Angsten har tatt over.

[AnonymBruker]

Angsten kom snikende i fjor høst. Jeg hadde nettopp begynt på høgskole, flyttet hjemmefra for første gang og gledet meg til å begynne på et nytt kapittel i livet mitt. Men de ble ikke som jeg hadde tenkt.

Jeg pleide å være så utadvendt, blid og imøtekommende, men nå var jeg plutselig redd for mennesker, redd for å vise meg offentlig. Jeg dro hjem. Nå har jeg levd nærmest innestengt hos mamma og pappa i et halvt år. Noen dager vil jeg ikke stå opp en gang, skjønner ikke vitsen. Får vondt i magen bare jeg tenker på å være sosial.

Har søkt på skole igjen til høsten, kom inn også, skaffet meg hybel. Men vet ikke om jeg greier det. Jeg skjønner ikke hva som utløste angsten, jeg var jo helt frisk, og over natta ble jeg plutselig ødelagt psykisk mot min vilje.

Jeg vet ikke om jeg greier å gå på en skole med flere tusen elever, snakke med de, være med på fester, bo i kollektiv. Jeg føler meg så utrolig alene om dette nå.

[Anneee]

Vil virkelig anbefale deg å finne noen å snakke med, har du vært hos fastlegen? Psykiatrisk sykepleier f.eks. Kanskje det er noen på høgskolen?

[Ragg]

Angst er et veldig vanlig problem i ung alder. Jeg er nå 32 år og har slitt med angst i flere år men føler jeg nå har taket på angsten. Jeg gikk på disse såkalte lykkepilene i noen år, det var til stor hjelp for meg. Jeg fikk og time til en flink psykolog som hjalp meg masse med med det å forstå angsten. Det er fryktelig slitsomt men du kan komme deg ut av det og ta kontroll over den. Få deg en legetime så legen kan henvise deg til psykolog. Du skal nyte disse gode årene fremover og ikke la angsten styre livet ditt, og skal du klare det trenger du hjelp fra legen i starten.

[AnonymBruker]

Søk profesjonell hjelp! Mulig du kan klare å komme ut av dette på egenhånd, men det vil nok være mye lettere med litt hjelp. Ikke minst vil du bruke kortere tid på å bli frisk.

Klem fra en som gikk i mange år med angst før hun søkte hjelp og ble frisk