Sliter med selvtilliten

[Gjest mann]

Vet ikke om dette er rett sted å poste dette her men.Prøver meg allikevel.

Damen min er altså student på masternivå.

Underveis i studiene sine så har hun fått en del gode venner, og noen som er menn. Og det er hyggelige, greie karer som man kan slå av en prat med.Det er ikke det.

Men jeg kan ikke hjelpe for at på et tidspunkt i enhver fest/vors/nach eller andre sammenkomster (pils på byen feks) med dem, så begynner jeg å føle meg underlegen, siden jeg ikke er utdannet på det nivået som det de er.

Jeg har brukt endel år på både å ta igjen skolegang jeg gikk glipp av da jeg var yngre pga endel problemer jeg hadde da, pluss at jeg etter det til sist har fått sammen en yrkesutdanning.

Er intressert i religion og politikk. Men hva i helvete skal jeg egentlig brukt det til med den utdanningen jeg har nå?

Det har jo ikke noe for seg å studere noe av det egentlig.Samtidig som jeg er intressert. Men føler det er egentlig for seint å byne å bli student nå.(?)

Til vanlig plager det meg ikke.Og min kjære sier det har null betydning.Hun sier hun ser på det som knallhard studering jeg har gjort for å komme dit jeg er, og det har føltes sånn også. Så da føles det greit.Vi har liksom vært på samme nivå siden vi ble kjent,og begge har holdt på med skole og jobbing- bare at vi pugga forskjellige ting.

Men når vi kommer sammen med disse vennene av min kjære, og de begynner å prate sammen, når de samtidig er småbrisen, og diskuterer verdenslitteratur, kriminologi, sosialantroplogiske spørsmål, bioteknologi og etiske aspekter ved genmanipulering-

og det tar av til snåle høyder--- vel, da detter jeg av og føler meg så underlegen.

Spesielt når jeg sitter og hører henne i samtaler med disse beleste gutta som snakker snirklete om ting og bruker akademisk språk- og hun svarer tilbake, like intrikat og akademisk som dem.

DA føler jeg at JEG kan jo aldri komme til å snakke sånn med henne og møte henne der i sånne samtaler.

Hun og jeg kan liksom aldri komme dit og samtale om sånt som hun tydeligvis liker å snakke om, og på det nivået der hun egentlig er i forhold til meg...

Det føles litt leit og kleint. Som om det er noe jeg ikke er god nok for henne på...

Er det noe å gjøre med dette her tror dere?

Beklager hvis det ble litt langt.

[Gjest ts]

PS. Jeg har altså tatt en påbygning til generell studiekompetanse også, så jeg har dette i orden.

Så jeg kunne jo blitt student hvis jeg ville.

Men jeg kommer jo ikke til å komme på nivået som dama og vennene, med mellomfag og hovedfag og bachelor og mastergrader...

Jeg vurderte å gå på en høgskole og ta fex ex.phil eller noe. Men jeg syntes det ble så søvnig på forelesningen deres..

[Pastill]

Du må fokusere på alt du faktisk har å tilby, ikke det du mangler. Er du stolt av den du er og det du har, er det veldig attraktivt. Man får lyst til å være sammen med en som er trygg på seg selv. Slapp av, kos deg og vær deg selv i selskap med disse mannfolka. Så vil du fremstå som den du er: En grepa kar det er verdt å være sammen med!

Akademiske meritter har intet å si for dine kvalifikasjoner som livspartner. Hun har sine venner til å diskutere diverse problemstillinger med i en snirklete og intrikat fasong - jeg er sikker på du har noe annet du kan tilby som hun virkelig har bruk for. Kjærlighet oppstår under helt andre vilkår enn ved en mastergrad

[kirstiJ]

Jeg er glad jeg slipper å diskutere mitt fagfelt med min kjærste. Synes det er godt å snakke om andre ting. Det er også veldig slik at når man er student snakker man mer om det enn når man er kommet ut i jobb. Det er så altoppslukende mens man studerer.

Om du har lyst til å vite mer om politikk eller religion trenger du jo ikke studere det heller, du kan jo bare leser noen bøker, uten at det blir det store utdanningspreget av det.

[AnonymBruker]

Så lenge ingen av dem går inn for at du skal føle deg overlegen, hadde jeg valgt å stole på kjæresten. Men hvis du faktisk har blitt interessert i noen av emnene de diskuterer, så finnes det populærkulturelle fremstillinger av det meste, så du må ikke sette i gang med et studieløp (selv om det aldri er for sent).

[Gjest MorAase]

Er intressert i religion og politikk. Men hva i helvete skal jeg egentlig brukt det til med den utdanningen jeg har nå?

Å vite ting, det har jo alltid vært negativt... Du har tapt lenge før du har begynt med en slik holdning du viser over her.

[Neket]

Kan disse studiekompisene slå i en spiker eller bytte dekk på bilen da? Jeg er sikker på at du kan ting de ikke kan?

[Gjest ts]

Takk for svar, damer.

Jo, jeg skal prøve å huske på at hun ble ikke intressert i meg av å høre meg si intelligente ting.

Og holde fokus på det jeg kan som jeg er god på.

Jeg er jo fornøyd med det jeg driver med og er komfortabel med det.

Det er jo heller ikke sånn at det var noen av dem hun ville ha spurt, for å få opp noen ekstra hyllemeter på badet hjemme, eller til å plassere alle bøkene sine i.

Mulig hun bare er ekstra opptatt av å tenke på akademiske ting akkurat nå som hun driver å studerer det, men det er den følelsen av at jeg ikke kan møte henne der.

Og det snikende ubehaget når jeg merker jeg egentlig blir uintressant for hennes mannlige venner når de legger ivei om sitt, så jeg bare blir sittende taus og høre på til jeg går utenfor og røyker i stedet.(Uten at noen av dem legger merke til det.)

Men som flere har sagt så kan jeg jo lære meg ting og lese bøker som jeg får interesser for , selv om jeg ikke går fast på et studie et sted.

MorAase:

Det er ikke det at jeg mener kunnskap er unyttig, når jeg spør hva jeg skulle bruke det til.Det er bare at sånne ting som jeg eventuelt skulle ha studert, fikk jeg ikke brukt til noe i noen jobbsammenhenger jeg er kvalifisert til som jeg kan se Så da føles det som bortkastet å begynne på ett sånt (uoverkommelig) prosjekt..

Men som sagt så får jeg kanskje neste gang tenke mer på det jeg faktisk kunne ha hatt en lengre samtale med mine kolleger om, som disse akademikerne garantert ikke ville vært på hjemmebane i. (Siden de kanskje heller ville blitt stressa av å tenke på hvem de skulle leid inn til å ordne sånne ting for seg.. )

[Flanør]

Kan disse studiekompisene slå i en spiker eller bytte dekk på bilen da? Jeg er sikker på at du kan ting de ikke kan?

Du vet vel at det ikke er noen motsetningsforhold i det å være velutdannet og det å ha en smule praktiske ferdigheter?

Er for øvrig enig i at TS bør fokusere på det han kan tilby, ikke det han mangler, som en annen over her sa.

[Bankai L]

Alle har sine områder hvor de er sterke og det har egentlig bare med interresser å gjøre. Eg som studerer biologi feks kan ikkje snakke faglig med en som studerer fysikk. Eg er heller ikkje noe særlig interrisert i politikk og detter også fort ut av politiske diskusjoner.

Syntes ikkje du har noe å være redd for egentlig. Hun har gjort det klart at det ikkje er viktig for henne at du deltar i dype diskusjoner om fagområdet hennes. Syntes egentlig du burde være glad for at hun kan lire det av seg med sine "geekete venner, mens du får all the pleasure

[AnonymBruker]

Å, gud! Nå hadde jeg et øyeblikk hvor jeg var sikker på at typen hadde infiltrert KG for å gi meg en beskjed eller noe, men så slutta beskrivelsen å passe til meg. Snakk om å være innbilsk og paranoid!

Men til TS: hun syns sikkert det er artig og deilig å få snakke fagspråk litt utenfor universitetet eller når hun henger over bøkene og leser mot eksamen. Jeg syns i hvert fall det er godt å nerde litt sammen med andre nerdevenner innimellom.

Men det er bare kjæresten min som er kjæresten min, og han er på ingen måte underlegen meg, selv om han (foreløpig) er lavere utdannet enn meg! Han er en flott samtalepartner, har mange fine kvaliteter, og er flink til masse som jeg, og mine akademiske venner, ikke nødvendigvis er like flink til. Og ikke minst: jeg elsker ham fordi han er den han er.

Jeg er sikker på at kjæresten din føler det samme om deg

[Gjest MorAase]

MorAase:

Det er ikke det at jeg mener kunnskap er unyttig, når jeg spør hva jeg skulle bruke det til.Det er bare at sånne ting som jeg eventuelt skulle ha studert, fikk jeg ikke brukt til noe i noen jobbsammenhenger jeg er kvalifisert til som jeg kan se Så da føles det som bortkastet å begynne på ett sånt (uoverkommelig) prosjekt..

Feil! Spesielt å overhode ta ordet uoverkommelig i sin munn er feil! Om det er noe du ikek får her i livet, så er det fordi du ikke vil det nok. aldri tro at noe er uoverkommelig, da har du tapt før du har startet. Jobb med selvtillitten din gutt! det er ingen grunn til å ikke lese litt på si, for gøy. Hvem har sagt du trenger å studere? Og, det er lov å involvere seg i en samtale om ett fremmed fag ved å spørre for å lære noe nytt. De fleste liker å vise frem sin kunnskap (uten at de hoverer, de er bare glade for at andre finner deres kunnskap spennende), slik at det vil være lett å holde en slik samtale gående.

Å være trygg nok på seg selv til å vise at en ikke vet alt her i verden er en form for maskulinitet det også.

[Gjest Bjørn82]

Vet ikke om dette er rett sted å poste dette her men.Prøver meg allikevel.

Damen min er altså student på masternivå.

Underveis i studiene sine så har hun fått en del gode venner, og noen som er menn. Og det er hyggelige, greie karer som man kan slå av en prat med.Det er ikke det.

Men jeg kan ikke hjelpe for at på et tidspunkt i enhver fest/vors/nach eller andre sammenkomster (pils på byen feks) med dem, så begynner jeg å føle meg underlegen, siden jeg ikke er utdannet på det nivået som det de er.

Jeg har brukt endel år på både å ta igjen skolegang jeg gikk glipp av da jeg var yngre pga endel problemer jeg hadde da, pluss at jeg etter det til sist har fått sammen en yrkesutdanning.

Er intressert i religion og politikk. Men hva i helvete skal jeg egentlig brukt det til med den utdanningen jeg har nå?

Det har jo ikke noe for seg å studere noe av det egentlig.Samtidig som jeg er intressert. Men føler det er egentlig for seint å byne å bli student nå.(?)

Til vanlig plager det meg ikke.Og min kjære sier det har null betydning.Hun sier hun ser på det som knallhard studering jeg har gjort for å komme dit jeg er, og det har føltes sånn også. Så da føles det greit.Vi har liksom vært på samme nivå siden vi ble kjent,og begge har holdt på med skole og jobbing- bare at vi pugga forskjellige ting.

Men når vi kommer sammen med disse vennene av min kjære, og de begynner å prate sammen, når de samtidig er småbrisen, og diskuterer verdenslitteratur, kriminologi, sosialantroplogiske spørsmål, bioteknologi og etiske aspekter ved genmanipulering-

og det tar av til snåle høyder--- vel, da detter jeg av og føler meg så underlegen.

Spesielt når jeg sitter og hører henne i samtaler med disse beleste gutta som snakker snirklete om ting og bruker akademisk språk- og hun svarer tilbake, like intrikat og akademisk som dem.

DA føler jeg at JEG kan jo aldri komme til å snakke sånn med henne og møte henne der i sånne samtaler.

Hun og jeg kan liksom aldri komme dit og samtale om sånt som hun tydeligvis liker å snakke om, og på det nivået der hun egentlig er i forhold til meg...

Det føles litt leit og kleint. Som om det er noe jeg ikke er god nok for henne på...

Er det noe å gjøre med dette her tror dere?

Beklager hvis det ble litt langt.

Det er sånn at mange ganger så blir ting for snirklete og akademisk. Av og til er det greit å snakke med noen som klarer å komme seg til et poeng uten at de må igjennom en hinderløype av egne meninger og utsagn først.

Ofte kan der virke som akademikere som tilsynelatende skal kunne mye om alt kan alt om ingenting.

Selvtillit, ærlighet og fornuft er ofte det som skal til for å faktisk gjennomføre. Jeg tror ikke du skal ha mindreverdighets komplekser sammen med disse. Det må du bare vise dama de.

Endret 29. juli 2011 av Bjørn82

[Gjest mmm]

Jeg er høyt utdannet og det samme er ex, uten at vi hadde spesielt intellektuelle samtaler oss imellom til daglig... jeg har en jeg treffer i jobbsammenheng som jeg har intrikate og «akademiske» samtaler med, det er moro og spennende innimellom, men orker ikke disse santalene med ham hver dag! Og hvis jeg noen sinne skal bo med en man igjen, så er akademiske meritter langt utenfor «kravlista», så lenge han er normalt oppegående og orientert. Jeg tror din egen usikkerhet dessverre er en langt større fiende for forholdet enn dine manglende eksamener... Lykke til og elsk deg selv, for det gjør kjæresten din!

[Tullepia]

Vet ikke om dette er rett sted å poste dette her men.Prøver meg allikevel.

Damen min er altså student på masternivå.

Underveis i studiene sine så har hun fått en del gode venner, og noen som er menn. Og det er hyggelige, greie karer som man kan slå av en prat med.Det er ikke det.

Men jeg kan ikke hjelpe for at på et tidspunkt i enhver fest/vors/nach eller andre sammenkomster (pils på byen feks) med dem, så begynner jeg å føle meg underlegen, siden jeg ikke er utdannet på det nivået som det de er.

Jeg har brukt endel år på både å ta igjen skolegang jeg gikk glipp av da jeg var yngre pga endel problemer jeg hadde da, pluss at jeg etter det til sist har fått sammen en yrkesutdanning.

Er intressert i religion og politikk. Men hva i helvete skal jeg egentlig brukt det til med den utdanningen jeg har nå?

Det har jo ikke noe for seg å studere noe av det egentlig.Samtidig som jeg er intressert. Men føler det er egentlig for seint å byne å bli student nå.(?)

Til vanlig plager det meg ikke.Og min kjære sier det har null betydning.Hun sier hun ser på det som knallhard studering jeg har gjort for å komme dit jeg er, og det har føltes sånn også. Så da føles det greit.Vi har liksom vært på samme nivå siden vi ble kjent,og begge har holdt på med skole og jobbing- bare at vi pugga forskjellige ting.

Men når vi kommer sammen med disse vennene av min kjære, og de begynner å prate sammen, når de samtidig er småbrisen, og diskuterer verdenslitteratur, kriminologi, sosialantroplogiske spørsmål, bioteknologi og etiske aspekter ved genmanipulering-

og det tar av til snåle høyder--- vel, da detter jeg av og føler meg så underlegen.

Spesielt når jeg sitter og hører henne i samtaler med disse beleste gutta som snakker snirklete om ting og bruker akademisk språk- og hun svarer tilbake, like intrikat og akademisk som dem.

DA føler jeg at JEG kan jo aldri komme til å snakke sånn med henne og møte henne der i sånne samtaler.

Hun og jeg kan liksom aldri komme dit og samtale om sånt som hun tydeligvis liker å snakke om, og på det nivået der hun egentlig er i forhold til meg...

Det føles litt leit og kleint. Som om det er noe jeg ikke er god nok for henne på...

Er det noe å gjøre med dette her tror dere?

Beklager hvis det ble litt langt.

For å si det ganske kort: De aller, aller fleste mennesker vil føle seg utenfor når en gruppe fagpersoner snakker sammen. En lege vil sannsynligvis forstå lite av rørleggeres fagprat.

Dette handler ikke om ditt utdanningsnivå og i hvertfall ikke om din intelligens, dette handler om at kjæresten din og vennene hennes bruker et språk som er egnet til å stenge deg ute fordi du ikke har tilegnet deg språket (og noe av kunnskapen de besitter).

Jeg synes du skal snakke med kjæresten din igjen om dette, og kanskje be henne ordlegge seg med et mer allment språk i samtalene dere har felles, og kanskje forklare fagord o.l. hvis du føler det blir riktig for deg.

Det er mange som opplever dette med sin partner, som som regel har en annen utdanning enn en selv. Det er ikke annet å gjøre enn å avfinne seg med at de har noe felles og kanskje spørre åpent når det er noe en lurer på - eller rett og slett si i fra når språket blir for ekskluderende. Det kommer an på hva en føler seg bekvem med.

Du har ingen grunn til å føle deg underlegen. Kjæresten din respekterer deg og vet at du besitter annen kunnskap og erfaring som er like verdifull.

[Zerox]

Jeg opplever at det er to dimensjoner her. Den ene er ekspert vs ikkeekspert paa din kjaeres fagfelt. Den andre er evnen til aa delta i generelle diskusjoner paa et nivaa man kan forvente av en akademiker. Jeg gaar utfra at dette masterstudiet ikke innbefatter alle de elementene du ramser opp? Som forrige debattabt var inne paa saa vil vi alle foele oss utenfor naar fagfolk eller mennesker med felles referanser/interesser diskuterer seg imellom. Dette er det lite aa gjoere med for utenforstaaende med mindre vi vil gjoere det som er noedvendig for aa komme paa det nivaaet. Vil ikke raade noen til aa gaa den veien utelukkende for aa kunne delta i samtaler. Det er imidlertid en kjennsgjerning at ogsaa diskusjoner om div.ting, som ikke er relatert til samtalepartnerenes fagfelt, ofte vil farges av deltakernes utdanningsnivaa. Dette er dog ingen regel siden det finnes mange som naar det samme nivaaet paa egen haand. Forresten finnes det ogsaa noen med akademisk utdannelse som ikke har spesielt mye aa fare med hva gjelder generelt refleksjonsnivaa og kunnskapsnivaa. Likevel er det vel slik at mennesker med utannning som gjennomsnitt skaarer bedre paa disse variablene enn de uten.

En annen ting jeg lurer litt paa er hvordan du foeler det ovenfor din kjaerstes kvinnelige medstudenter?

[Gjest ts]

En annen ting jeg lurer litt paa er hvordan du foeler det ovenfor din kjaerstes kvinnelige medstudenter?

Oj. Her hadde det jo kommet flere svar

For å svare på det som jeg siterer,- så er det helt annerledes å være i en samtale med de kvinnelige studievennene hennes.

De pleier ikke å sitte å snakke sånn snirklete så det er umulig å få noe fornuftig ut av det (for meg). Som feks om fundamentet for motivasjonens referanseramme integreres på en relativt differensiert måte når det er tale om xyz... Eller om det transkriberte materialet da utgjør gyldige eller valide data å bygge sin analyse på.

(...)

Gutta hun kjenner har en tendens til å smile og være hyggelig, og man kan snakke om ulike ting. Men så begynner de med fagspråket sitt, og da blir det så merkbart på meg at de automatisk ikke lenger forventer at jeg skal ha hverken noe innsikt eller noe å melde. Så da snakker de bare med hverandre resten av tida...

Det blir slitsomt for meg, og jeg føler meg rett og slett dum etterhvert..

Feks i går på kvelden som vi satt sammen en hel gjeng, og til slutt satt jeg bare og kjedespiste en pose potetchips formeg selv og tømte en 20pkn røyk..

Jentene hun kjenner er mindre sånn. De snakker heller om andre ting med meg, som er ting man faktisk kan svare på. Det er liksom som om de virker mer respektfulle, på en måte. Eller mer intressert i å snakke om ting som er til felles.

Og noen av de har ringt til meg feks når det er ting de visste at jeg kanskje kunne hjelpe de å ordne med. Men ikke bak damas rygg. Hun blir alltid spurt/informert først at de lurte på om jeg har tid osv. og at det gjelder ditt og datt.(Stangen i garderobeskapet som har falt ned feks. Eller at de gjerne ville hatt ett type bildehyller eller et hvitt, lite bord fra en eller annen blogg som de har sett, og om det kan bygges på noen måte.)

Men for meg så blir altså problemet når jeg blir utenfor i samtaler der de jo faktisk har rett at jeg ikke har noe å komme med.

Det jeg helst ikke vil er at de skal skjønne at jeg ikke skjønner hva de egentlig sa nå nettopp, heller, i en sånn snirklete samtale, der de sier ett eller annet og andre folk nikker og svarer på det... Så det blir i grunn det største problemet.

(Jeg kan jo si det når det er anonymt på nett, selv om folk sikkert ler av det...)

Det jeg sa til damen min i går kveld, var at jeg ble så sliten av sånne kjedlige kvelder som er like søvinge som forelesningen på ex-phil ; med utgreinger om hvorvidt man kan si at et utsagn er gyldig eller ei basert på om det alltid snør når det er vinter, eller at Morlille ikke kan fly...

Så jeg sa at en annen gang så kanskje jeg foretrekker å gjøre andre ting, enn å bli med på en sånn kveld igjen.

Hun ble lei seg av at jeg sa det var kjedelig...

Så det var ikke så helt enkelt å forklare noe mer med en gang.

Men hun skjønte jo etterhvert hva som er problemet.

Så hun minte meg på at hun falt for en fyr i blåkläder, og ikke en litteraturviter eller antropolog.

Jeg er jo stolt av henne som er så smart, men det hjelper ikke når man selv føler seg som veldig lite mann for henne i sammenligning med andre., sa jeg. Og hun kvitterte med at stortingspresidenten i Norge er jo faktisk skogsarbeider, og visepresidenten hans er t-banefører.

(Pluss at hun ville se meg i arbeidsbuksa og verktøybeltet på soverommet, forlangte hun...)

Det som hjelper er jo å tenke på at jeg har jo mine ting som jeg kan jeg også.

Og at neste gang har jeg og hun en stående avtale at blir det kjedelig for meg å sitte der,- så kan jeg dra derfra, uten at hun trenger å bli med eller lure på noe, eller føle seg trist. Da møtes vi heller hjemme etterpå, og begge blir fornøyd.

Takker til alle som svarte.

[Zerox]

Naar det gjelder de to setningene du gjenngir saa er den siste gangbar. Den foerste tror jeg jeg saa vidt forstaar meningen til, men stiller meg tvilende til at det var umulig aa uttrykke dette paa en enklere maate. Minner veldig mye om unge akademikere som snur opp-ned paa Einsteins formaning om aa "uttrykke alt saa enkelt som mulig. men ikke enklere enn det".

[Gjest Gjest]

Skjønner hva du prater om, og tanken har naturligvis slått meg også. Men det er bare en tanke, og ikke noe mer. Ikke la fagstoff knivstikke deg. Var lenge i din situasjon med studiekompetanse etter flere års arbeidserfaring. Samfunnet er i dag lagt opp til at flere områder krever utdanning. Men på min subjektive side ser jeg en verdi i arbeidserfaringen, og den kan ikke settes opp mot en bachelor eller mastergrad. Det fins ingen rett eller gal vei. Kun den veien som passer deg best. Jeg havnet på studiene, da jeg innså at jeg stiller sterkere på arbeidsmarkedet med en grad. Har jeg levd på 60 tallet, har jeg nok valgt en annen vei. Kjør på, vær deg selv. Det betyr heller ikke at du er uvitende. Hvem orker forresten å sitte å diskutere på fest? Høres dritkjedelig ut