Psyken min er helt på tur..

[Gjest Chevy]

Jeg må få råd,ikke at jeg krever det- men håper virkelig noen har råd og erfaringer. Jeg har alltid hatt litt angst og tvangstanker- udiagnosert - fordi det har vært milde greier.

Nå den siste tiden har jeg hatt en stor klump i magen, og kjenner meg tom og følelsesløs.. Min kjære vil jeg helst isolere meg fra,selvom jeg selvfølgelig elsker ham! Alt føles fremmed for meg.. Jeg føles fremmed for meg, han føles fremmed for meg,og jeg finner ikke glede i noe som helst. Bare den klumpen i magen (ikke glede av den,men det er den jeg kjenner)

. Jeg lliker best og sove,for da slipper je unna mine egne tanker. jeg får som regel ikke sove,fordi kroppen er så urolig.. Jeg får tvangstanker der jeg ligger,spesielt etter det som skjedde sist fredag- redd for og skade min kjære selvom jeg vet at jeg aldri hadde gjort det (typisk tvangstanke tenkning)

Jeg er altså fanget i Psyken, aldri hatt det sånn før,og det et vanskelig og forklare sambo a jeg føler meg følelsesløs - vanskelig for han og forstå..

Sambo er verdens beste, han vet om tvangstanker og egentlg alt om meg da.. Men hva gjør jeg nå? Bør vel snakke med legen.. Men det er vel 100 år ventetid på psykolog:(

Jeg kan jo legge til at det er åpenlyst hvorfor jeg føler meg depressiv.. Får ingen venner het jeg bor nå, og har slitt med kronisk sykdom i 1 år.. Alene med tankene:(

[Giacomo_P]

Du må ta kontakt med fastlegen din, og be om psykologhenvisning.

I mellomtiden kan det være greit å ringe mental helses hjelpetelefon. De kan gi deg noen råd og vink, er erfarne og har selvsagt taushedsplikt.

http://mentalhelse.no/hjelpetelefonen

[Hoppetaujenta]

Støtter GP fullt ut. Prating med folk som forstår er tingen.

[Gjest hai]

Du er nok mest sannsynligvis deprimert, noe som jo er ganske vanlig når man nettopp har fått en kronisk sykdom(og etter det også naturligvis).

Angst og depresjoner henger også ofte sammen, og kan trigge hverandre. Det du opplever nå er helt normalt og ikke farlig - men det er tungt og vanskelig. Angst er også veldig ubehagelig både fysisk og psykisk.

Jeg personlig fikk ingen hjelp når jeg ringte mental helses hjelpetelefon - dessverre. De hadde liten kunnskap om hvor jeg kunne få hjelp(hadde hatt mitt første skikkelige angstanfall etter en god stund med moderat angst og uro, og det begynte å få virkninger på jobb etc).

Men negativt var det jo ikke - fikk bare ingen råd eller støtte.

Uansett, jeg visste selv hvor jeg skulle ta kontakt, og fikk time hos psykolog - samtidig som jeg leste endel litteratur på emnet.

Det var en lang, men veldig lærerik prosess, og jeg fikk veldig gode resultater. Nå vet jeg at om jeg skulle havne der igjen, så vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre. Og det holder på et vis mye unna, får ikke angst for angsten om du skjønner

Snakk med kjæresten din, han vil nok gjerne vite hva du tenker på om dagen og at du ikke har det bra. Akkurat som det så fortalte jeg ikke noenting, og dermed så gikk det mye lengre enn nødvendig.....

Kjæresten min pushet meg ekstra for å få hjelp - og det var bra.

For meg var dette en veldig tung og slitsom periode, men samtidig lærte jeg mer om meg selv og andre på den begrensede tiden enn jeg har gjort resten av livet. Så det var vondt, men også en lærende prosess.

Klem til deg, det vil høyst sannsynlig gå oppover - selv om det ikke føles sånn nå