Følelsesmessig vanskelig tid i forhold til kjæresten

[vanilje*]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, men jeg må prøve å sortere tankene mine å få ut litt tanker og følelser. Jeg og kjæresten har vært sammen i 5 1/2 år, er forlovet og har planer om å få barn sammen. Vi har både bil, hus og hund sammen. Starten på forholdet var ikke så alt for bra. Han var utro mot meg flere ganger, og jeg var bokstavelig talt helt knust. Jeg tror han da forsto alvoret i hva han egentlig holdt på med, å i ettertid har han knapt turt å snakke med andre jenter. Jeg tror absolutt ikke han kommer til å være utro mot meg igjen. Men det er jo selvfølgelig noe man aldri glemmer. Vi har i grunn hatt det veldig bra sammen de siste 3 årene, og jeg er virkelig glad i han. Men i den siste tiden har jeg lagt merke til at jeg selv gir litt blaffen. Vi blir lett irriterte på hverandre, og jeg gjør jeg andre ting med venner istedet for å være hjemme sammen med han. Jeg storkoser meg når han er borte på helgeturer, eller at han er på jobb. Jeg synes det er så godt å få litt alene tid. Vi har de siste tre årene knapt vært noe fra hverandre i det hele tatt, bortsett fra når vi har vært på jobb.

Etter episodene med utroskap har jeg vært ekstremt sjalu og "på vakt" ovenfor hva han holder på meg. Jeg har vært veldig redd for at han skulle såre meg igjen. Vi har vært helt åpne for hverandre, jeg får se mobilen hans som jeg vil, kan alle passord han har på dataen og har rett og slett full kontroll over nesten alt han gjør. Jeg vet det høres litt mye ut kanskje, men det er sånn det har fungert hos oss, og det gjør at vi kan være trygge på hverandre.

Men i den siste tiden (siste 6-12 mnd) har jeg lagt merke til at jeg gidder rett å slett ikke å lese meldingene hans osv. Jeg har ingen interesse av det lengre. Jeg blir heller ikke sjalu i den grad jeg ble før, og tenker heller at det får gå som det går.

Det ble litt langt det her. Men det gjør godt å få delt tankene med noen. På en måte sier magefølelsen at jeg burde gå ifra denne gutten/mannen og prøve å finne ut hva jeg vil. Det fins jo flere fisk i havet som man sier. Men på en annen måte så gjør alt dette med at vi har både hus, bil, hund osv. sammen det litt værre. Det gjør at man bør tenke seg ekstra godt om. I tillegg har vi jo bynt å prøve å få barn sammen, og det er jo absolutt noe jeg vil! Han kommer til å bli en kjempe god far tror jeg.

Er det fordi vi rett og slett har vært for "close" til hverandre at jeg har begynt å føle det sånn? At ting kanskje blir bedre dersom vi faktisk prøver å gjøre ting hver for oss, eller har jeg denne urolige følelsen om han virkerlig er den rette fordi jeg rett og slett trenger å komme meg ut av dette..?

[Mokkon83]

Hei!

Det er trist når en føler at et forhold nærmer seg slutten, noe de ofte gjør...

At dere har bil,hund og hus sammen er ikke noe som bør hindre deg fra å gå videre alene dersom det faktisk er det du ønsker. Men å få barn sammen når en allerede har glidd fra hverandre er iallefall ikke en bra løsning for å komme nærmere hverandre...

Det rådet en alltid får er selvfølgelig kommunikasjon, det er kun dere to som kan finne ut av dette sammen

Kanskje han heller ikke føler at det er slik han vil leve resten av livet?

Jeg har selv merket med mannen min at jeg har trengt å savne han litt avogtil ettersom vi er så mye sammen... selv trodde jeg at ting som han gjorde/tenkte ville forandre seg veldig etter at vi fikk barn, men sånn fungerer det dessverre ikke. Nå har vi et barn sammen, og jeg merker at forholdet krever mer aktiv jobbing for at det skal være bra... men jeg er glad for at jeg valgte han fordet! Hjalp meg utrolig mye å lese ei bok av Gary Chapman, den heter "kjærlighetens fem språk" fikk meg til å se ting i et annet perspektiv

Håper du finner ut av tingene slik at du blir lykkelig!!

(beklager at innlegget ble så langt )

[vanilje*]

Tusen takk for at du orket å lese hele innlegget mitt, og at du tok deg tid til å svare Kjæresten min er dessverre ikke noe særlig glad i å prate om ting som han mener bare er "tull". Han forstår rett og slett ikke når jeg prøver å prate om hvordan vi har det og sånn. Men det er vel vanskeligere for gutter å snakke om følelser osv. Men jeg prøver stadig vekk å være en god kjæreste og prøve å finne på ting som er morsomme sammen(fisketurer, gå på ski, dra på hytta, osv.) slike ting som jeg tenker meg at han kanskje har lyst til. Men jeg føler liksom med en gang jeg foreslår slike ting blir all energien dratt ut av meg, fordi det er så mye om og men. Og det resulterer i at jeg blir oppgitt, irritert og vi begynner å krangle Jeg vil virkelig at det skal fungere mellom oss, fordi jeg er utrolig glad i han, men jeg blir så usikker på hvordan vi egentlig har det. Jeg vil jo at begge to skal ha det bra, enten det er sammen eller hver for oss.

Blir veldig takknemmelig hvis noen har tips å komme med eller har vært i en lignende situasjon og har forslag til hvordan man kan komme seg ut av den.

Kjæresten min holder mye inne og forteller ikke stort hvordan han har det. Men til tider føler jeg han kan virke litt frastøtende og uinteressert. Mens andre ganger kan han være kosen og vise at han er glad i meg. Frustrerende dette kjærlighetslivet.

[Mokkon83]

har dessverre ikke noe råd til deg hvordan du får han til å kommunisere med deg om følelser... vi gikk til familiekontoret og pratet med en terapeut... først da forsto jeg hva han prøvde å fortelle meg og omvendt.. vi klarte rett og slett ikke å forstå hverandre (vi begynte å krangle med en gang vi begynte å prate om hvordan vi ville ha det...) Tror du at du klarer å få han med deg til en samlivsterapeut?

[Havbris]

Her er linken til nettutgaven av Chapmans bok "Kjærlighetens fem språk":

http://www.nb.no/utlevering/nb/a60eb84c5225c616a85d6b4b6225dd3d

Den er verdt å lese. Kan også anbefale Sissel Grans bok "Kjærlighet i hatighetens tid".

Et langt samliv innebærer mye trening i å anerkjenne og respektere at man er forskjellige som mennesker. Vi gir og gjør ofte det vi selv liker, og ubevisst forsøker vi å forandre den andre i vårt eget bilde. Vi ønsker at partneren skal bli mer lik oss selv.

Jeg tror at alle har godt av å oppleve luft rundt seg, gjøre ting uten partneren og skape rom for å kjenne på egne følelser. Det at du ikke lenger har dette behovet for å sjekke hans mobil etc behøver ikke være tegn på likegyldighet, men kan være et tegn på at du har forsonet deg med utroskapen. Og lagt den bak deg.

At mannen din ikke vil snakke om forholdet og om følelser betyr ikke at han ikke har følelser. Men han vet sikkert ikke hvordan man snakker om slike ting. Foreslå et samlivskurs sammen med ham! Det er ikke det samme som terapi.

Jeg synes du skal gå noen runder med deg selv før dere realiserer ønsket om barn. Hvis forholdet ikke har noen fremtid er det å få barn en dårlig løsning som du må velge vekk.

[Mokkon83]

signerer denne