Verdt å fortsette?

[Gjest Annie]

Jeg trenger sårt andres synspunkter ang mitt forhold,

og håper noen kan hjelpe meg og hva jeg bør foreta meg..

Jeg og kjæresten har nå vært i et ca fire års langt forhold. Vi bor fortsatt ikke sammen, og det ser ikke ut som vi kommer til å bli samboere med det første.

Jeg har alltid trodd det var ekte kjærlighet mellom oss, og har bygd mitt forhold til han rundt det.

Men, i det siste har jeg begynt å tvile på om det virkelig er ekte?

Føles som om det er jeg som har stått for alle "kjæreste" tingene, og han bare er passiv og lar seg rive med av meg. Grunnen til at jeg oppdaget dette, er vel at jeg har testet ut hvordan det var om jeg var mer passiv, og ikke viste følelser osv en periode.. Og hva skjedde? Jo, vi levde omentrent som venner..

Ingen kjærlighets erkæringer, lite kos, han ringte omenternt aldri osv..

Jeg er et følelses menneske, og synes det er veldig viktig å føle at den jeg er sammen med savner meg, trenger meg, er glad i meg osv.. Men, han gir meg ingenting på det området, og jeg har naturligvis begynt å tenke det motsatte.. At han kanskje ikke har like sterke bånd og følelser som han burde ha hatt for meg..

Alt dette gjør veldig vondt.. Har et stort behov for å bli elsket, sett og savnet.. Føler jeg er som luft for han når vi tilbringer tid sammen. Føler han klarer seg like godt uten meg, og slik skal vel ting ikke føles?

Er godt voksen, og føler noe må gjøres i forholdet. Klarer ikke gå rundt føle meg uviktig iforhold til den som burde ha stått meg nermest, og han burde følt det samme..

Har forsøkt mange ganger fortelle han hva og hvordan jeg har det, men han viser ingen interesse for endring..

hva bør jeg gjøre?

Gå videre?

[Kosemose]

Du føler at du elsker mest? Vel, det kan hende. Men det kan også hende at du tar feil, men at dere har ulike måter å vise det på?

[Gjest Annie]

Du føler at du elsker mest? Vel, det kan hende. Men det kan også hende at du tar feil, men at dere har ulike måter å vise det på?

Elsker mest? Ja, det kan vel være en annen måte å si det jeg føler på..

Men, føler jeg ikke vil være den som elsker mest lengre!

Trenger også å føle at noen savner og elsker meg..

Er det for mye?

Er gått så langt at jeg vurderer sterkt å avslutte hele forholdet, klarer ikke ha det slik lengre, tror vi alle trenger bekreftelse når vi er i forhold..

Eller?

[idapia89]

Jeg skjønner godt at du er lei deg hvis han ikke viser noen interesse for deg eller savner deg. Alle trenger å føle at kjæresten bryr seg. Har du snakket med han om dette? Det kan jo hende at han ser annerledes på situasjonen. Jeg håper det ordner seg

[Kosemose]

Selvsagt trenger vi alle bekreftelse i forhold! Men det jeg prøver å si er at det kan hende han viser deg bekreftelse på sin måte. Jeg furtet ganske lenge fordi min ex ikke var av typen som overrasket meg med blomster på en onsdag. Helt til jeg pluttselig skjønte at jeg hadde sett meg blind på de manglende blomstene og ikke så alle de fine tingene han gjorde for meg, på sin måte, fordi han elsket meg. Kvinner og menn er forskjellige, og jeg tror mange kvinner gjør ting som kvinner setter pris på til mennene sine, også blir de lei seg når ikke mennene gjør de samme tingene tilbake. Men mennene syns kanskje det er helt andre ting som er bekreftende og "tegn på kjærlighet"? Når det er sagt, så kan det godt hende du har rett, jeg syns bare du skal gå en ekstra liten runde og se om det ikke kan være ting han gjør fordi han elsker deg, om du kanskje ikke ser eller verdsetter.

[Gjest Annie]

Selvsagt trenger vi alle bekreftelse i forhold! Men det jeg prøver å si er at det kan hende han viser deg bekreftelse på sin måte. Jeg furtet ganske lenge fordi min ex ikke var av typen som overrasket meg med blomster på en onsdag. Helt til jeg pluttselig skjønte at jeg hadde sett meg blind på de manglende blomstene og ikke så alle de fine tingene han gjorde for meg, på sin måte, fordi han elsket meg. Kvinner og menn er forskjellige, og jeg tror mange kvinner gjør ting som kvinner setter pris på til mennene sine, også blir de lei seg når ikke mennene gjør de samme tingene tilbake. Men mennene syns kanskje det er helt andre ting som er bekreftende og "tegn på kjærlighet"? Når det er sagt, så kan det godt hende du har rett, jeg syns bare du skal gå en ekstra liten runde og se om det ikke kan være ting han gjør fordi han elsker deg, om du kanskje ikke ser eller verdsetter.

Er enig med deg ang at kvinner og menn har forskjellige måter å vise følelser på. Han gjør mange ting for meg som jeg setter pris på, og som viser at han bryr seg om meg. Men, når det er sagt gjør mine venner også slike ting for meg og min familie. Da snakker jeg om praktiske ting.. Det er jo ikke det vi leter etter hos en partner? Jeg mener at det følelsesmessige er den viktigste faktoren i et godt forhold.. Det å føle at man ikke er "hel" uten sin bedre halvdel, og at det ikke hersker noen form for tvil om man er elsket eller ikke.. Det er det fundamentale i ethvert forhold.. Trygghet og visshet om at man er elsket, at noen trenger deg og savner ditt nærvær når dere ikke er sammen..

Det mangler i vårt forhold..Føler meg hverken savnet eller elsket.. Føler han lever likegodt uten meg.. Har gått veldig mange runder med meg selv ang dette, og pratet med han mange ganger om mitt savn, men ingenting skjer.

Er det flere som har erfaring med dette?

Er jeg for kravstor?

[Tullepia]

Jeg trenger sårt andres synspunkter ang mitt forhold,

og håper noen kan hjelpe meg og hva jeg bør foreta meg..

Jeg og kjæresten har nå vært i et ca fire års langt forhold. Vi bor fortsatt ikke sammen, og det ser ikke ut som vi kommer til å bli samboere med det første.

Jeg har alltid trodd det var ekte kjærlighet mellom oss, og har bygd mitt forhold til han rundt det.

Men, i det siste har jeg begynt å tvile på om det virkelig er ekte?

Føles som om det er jeg som har stått for alle "kjæreste" tingene, og han bare er passiv og lar seg rive med av meg. Grunnen til at jeg oppdaget dette, er vel at jeg har testet ut hvordan det var om jeg var mer passiv, og ikke viste følelser osv en periode.. Og hva skjedde? Jo, vi levde omentrent som venner..

Ingen kjærlighets erkæringer, lite kos, han ringte omenternt aldri osv..

Jeg er et følelses menneske, og synes det er veldig viktig å føle at den jeg er sammen med savner meg, trenger meg, er glad i meg osv.. Men, han gir meg ingenting på det området, og jeg har naturligvis begynt å tenke det motsatte.. At han kanskje ikke har like sterke bånd og følelser som han burde ha hatt for meg..

Alt dette gjør veldig vondt.. Har et stort behov for å bli elsket, sett og savnet.. Føler jeg er som luft for han når vi tilbringer tid sammen. Føler han klarer seg like godt uten meg, og slik skal vel ting ikke føles?

Er godt voksen, og føler noe må gjøres i forholdet. Klarer ikke gå rundt føle meg uviktig iforhold til den som burde ha stått meg nermest, og han burde følt det samme..

Har forsøkt mange ganger fortelle han hva og hvordan jeg har det, men han viser ingen interesse for endring..

hva bør jeg gjøre?

Gå videre?

Mennesker har ulikt kjærlighetsspråk. Din måte å vise kjærlighet på er åpenbart gode ord og kjærtegn. Men kjæresten din har kanskje et helt annet språk. Det kan være ting han gjør i hverdagen for deg rent praktisk: hente deg i bilen og kjøre deg steder, fikse ting i huset osv.

Det blir helt feil å begynne å tvile på et forhold før du har snakket med kjæresten din om dette. Sannsynligvis har han det veldig godt med deg og aner ingenting om at noe er galt.

Sett deg ned med ham og spør ham åpent om hva han trenger fra deg for å føle at han har det bra i forholdet. Fortell så hva du trenger. Snakk sammen og finn ut hvor dere står og oppfatter forholdet, og hva dere evt kan gjøre for å forbedre det. Ikke begynn med anklager, for sannsynligvis aner ikke kjæresten din at noe er galt.

Kommunikasjon, åpenhet og ærlighet, er nøkkelen til et godt forhold. Og gode forhold trenger stadig pleie og må stadig arbeides med.

[Gjest Amelia]

Jeg har det akkurat på samme måte som deg. Har også tenkt at jeg kanskje er for kravstor, men tidligere erfatinger i tidligere forhold sier meg at magefølesen min ikke er feil. Klart vi alle har ulike behov og måter å vise kjærlighet på. Ser tydelig nå at det beste er å finne en som er mer lik seg selv på det område. Jeg fikk nok bekreftelser i starten av forholdet vårt. Problemene våres har alltid bunnet i at jeg ikke har fått trygghet i han. For meg er det mer en nok at han en sjelden gang tar intiativ til å holde rundt meg, en fin sms i ny og ne og at han viser meg at jeg er spesiell for han. Har innsett at jeg aldri får frem romantikken i han og det skulle jeg klart å leve med, men jeg klarer ikke å leve sånnt som nå. Han inkluderer ikke meg i hans liv, har aldri møtt vennene hans i løpet av disse 8 mnd, reiste på hver vår ferie. Kan gå et døgn før jeg får respons på en meld og meld han skriver er kun vanlige, ikke noe fint, at han savner meg eller tenker på meg. Aner ikke når han kommer hjem eller hva han driver med i løpet av en dag. Dette plager meg og ja alle trenger en form for bekreftelse og for meg er det ikke nok at han er her og gjør praktiske ting for meg som ligger kjærlighet i bunn. Han tar sjelden intiativ til kos og viser aldri kjærlighet ute blandt folk. Hører sjelden hva han synst om meg, en at sexen er bra og at vi koser oss innenfor de 4 husets venner. Jeg har prøvd å snakke med han om det og han er bare sånn, variere fra dag til dag og jeg vet aldri om han er av/på. Har nesten blitt slutt flere ganger pga dette så vi har jo ikketryggheten. Skulle tror han ønsket ta seg sammen om han ikke ville miste meg. Jeg ser klart nå at for meg er det viktig å ha en kjæreste som er fysisk og som klarer vise føleser, ellers blir man jo automatisk kun venner som har sex. For min del går dette ut over livskvaliteten min, føler meg aldri god nok og det merkes på kroppen. Det gjør meg uønsket og trist/lei. Synd siden vi har det så bra ellers, men jeg vet at dette alltid komme til å plage meg så jeg ser ingen andre utveier en å gi slipp. Føler meg utsultet på kjærlighet og oppmerksomhet og jeg klarer aldri finne roen. Han er også en damemagnet uten like som har mangen venniner som ikkje gjør saken noe bedre for meg. Finnes kanskje jenter som ikke trenger det.

[Kamikatze]

Ingen kjærlighets erkæringer, lite kos, han ringte omenternt aldri osv..

Okey? Så du vurderer å skifte ut gubben fordi han er seg som menn flest?

[idapia89]

Ikke alle menn er sånn

[Gjest Amelia]

Det er ikke normalt at alle menn er sånnt. For min del er det første gang jeg møter en sånn mann.. Jeg er i 30 årene og har lang erfaring bak meg.

[Gjest Annie]

Når jeg leser ditt innlegg, er det som å lese om hvårt forhold.. Mannen jeg er sammen med er hverken god på fysisk eller verbal kommunikasjon. Og jeg er helt motsatt. Når det er sagt, er vel hovedvekten av menn slik at de ikke liker prate om følelser. Men har vært i forhold der det på ingen måte har hersket tvil om hva min partner har følt for meg, man merker om mannen du er sammen med virkelig elsker deg! Og som du sier, er magefølelsen min i dette forholdet ikke god. Tenker også som deg, at om han virkelig elsker meg, og var redd for å miste meg, ville han helt sikkert ha gjort noe med måten jeg tenker om oss på?

Det er selvdestruktivt for meg være i et forhold som dette, da jeg savner komplimenter, kos og nærhet både fysisk og mentalt. Synes det er respektløst av han ovenfor meg når jeg åpner meg og forteller om mine behov, savn osv og overse mine følelser. Likegyldig føler jeg at han er..

Er vondt ha det slik, men er jo glad i mannen, men føler jeg bare gir og gir og aldri får det jeg har behov for tilbake. Selvtilliten min ramler, og som du sier påvirker det min hverdag negativt.

Har prøvd endre fokus, og konsentrere meg om hans positive sider, men nærheten mangler, og jeg føler et stort savn..

[Gjest Cosette]

Nei, alle menn er ikke sånn. Det er bare vås.

Jeg er helt enig i at menn ofte har en annen måte å vise kjærlighet på. Men det betyr ikke at man ikke også bør gjøre en innsats for å faktisk fortelle sin kjære med ord og kjærlige handlinger at man elsker vedkommende.

"Jeg elsker deg" noen ganger i uka, en god klem og et kyss hver dag og en telefonsamtale når man er borte fra hverandre er noe alle kjærester bør kunne få til. Følelsen av intimitet, at man er kjærester og ikke bare gode venner/partnere, er for mange viktig for forholdets helse over tid.

Det handler om kompromiss og dialog. Den ene parten må vise forståelse for at den andre ikke er like følelsesmessig ekspressiv og akseptere at det ikke kommer rosebuketter på døra og svulmende kjærlighetserklæringer stadig vekk, og den andre parten må vise forståelse for at enkelte har mer behov for fysisk berøring og ord - og derfor anstrenge seg litt for å møte dette behovet av og til.

[Gjest Gjest]

Hva mener menn om dette?

Er det ikke slik at om dere virkelig er glad i kjæresten deres, vil dere gjøre alt for å vise det?

Tror dere i dette tilfellet at Annie elsker mest, og aldri vil få dekket sine behov av partner?