Generalisert angstlidelse

[Dragonfly84]

Hei Jeg fant ingen tråd om dette fra før, jeg søkte på angst og det kom ikke opp noe. Det vet jeg jo er tull, siden det fins en tråd om sosial angst, men da tar jeg sjansen på å lage en om generalisert angstlidelse.

Jeg har alltid vært en nervøs person, men har alltid klart å "snakke meg selv til fornuft" ved å si til meg selv at dette er da ikke noe problem, alle klarer hva det nå var jeg var redd for. Det har fungert fint, og de fleste rundt meg har sett på meg som en sterk person som takler det meste. Helt til jeg ble utbrent og fikk angst.

Den angsten altså... Hvis man ikke har det selv aner man ikke hvordan det er. At kroppen kan skape så mye ut av så lite! Noen ganger vet jeg ikke en gang hvorfor jeg får angstanfall. Noen ganger skjer det om natta, og da må jeg ta noe beroligende for å få sove. Så får jeg angst neste dag for om jeg kan bli avhengig av beroligende (selv om jeg bare har tatt det ca 3 ganger på en måned).

Jeg kan ikke gjøre ting jeg brukte å gjøre. Se skumle filmer, lese skumle bøker... Jeg prøver å lese ei krimbok jeg har hatt lyst til å lese lenge nå, og har hatt en gnagende angstfølelse mer eller mindre siden jeg begynte å lese den.

Før kunne jeg legge planer og gjennomføre dem. Nå får jeg angst av å vite at jeg skal noe dagen etter. Vennene mine har vel begynt å se på meg som upålitelig, fordi jeg ikke kan si om jeg kan være med på noe før den samme dagen det er, fordi ellers får jeg ikke sove.

Før var jeg nok litt hypokonder. Men nå, hvis det er noe som helst, så blir jeg kjemperedd. Hvis jeg får vondt i magen eller hva det måtte være. Jeg spenner meg så jeg får vondt steder, og så bekymrer jeg meg om hva det kan være.

Før var jeg nervøs for å gå til tannlegen. Nå kan jeg få vond klump i magen mange, mange måneder før jeg vet jeg skal dit. Selv om det bare er for en sjekk. Jeg hauser opp angsten med massevis av tenk-om-scenarioer som aldri kommer til å skje.

Før elska jeg å reise. Nå får jeg angst av flyplassen. Jeg reiser likevel, ikke f*** om den angsten skal få ødelegge reisene mine. Men det gjør den jo ofte likevel. En ferietur blir til en sjekkliste. "Nå har vi sett det berømte monumentet. Nå må vi se den berømte kirka". I stedet for å tenke "jeg MÅ ingenting, nå er jeg på ferie og koser meg".

Jeg vet hvorfor jeg har blitt sånn, og går til psykolog, men det hjelper så lite når angsten river i magen og sitter som en klo, mens pulsen raser og man skulle ønske man var religiøs så man kunne be om litt fred.

Jeg håper denne tråden kan bli til et sted hvor ingen angst er for dum, hvor folk kan møtes for å prate sammen, for å få råd og støtte. Jeg kan begynne med å si det som hjelper meg.

- Planer, så lenge det ikke er for mye. F.eks. å vite at jeg skal spise en lang frokost, og så gå en tur.

- Lese noe koselig. Chick-lit er perfekt.

- Høre på musikk og synge til. Når man synger kan man ikke holde pusten.

- Slå i hjel angsten med logikk. F.eks. "det er ikke skummelt å skulle dra ned i byen i morra, jeg har god tid, jeg har gjort det før, og har det noen gang skjedd noe fælt når jeg har gjort det? Nei."

- Trene, så lenge det ikke er for hardt. Å ha en treningsplan og se at det går framover. At ting i livet endrer seg til det bedre.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier, har selv slitt med generalisert angst i flere år. Er imidlertid på bedringens vei, har ikke hatt angst på flere måneder, noe som er en STOR seier for meg :D

Det som hjelper/hjalp for meg:

- lese bøker (flytte fokus fra angst til noe annet, lesing fungerer veldig bra for meg, for da MÅ man liksom konsentrere seg om historien)

- la være å tenke på forestående hendelser, ta en ting om gangen.

- tenke på tidligere opplevelser som var positive, prøve å hente fram den gode følelsen jeg hadde i det tenkte tilfellet

- være åpen om angsten til mine aller nærmeste (det å få aksept og respekt fra venner betød veldig mye for meg)

- NLP (nevrolinguistisk programmering)

[Dragonfly84]

- tenke på tidligere opplevelser som var positive, prøve å hente fram den gode følelsen jeg hadde i det tenkte tilfellet

- NLP (nevrolinguistisk programmering)

Jaa, det hender det jeg gjør uten å tenke over at det faktisk er det jeg gjør. Det er smart!

Gikk du til en som holdt på med NLP eller brukte du en bok eller noe? Jeg har hørt og lest mye om TFT, som jeg antar ligner litt, men jeg har ikke prøvd det ordentlig, for det koster jo tusen kroner timen...

[AnonymBruker]

Jaa, det hender det jeg gjør uten å tenke over at det faktisk er det jeg gjør. Det er smart!

Gikk du til en som holdt på med NLP eller brukte du en bok eller noe? Jeg har hørt og lest mye om TFT, som jeg antar ligner litt, men jeg har ikke prøvd det ordentlig, for det koster jo tusen kroner timen...

Brukte NLP i terapi. Har hørt at psykologkontoret i Bergen holder på med noe lignende i deres gruppeterapi. Verdt å prøve ut dersom du bor i Bergen

[AnonymBruker]

Jaa, det hender det jeg gjør uten å tenke over at det faktisk er det jeg gjør. Det er smart!

Det er jo strengt tatt det vi gjør hele tiden ubevisst, bare at da henter vi fram dårlige opplevelser og følelser, noe som forsterker angsten. Gjør vi det motsatte, "omprogrammerer" vi hjernen til å fokusere på de gode tingene, og vi vil få en bedre oppfatning av livet generelt. Funket som bare det for meg! For ett år siden følte jeg at ingenting i livet mitt var bra, mens nå er jeg veldig glad for det livet jeg har, og egentlig er det ikke noe som er annerledes nå! Jobb er det samme, har det samme vennene etc. Men min oppfatning av omgivelsene er annerledes.

Må påpeke at det ikke var lett å skifte fokus på den måten (utrooolig irriterende med folk som sier "det er jo bare å begynne å tenke positivt"), men det er ikke umulig

[Dragonfly84]

Brukte NLP i terapi. Har hørt at psykologkontoret i Bergen holder på med noe lignende i deres gruppeterapi. Verdt å prøve ut dersom du bor i Bergen

Aha, okei. Nei, bor ikke i Bergen dessverre... Jeg har en veldig flink psykolog, hvert fall:)