Forvirret i forholdet, på grunn av meg selv?

[Gjest surra]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i et år nå. Vi bor ikke sammen enda, men prater en del om å flytte sammen til høsten. Jeg har vært i et samboerforhold tildigere med det jeg trodde var den snilleste mannen i verden. Til den dagen ting begynte å gå dårlig og jeg fant ut at han var utro. Det ble selvsagt slutt etter det. Hadde rett og slett en forferdelig tid etter dette. Jeg sa til meg selv at jeg aldri igjen kom til å stole på en mann igjen. Men det gikk efaktisk ikke lang tid før det dukket opp en mann. En veldig vakker og morsom mann som fikk meg til å surre igjen.. Jeg var veldig i tvil hele veien, fordi jeg følte med min forrige kjæreste at han var den mest oppriktige, ærlige, trofaste, stabile mannen jeg kunne funnet. Og ble grundig lurt der... Det var ikke bare meg som trodde det, men alle andre også. Så det var litt av et sjokk å finne ut hva slags mann han egentlig var når den tiden kom.. Med han nye så kan jeg ikke si at jeg føler han er like mye av en "engel" som han forrige. HAn er mye mer realistisk, høylytt, masse meninger, rett på sak og litt mer en type som mange damer vil ha, fordi han er veldig pen og sosialt korrekt om jeg kan si det på den måten. Han har masse venner, noe han forrige ikke hadde, han drar på byen og fester, noe han forrige ikke gjorde, han reiser på gutteturer noe han forrige ikke gjorde. Men jeg ble altså lurt av denne forrige "engelen" som jeg trodde levde og åndet for meg omtrent. Så driver jeg da, et år inn i dette forholdet hvor alt egentlig har gått på skinner hittil og graver meg ned i dette greiene om at siden jeg ble lurt av "engelen", så må jeg hvertfall bli lurt av denne "ikke engelen". Så jeg går kanskje litt og venter på at noe skal skje. Jeg tror egentlig jeg driver å bryter ned hele forholdet på en måte så jeg kan si "i told you so" etterpå... Og det driver meg til vanvidd. Jeg blir deprimert, tar småting ille opp, lager krangler over bagateller, og jeg merker at han prøver og prøver å gjøre meg til lags og å få meg blid og gla igjen. Han gjør egentlig alt han kan stakkars, allikevel driver jeg med dette greiene mine, for jeg tror at om ikke lenge vil han gå lei og forlate meg ahn også, den dagen han møter en "problemfri" sprudlende jente som har det han vil ha. Han er en veldig kresen gutt og har ikke hatt mange forhold til nå, så jeg føler meg på en måte også veldig heldig som er den første han virkelig føler han kan dele livet sitt med.. men så tviler jeg på om han vil det igjen.. For ingen kan jo vite.. Nå skal det også sies at jeg stort sett selv er en sprudlende og gla jente selv, og vi ler mye sammen og koser oss masse.. Men små ting i hverdagen, som han gjør eller sier setter varsellampene opp igjen hos meg som gjør at hjulene i hodet mitt setter i gang igjen, hva hvis og hvis når osv.. Så tenker jeg etterpå, når jeg kommer meg litt igjen at det hele bare foregår i mitt eget hodet, også blir jeg redd for å slite han ut med det tullet mitt etterpå. For alt jeg egentlig vil er å leve i et lykkelig samliv med han, tross våre uenigheter og krangler om ditt og datt.. Men jeg vet ikke selv om jeg er kapabel? Jeg vet at han er veldig innstillt på det, men hvor mye kan han tåle, og hvrofor kan ikke jeg bare gi meg med tullet og mistankene mine?? Nå har jeg akkurat kommet over en sånn liten episode der jeg sturet og var mutt og satte i en krangel fordi han var litt irritert på meg for en tåpelig ting jeg hadde gjort med klesvasken, så satte hjulene i gang og dermed ble han for meg, ikke gla i meg, lei av meg, irritert på meg og min surring. osv osv. Hvorfor er jeg så forvirret, og hva kan jeg gjøre? Beklager for et veldig langt og rotete innlegg, men det var så mye som måtte ut her. Har så veldig lyst til å bare kunne være lykkelig med han...

[frøken_tralala]

Slutt å gjøre det hele så komplisert, og legg fortiden bak deg. Dette er en ny fyr, han skal da ikke lide for at du har hatt et par bommerter med kjærester før?

Å finne med seg feil mann som viser seg å være et svin er noe som skjer av og til dessverre, men ikke noe å gjøre med. Tiden vil vise hvordan han er. Enten satser du på ham, stoler på ham og slutter å overanalysere situasjonen...eller så gjør du det slutt med ham, og leter etter en du kan føle deg tryggere på..?

Vet ikke om dette hjalp, men håper du finner en løsning

[Gjest mm]

Jeg vet hvordan du har det, har det slik i det forholdet jeg er i nå etter 3 år med eksen, hvor det ble slutt for et halvt år siden og jeg var rimelig knust. Jeg møtte han nye, og han sjarmerte meg i senk.. Han er verdens snilleste! men med en gang jeg føler at vi ikke har det så bra som vi optimalt kunne hatt det, blir jeg redd for at jeg ikke er bra nok og at han ikke sier meg. Disse tankene går i hodet mitt hele tiden, og det er utrolig stressende.. til og med hvis han sender en nattamelding som er mye kortere enn den vanligvis er, så tenker jeg at noe er galt. Ved at jeg tenker sånn, får det meg til å tenke at "kanskje jeg burde gjøre det slutt, før han gjør det" for å skåne meg mest mulig, fordi jeg er så redd for å bli såret nok en gang.

Aff, kjærlighet er ikke bare lett. Håper det ordner seg for deg

[Gjest Heloise]

TS jeg har samme problem som deg! Har blitt brent såpass mange ganger og sist gang var det også en sånn "engel" av en type man aldri kunne trodd skulle være sånn.

Jeg går alltid rundt og tenker at "dette er for godt til å være sant" og venter på at et store fæle skal skje, at jeg skal oppdage utroskap eller noe liknende. "Han vil jo ikke ha meg" spiller om og om igjen i hodeet og jeg sammenlikner meg selv meg ALLE andre jenter, også hans eks(er), og konklusjonen er alltid at nei - Han kan jo ikke ville ha meg.

Dumme dumme jente, sier jeg bare (til meg selv altså) for jo mer jeg tenker slik jo mer ødelagt vil det jo bli... Jeg er kjempeusikker og det er kjempevondt.

Vi får bare ta en dag av gangen og tenke positivt, prøve å nyte de gode stundene og heller tenke at hvis noe skulle skje, så javel... Men det er er ikke sikkert det gjør det, med mindre vi tvinger noe til å skje.