ganske stor, også i Norge. Det er naivt å tro at klassene ikke har fordommer overfor hverandre; det vises jo til og med i denne trådens hovedinnlegg, men jeg ville vært mer bekymret for ulik "kulturell kapital" enn hvordan hjemmet ser ut.

[Gjest bjørn]

Folk er forskjellige, og ens forfengelighet er kun ens egen.

Jeg kommer i fra en velstående og utdannet familie. Far er oppfinner, ingeniør og millionær, mor er lege. Da jeg vokste opp bodde vi i et vanlig hus. Da far hadde null behov for å vise naboer eller andre at vi var rike så huset nokså shabby ut gjennom hele min oppvekst. Vi hadde 70-talls interiør langt inn på 80-tallet og 90-talls interiør langt inn i det nye milleniet, stygg asfalt og falleferdig port. Det stod dessuten alltid noen bilvrak (som skulle fikses) og jeg vet ikke..deler? til ting på gårdsplassen. I garasjen stod imidlertid to antikke jaguarer i perfekt stand.

Jeg synes selvsagt dette var flaut da jeg var barn, og drømte om å bo i såkalt pene hus.

Da jeg ble eldre, mer selvstendig og flyttet ble gradvis hvordan HAN hadde det hjemme (det ble skilt) et tema som ikke interesserte meg et døyt. At folk tenkte sigøynercamp da de kjørte forbi fikk de gjerne gjøre for min del.

Nå er jeg gift med ei som kommer i fra den en økonomisk "challenged" familie. Moren hadde tre barn og hadde såvidt til salt på maten. Sammen har vi "møtt" hverandre et sted. Min litt mer "jaja, vi tar oss råd til det" har smittet noe over til henne. mens hennes "spare der det spares kan" har smittet over til meg. Resultatet er at vi i dag har en ekstremt god og romslig økonomi og gode forbruksverdier (forbruker lite unødvendig).

Min erfaring er i hvert fall at dersom man bryr seg om ubetydelige ting, som penger, kan man potensielt gå glipp av sitt livs kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk folk er i overkant politisk korrekte her inne, der de påpeker hvor fordomsfri de selv er, samt noen solskinnshistorier fra kongelige kretser.

De aller fleste er ikke kongelige, og den reelle avstanden mellom "øvre middelklasse" og "nedre arbeiderklasse" (av mangel på bedre begreper) er ganske stor, også i Norge. Det er naivt å tro at klassene ikke har fordommer overfor hverandre; det vises jo til og med i denne trådens hovedinnlegg, men jeg ville vært mer bekymret for ulik "kulturell kapital" enn hvordan hjemmet ser ut.

Altså, det er snakk om hvorvidt foreldrenes enkle livsstil med uoppusset hus og dårlige råd vil virke negativt inn på kjærestens syn på henne.

Det kan godt være at det er forskjell på "øvre middelklasse" og "nedre arbeiderklasse", spesielt når det gjelder sosiokulturell kapital, som du er inne på, men forskjellene er ikke så store i norge som i en del andre land, og i norge har vi da også tradisjon for "klassereiser". Selv om TS sin kjæreste kommer fra mye penger, er det ikke sikkert at det er "gamle penger", han kan komme fra en nyrik familie med mye av den samme bakgrunnshistorien som TS sine foreldre. Og om TS sin kjæreste kommer fra gamle penger med "fin familie" og høy sosiokulturell status så tenker jeg at det muligens betyr at TS sine foreldre og kjærestens foreldre ikke nødvendigvis vil bli omgangsvenner, men det er ikke dermed sagt at ikke TS sin kjæreste kan trives i selskap med "de mindre fine svigerforeldrene" eller at TS sine "fine svigerforeldre" vil ta godt imot TS! Om TS sin kjæreste har høy sosiokulturell status så kan faktisk TS også ha det, selv om hun kommer fra fattigere kår. Sånn er det nemlig i norge, heldigvis!

[AnonymBruker]

Jeg har aldri manglet noenting, noen vil nok gå så langt som å kalle meg bortskjemt. Far er selvstendig næringsdrivende, mor er sykepleier. Mor tjener "ingenting" i forhold til far, men sammen har de en god økonomi, og vi har et pent hjem (Om ikke overdådig) i en liten by i Norge, hytte på fjellet (Heller ikke noe overdådig palass, men..) og en leilighet på Oslo Vest. Jeg har alltid fått økonomisk oppbacking hjemmefra og mor og far har råd til å leve akkurat som de selv ønsker. Praktiske ting som varer er nok det jeg har fått innprentet fra barnsben av. Jeg er straks ferdig med en mastergrad og anser meg selv i det hele tatt for å være ekstremt heldig stilt.

Følte meg allikevel stusslig og mindreverdig i forhold til eks-kjæresten. Foreldrene bor på en av landets dyreste adresser og hiver om seg med statussymboler. Kun alt som er dyrest og flottest er godt nok. Klokker, biler, utstyr, hus, malerier, hytter... Følte meg ofte litt stusslig som ikke hadde en klokke til over 100.000 på armen eller en nyoppusset hytte på Sørlandet, men "bare" en gammel hytte på fjellet, og det ble vel heller ikke lagt skjul på at overhodet i familien nok mente at jeg, som bare kom fra "Mindre by", ikke var bra nok. Jeg var nok bare ute etter pengene. Jeg ble tilslutt så uvel av å føle meg som "mindre" at jeg ikke orket mer. Det skal legges til at eksen min er en fantastisk person, overhodet ikke blærete eller stuck-up, han elsket familien min og tok bruddet tungt. Men for meg veide det tyngre at jeg, som alltid har følt meg så utrolig heldig og priviligert, plutselig følte meg som en simpel, fattigslig golddigger.

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk folk er i overkant politisk korrekte her inne, der de påpeker hvor fordomsfri de selv er, samt noen solskinnshistorier fra kongelige kretser.

De aller fleste er ikke kongelige, og den reelle avstanden mellom "øvre middelklasse" og "nedre arbeiderklasse" (av mangel på bedre begreper) er ganske stor, også i Norge. Det er naivt å tro at klassene ikke har fordommer overfor hverandre; det vises jo til og med i denne trådens hovedinnlegg, men jeg ville vært mer bekymret for ulik "kulturell kapital" enn hvordan hjemmet ser ut.

Men...Mette-Marit har ikke vokst opp med kulturell kapital. Hun var aldri på klassiske konserter, opera eller leste reflekterte bøker.

Likevel møtte hun på kultur og kapital - og de giftet seg og fikk mange barn, inkludert en bonussønn til kronprinsen.

Sophie av England hadde verken kulturell kapital eller økonomiske verdier - likevel ble hun gift med Edward, som både har tung kulturell og økonomisk kapital.

Flyvertinne-Kristin som er gift med Tobakks-Andresen var på minussiden både i kulturell og økonomisk kapital før Andresen som har flust av begge slags kapitaler fridde til henne.

Når en bemidlet mann velger en kvinne, handler han på tvers av klasser.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri manglet noenting, noen vil nok gå så langt som å kalle meg bortskjemt. Far er selvstendig næringsdrivende, mor er sykepleier. Mor tjener "ingenting" i forhold til far, men sammen har de en god økonomi, og vi har et pent hjem (Om ikke overdådig) i en liten by i Norge, hytte på fjellet (Heller ikke noe overdådig palass, men..) og en leilighet på Oslo Vest. Jeg har alltid fått økonomisk oppbacking hjemmefra og mor og far har råd til å leve akkurat som de selv ønsker. Praktiske ting som varer er nok det jeg har fått innprentet fra barnsben av. Jeg er straks ferdig med en mastergrad og anser meg selv i det hele tatt for å være ekstremt heldig stilt.

Følte meg allikevel stusslig og mindreverdig i forhold til eks-kjæresten. Foreldrene bor på en av landets dyreste adresser og hiver om seg med statussymboler. Kun alt som er dyrest og flottest er godt nok. Klokker, biler, utstyr, hus, malerier, hytter... Følte meg ofte litt stusslig som ikke hadde en klokke til over 100.000 på armen eller en nyoppusset hytte på Sørlandet, men "bare" en gammel hytte på fjellet, og det ble vel heller ikke lagt skjul på at overhodet i familien nok mente at jeg, som bare kom fra "Mindre by", ikke var bra nok. Jeg var nok bare ute etter pengene. Jeg ble tilslutt så uvel av å føle meg som "mindre" at jeg ikke orket mer. Det skal legges til at eksen min er en fantastisk person, overhodet ikke blærete eller stuck-up, han elsket familien min og tok bruddet tungt. Men for meg veide det tyngre at jeg, som alltid har følt meg så utrolig heldig og priviligert, plutselig følte meg som en simpel, fattigslig golddigger.

Hvorfor gjorde du ikke som meg: fortalte hans familie at du er veldig for særeie?

Hans familie er kjemperike og svømmer i penger. Han har mastergrad. Jeg er fra middelklasse. Jeg har mastergrad. Begge vi har høy grad av kulturell kapital, og vi føler oss vel og komfortabel med hverandres klasser.

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, og ens forfengelighet er kun ens egen.

Jeg kommer i fra en velstående og utdannet familie. Far er oppfinner, ingeniør og millionær, mor er lege. Da jeg vokste opp bodde vi i et vanlig hus. Da far hadde null behov for å vise naboer eller andre at vi var rike så huset nokså shabby ut gjennom hele min oppvekst. Vi hadde 70-talls interiør langt inn på 80-tallet og 90-talls interiør langt inn i det nye milleniet, stygg asfalt og falleferdig port. Det stod dessuten alltid noen bilvrak (som skulle fikses) og jeg vet ikke..deler? til ting på gårdsplassen. I garasjen stod imidlertid to antikke jaguarer i perfekt stand.

Jeg synes selvsagt dette var flaut da jeg var barn, og drømte om å bo i såkalt pene hus.

Da jeg ble eldre, mer selvstendig og flyttet ble gradvis hvordan HAN hadde det hjemme (det ble skilt) et tema som ikke interesserte meg et døyt. At folk tenkte sigøynercamp da de kjørte forbi fikk de gjerne gjøre for min del.

Nå er jeg gift med ei som kommer i fra den en økonomisk "challenged" familie. Moren hadde tre barn og hadde såvidt til salt på maten. Sammen har vi "møtt" hverandre et sted. Min litt mer "jaja, vi tar oss råd til det" har smittet noe over til henne. mens hennes "spare der det spares kan" har smittet over til meg. Resultatet er at vi i dag har en ekstremt god og romslig økonomi og gode forbruksverdier (forbruker lite unødvendig).

Min erfaring er i hvert fall at dersom man bryr seg om ubetydelige ting, som penger, kan man potensielt gå glipp av sitt livs kjærlighet.

Enig, og slikt kan vi unne oss i et rikt, raust og velstående land.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en stor villa med stor hage og flotte biler. Fått det jeg har trengt og enda mer, penger har aldri vært et spørsmål. Flyttet hjemmefra for fem år siden, men får fremdeles hjelp om jeg trenger det. De betaler f.eks. både husleie og stalleie i juli hvert år, da det er den måneden man ikke får stipend. Min samboer er vokst opp i en liten blokkleilighet som er litt mindre enn vår største stue. Familien hans jobber hardt for å få ting til å gå rundt, og selvom det går greit nå, har de hatt noen virkelig vanskelige perioder tidligere. Jeg var på besøk hos svigers "først", og jeg husker jeg tenkte at leiligheten var liten, og det var alt. Familien til sambo er kjempeherlige, og jeg verken skjemmes, irriterer meg, føler meg ukomfortabel, eller misliker dem. Det er ikke alle som er like priviligert som det jeg er, og det er jeg klar over. Jeg bekymrer meg faktisk mer over hvordan han "takler" familien jeg kommer fra, mtp huset og fine biler, enn hva jeg tenker om hans familie.

[AnonymBruker]

Er jeg den eneste som synes at klasseforskjell er et problem?

Kjæresten min studerer juss, jeg har selv en ledende stilling, (vi er unge i begynnelsen av 20-årene) og jeg tjener mye bedre enn ham. Ettersom jeg har hatt en såpass flying start, sier det seg selv at det vil ta tid før han kan ta meg igjen økonomisk, og det plager meg for å være ærlig.

Føler også at jeg lider på grunn av hans elendige økonomi. Han lar meg ikke spandere noe særlig, så i år kan jeg blant annet ikke dra på ferie på grunn av ham! Ganske latterlig, når jeg i grunn er høyt lønnet.

Foreldrene mine tjener mye mer enn moren hans, som er enke - det vises på flere områder. Blant annet spanderer foreldrene mine deler av boutgifter, reiser etc. på oss. Tror for øvrig ikke at kjæresten min synes det er så plagsomt, heldigvis.

[Gjest Cindy*]

Kulturell kapital er vel den nye formen for kapital.

Jeg merker godt på min vennegjeng (alle er vi oppvokst i et såkalt bemidlet område), at samtlige velger karriere, utdanning og partner etter hjerte, ikke fornuft. Merker også at de som har såkalt kreative yrker har like høy status (om jeg kan kalle det, det) som folk som har utdannelse innenfor områder som juss og økonomi.

Men mulig at vi er sære.

Over til spørsmålet; TS, jeg synes virkelig ikke at du bør skjemmes over familien din. Det finnes så mye mer (og annet) her i verden enn penger! Husk også at kjæresten din elsker deg for den du er ; en personlighet som garantert har blitt formet av miljøet du har vokst opp i.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar, folkens! Det hjelper virkelig å lese det dere skriver

[Carline]

Kommer fra en utdannet familie. Ble virkelig tatt på senga da samboeren min spurte meg om hva foreldrene mine hadde sagt om at han "bare" er håndtverker! Han følte at det var litt stusselig i forhold til min mastergrad

De er sjeleglade for at jeg har funnet meg en handyman

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra liknende kår, og veit du hva. Til kjæresten min, så sier jeg det rett frem. Til andre sier jeg ingen ting, foreldrene bor langt unna. Har gått fint for min del