hva er det med meg?

[AnonymBruker]

jeg er så lei av alt. jeg har dålig selvtilitt. føler meg kjempe stygg, og feit. jeg har to vennegjenger, og fult av venner, men ingen bestevenn jeg kan fortelle alt til. dette plager meg. jeg føler ingen av vennene mine er som meg.. jeg lyger mye, og hele tiden. den ene vennegjengen min tror jeg drikker, fordi jeg lyver om det. bare for å få oppmerksomhet... den andre har jeg aldri sagt jeg drikker til, men har prøvd å hine, å de har sine aninger. likevel, jeg lyver hele tiden. til alt og alle. for å få meg til å virke bedre. det værste er at alle tror jeg er en helt vanlig persjon, uten problemer. men jeg har det ikke bra. har alltid vært usikker og hatt mye krangling å problemer hjemme og helsesøstre og familiehjelpetjenesten har vært blandet inn. men de siste åra etter jeg startet på ungdomsskolen, tror alle at det går normalt med meg og at jeg er heelt normal. for litt siden tok besteveninna mi selvmord. hun var den eneste jeg fortalte alt til, og som forsto meg. nå har jeg ingen som sier at jeg er deres aller beste venn. bare bestevenn. men jeg trenger en venn jeg kan snakke med, og som forstår. og ikke minst, er som meg. men ingen av disse vennene er slik. de er bare venner i mine øyne, og jeg elsker de jo. jeg mangler bare noen å snakke med. jeg har også et dålig forholt til foreldrene mine. de er skilt. pappa var det en periode for et halvt år siden, at jeg hatet han og ikke bodde med han. men nå bor jeg hos han og. like vel forteller jeg ingen ting til de. ikke at jeg har fått mensen engang. jeg tørr ikke, og stoler ikke på de. jeg stoler ikke på noen lengre. bare besteveninna mi, men hun er jo død.. nå etter selvmordet hennes, er alt verre med meg. men ingen vet det. jeg lyger, stoler ikke på noen, har ingen å snakke med, sliter med selvbildet mitt, og tar meg selv i å snakke stykt om vennene mine til motsatt veninne gjeng.

er dette en normal fase i livet, eller er det noe galt med meg? jeg er femten og et halvt.

hjelp...

[Giacomo_P]

Jeg tror ikke du er hverken syk eller unormal, men at du har viklet deg inn i et tanke- og adferdsmønster som er veldig negativt for deg selv og de som er rundt deg, og at det er veldig vanskelig å komme ut av dette uten hjelp. I det hele tatt høres dette ut som en veldig normal reaksjon for en som er femten, så jeg synes ikke du skal bekymre deg så mye om hvorvidt du er normal eller ikke. Du bærer på mye sorg, og det er tungt og vanskelig, særlig når man er så ung.

Det var fryktelig leit å høre at du har mistet din bestevenninde på denne tragiske måden, og jeg skjønner godt at dette er veldig vanskelig for deg både å akseptere og håndtere. Efter slike tab kan man fort bli litt irrasjonell og ha vanskelig for å fungere normalt.

Det aller viktigste nå, er at du har noen å snakke med. Hvis du har hatt kontakt med helsesøster før, synes jeg du skulle begynne der, og kanskje skal du ha henvisning til en psykolog. Man er ikke nødvendigvis syk eller gal når man går til psykolog. Det kan like gjerne være fordi man trenger hjelp til å bearbeide sorg eller egne reaksjoner.

Jeg skjønner at det er vanskelig å snakke med sine foreldre om dette. De vil nok gjerne hjelpe deg, men det er ikke alltid at foreldre er de beste i slike saker, det har jeg erfaring for selv.

Jeg synes det er modig av deg å poste dette, i stedet for å bare håbe at det "går over".- Prøv om du kan være like modig, og ta kontakt med helsesøster, slik at du kan begynne å jobbe med en løsning.