Muligens sin dagbok.

[Muligens]

Kanskje en rar tanke av meg, men å skrive en dagbok som ingen noen gang kommer til å lese føles som noe som vi ha liten innvirkning for meg og litt meningsløst. Vanskelig å forklare, men på en måte vil det føles bedre å skrive noe som noen kanskje kommer til å lese. Derfor skriver jeg her. Kanskje vil dette føles som "terapi" nok for meg.

Jeg er ikke flink til å skrive, er veldig kort. Og har vanskelig for å redegjøre mine tanker uten at det blir surr. I hvertfall på papiret. Så mye blir nok skrevet veldig "hakkete" og forvirrende.

Kan vel begynne med i dag!

I dag er jeg følelsesmessig forvirret, "farfar" døde for noen dager siden. Jeg har enda ikke grått fordi jeg ikke vet hvordan jeg føler det. Har ikke hatt kontakt med ham på ca. 8 år, men det er ikke hans feil. Det er min "farmors". Hun utstøtte meg av "deres" familie når mamma og "pappa" skilte seg. Jeg var ikke hennes ekte barnebarn lenger.( jeg er ikke pappas biologiske datter, men han har alltid vært pappaen min, til jeg var ca 15. da ble mye snudd på hodet)

"Farfar" var en stille mann som ikke sa mye. Men han var snill. Han holdt seg for det meste i bakgrunnen ( i hvertfall slik jeg husker fra barndommen, men jeg har fortrengt mye, for er mye minner som kommer tilbake, som jeg ikke har husket før.)

Jeg har ikke klart å ringe pappa etter dødsfallet. sant sies så jeg prater jeg jo så og si aldri med ham ellers heller. Jeg synes det blir rart og unaturlig pga et dødsfall, selv om kanskje mange mener at nå er tiden til å ta en telefon. Og jeg får da selvfølgelig dårlig samvittighet, men jeg er så usikker på meg selv i forhold til den familien. Hvor jeg står hen, og hva jeg egentlig betyr for dem. Vil det gjøre noe forskjell om jeg tar kontakt nå eller ikke, osv osv.