deler mine tanker, godt å få ting ut av og til

[AnonymBruker]

Er egentlig ikke på leit etter noen svar på innlegget mitt i dag...sitter egentlig her i min egen mørke hule og tenker tanker om alt, absolutt alt... Når tankene flyr setter de seg som oftest på et papir i form av tegning eller bokstaver samlet i ledd!!...I dag er tankene mine tildelt angsten jeg sliter med, og depresjonen jeg ikke blir kvitt. Og pc`en er min nærmeste venn denne kvelden!

Er så befriende godt å kunne sette ord på det du føler, eller tegne "deg selv" på et ark...det slipper ut litt av det jeg sliter med.

Har vel egentlig alltid hatt en kunstnerisk side med meg selv, men det var da problemene mine startet at det ble et kunstverk med biter tatt fra mine forskjellige følelser over et helt liv...kunne jeg ha samlet alt jeg har av skribleri over på et lerret ville folk kunne ha gransket i en evighet. Men om dere ville kunne sett mitt liv er jeg ikke sikker på, men dere ville nok sett hva det er hvis dere bare hadde hatt villet...er ikke alle som vil det den dag i dag, ta seg tid til å kunne høre og forstå en fremmed. De fleste har ikke engang tid til sine nærmeste...

Min mor og min far gikk fra meg da jeg var 3, og dette husker jeg ikke noe særlig fra. Min mor fant en ny mann... En kjempe kar, så høy, mørk, et så varmt ansikt og så aldeles flink til å kitle meg på ryggen til jeg sovnet. Mer sa jeg hver kveld og mer fikk jeg....Min kjære stefar, verdens snilleste!!... Som derimot er streng, fel, slem, stygg, ondskapsfull, mørk (ikke hårfargen) og mye annet. En så kjempekar som har en knytteneve som kan knuse sten, et blikk som får den høyeste kjempe til å krympe, en tone i stemmen som får meitemarken til å søke seg tilbake til mørket raskere enn skilpadda selv. Dette er verdens beste stefar, men som er verdens verste mann. De følelsene jeg har sittet igjen med etter et liv med han unner jeg ingen. Den bitterheten du gir til den mannen som slenger en neve i din mor, en neve i din bror og en neve i deg er ikke en søt bitterhet, aldeles ikke. Det hatet du føler for den mannen du er sååå glad i er så sterkt at du ikke selv vet hva du gjør. Hadde det vært en kveld med meg og en skarp gjenstand ville det vært en hyenisk latter som brøt seg rundt hjørner der hvor jeg bor. Jeg ville hatt de mørkeste øyne, mørkere enn dem i sinnet hans. Jeg har hatt så lyst å være der, så lyst å utført det....men!! Jeg er ei pyse. Ja, det er jeg jammen. For, hva hvis jeg treffer, men bommer? Hva gjør jeg da, når han heles og kommer etter meg i nærmere fremtid. Da bør jeg springe...Da bør angsten slå til skikkelig!...da bør vi gjemmes, for hvis ikke blir det oppført et nytt mord i avisen! Det ER jeg SIKKER på. Hvordan kan jeg tro noe sånt egentlig om min egen stefar, som er verdens beste.... Dere har ikke vært der når dere har følt hans sinne bryte seg frem i ytterste fingertupp. Har ikke vært der da lillebror min har grått sine tårer, men ei de siste, har ikke vært der å sett min mor få bank, ikke vært der når han har komt hjem fra den kalde glattcellen. Dere har ikke vært der når min mor ikke klarer å gå fra han denne gangen heller, og jeg vet at livet mitt er kjørt.

Angsten og deprasjonen som fører med dette livet er ikke et liv som unnes selv dem som fortjener det verste...er et under jeg er som jeg er den dag i dag, utadvent, snill, omtenksom, kjærlig, morsom, pen, sikker og sterk nok til å ha fortalt dette til alle mine nærmeste! Men det er en side med meg som de ikke kjenner til og det er de mørke tankene mine som dukker frem slik som nå...! Jeg er så sikker på meg selv som jeg kan være, så åpen og ærlig så det er mulig, men jeg klarer ikke å vise mine mørke følelser. Jeg klarer ikke å vise folk at jeg lider av angst og depresjon. Jeg vil ikke folk skal se hva min stefar har påført meg, derfor er jeg en mester i forkledning. Jeg har en forkledning og en evne til å spille som de fleste skuespillere ville gitt sitt hjerte for! Ja, jeg har fortalt og det blir fremdeles fortalt, men hvem vil tro at jeg sliter med dette den dag i dag når sannheten blir fortalt mens smilet bedrar?

Vise jeg har angst og depresjon? Til hvem? Min mor, heh...hun sliter nok med det samme! Det samme med min bror. Mine venner som har sitt å slite med og ikke har greie på tid og begrep engang. Kanskje læreren vil høre etter? Sender meg sikkert til helsesøster, som derimot sender meg til legen, som der igjen ber meg se en psykolog. Her betaler jeg masse penger for å øse ut om meg til en jævel som kun tenker penger og gir meg heller (etter en masse mislykka forsøk hvor jeg fremdeles er deppa) en enkel hendvendelse tilbake til legen, som er så "snill" å gir meg en resept på et legemiddel som hvertfall gjør meg gærn. Nei vet dere hva, da har jeg det ti ganger bedre i god stolen min her hvor jeg skriver for mitt fulle og bryr dere trøtte sjeler om mitt patetiske liv. For det er jo det vi personer med angst og depresjon er for samfunnet. Patetiske personer, for late til å ta tak i sitt liv med hjelp fra medikamenter og som ender opp i statistikken over selvmords-"idioter"!

Fikk en ide om et nytt skribleri som vil slå godt ann...

[AnonymBruker]

Oi!!!

[lille-lure]

Sender deg en varm klem. Bra skrevet og utrolig sterkt!