Sliten og lei

[AnonymBruker]

For noen år siden var mannen min utsatt for en arbeidsulykke, som resulterte i noe som kan beskrives som en dobbelt whiplash med påfølgende kroniske og permanente nerveskader i nakke og skuldre. Han har ikke vært i stand til å arbeide etter ulykken, og er mye plaget med smerter og nummenhet. Han sliter også med søvn- og konsentrasjonsproblemer. De siste årene føles av og til som en eneste lang kamp mot NAV og forsikringsselskapene, avklaringen av skadeomfanget og uførhetsgrad har tatt utrolig lang tid, og det sliter på oss begge.

Mannen min har alltid vært glad i å arbeide og har alltid vært veldig nevenyttig, og det er naturlig nok hardt for ham å akseptere at han verken klarer å jobbe eller gjøre andre ting som han før tok som en selvfølge. Han gjør det han klarer med hus og hage, men blir frustert pga av alt han ikke klarer og fordi alt tar mye lengre tid enn før. Innimellom har han dager da han knapt kommer seg opp av senga pga smerter, nummenhet og stivhet, og da har han mer enn nok med det. Han har lav toleransegrense for medisiner og går derfor ikke på medikamenter regelmessig, men innimellom når smertene blir uutholdelige, tar han en morfintablett som han har resept på fra legen. Når han tar disse tablettene blir han veldig fjern og sløv mens de virker, mens han blir ganske hyper når han er på tur "ned". Han drikker også endel vin i perioder som "smertestillende", men ikke slik at han blir full, bare lettere beruset. Han hevder at det hjelper ham å sove og slappe av, noe som det faktisk ser ut til at det gjør, så jeg klarer ikke å nekte ham det heller.

Jeg elsker mannen min og er full av beundring for hvor godt han tross alt takler situasjonen, men jeg er sliten og lei. Det er vondt å se at den man elsker har det vondt, og vite at det ikke er noen ting man kan gjøre. Jeg er lei av å vente på at ting skal begynne å skje i forhold til NAV og forsikring/erstatning, det har tross alt gått flere år og jeg synes det er en direkte uverdig måte å behandle folk på! Jeg er lei av at kommunikasjonen med mannen min vanskeliggjøres pga hukomelsessvikt som følge av smerter eller medisiner, og at han naturlig nok er i dårlig humør av og til pga situasjonen. Han prøver så godt han kan å ikke la det gå utover meg, men det er jo ikke til å unngå at det preger stemingen i heimen.

Jeg merker på meg selv at tålmodigheten min begynner å bli tynnslitt, jeg sover dårlig og er mer labil i humøret enn jeg normalt sett er, og sliter med dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke klarer å være den positive støtten for mannen min som jeg gjerne vil være. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal gjøre for å fortsatt klare å takle denne situasjonen, jeg er så sliten.

[Frk Johansen]

Skjønner godt at det tærer på, hva med en liten husmorferie? Jentetur på fjellet eller en storby for å oppleve noe positivt utenfor hjemmet?

[AnonymBruker]

Skjønner godt at det tærer på, hva med en liten husmorferie? Jentetur på fjellet eller en storby for å oppleve noe positivt utenfor hjemmet?

Takk for tipset, noen uker borte hjelper jo, så man får en pause. Skal riktignok på en ferie til Hellas sammen med mannen min om en måneds tid, det pleier å hjelpe mot smertene hans også å være noen uker i varmere klima. Men husmorferie må nok vente til neste år.