Tenker det værste hele tiden!

[AnonymBruker]

Jeg tenker det værste hele tiden. Jeg er redd for å dø, redd for at folk rundt meg skal dø. jeg gråter når jeg reiser fra foreldrene mine,for jeg er så redd det skal skje noe med dem eller meg, og at de sitter uten meg. Er mest redd for at andre rundt meg skal bli skadet eller dø, og jeg er redd for å tenke vonde tanker,selv om de kommer hele tiden HJELP!

[Coffee1234]

Kjære deg, dette hørtes ikke lett ut. Har du opplevd dødsfall i nærmeste omgangskrets før, eller noe lignende rundt dette? Har du lest om det/sett filmer? Har du hatt det slik lenge?

Har vi en fordel her i livet, er det at vi bor i Norge. Vel, det kan jo også diskuteres, da jeg kan tenke meg at andre kulturer ikke er bundet til så mange kultirelle 'regler', som vi er her i Norge. Men poenget mitt er at vi har mange fordeler i forhold til helsetilbudene våre, og du har krav på å få hjelp fra en psykolog hvis du trenger det. Det kan være at du trenger dette, uten at jeg vet altfor mye om deg. Snakk med helsesøster hvis du går på skole, eller få hjelp av foreldrene dine til å ta kontakt med psykolog. Ta deg selv på alvor, og tankene dine og følelsene dine er viktige.

Lykke til. Stor klem fra meg

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte, og det er ikke en god følelse. Tvert i mot.

Er for tiden i en periode hvor jeg "prøver å takle ting selv", men kommer til å ta kontakt med psykolog igjen dersom tankene ikke gir slipp. Det anbefaler jeg deg også til å gjøre.

Selv om det er lettere sagt enn gjort, så er det viktig å huske på at livet er et sjangsespill, og mennesker dør. Før eller siden. Det er ingenting du eller jeg kan gjøre for å forhindre det, annet enn å ta vare på seg selv. Man velger selv hvordan man skal se på livet. Negativt eller positivt? Du vet sikkert like godt som meg hva man kommer lengst med.

[Giacomo_P]

Dette høres vanskelig ut.

Det er vanskelig, kanskje også for dere som skriver her, å vite nøyaktig hva dere er redde for. Husk at alvorlig sykdom ikke er noe som nødvendigvis rammer akkurat deg. Hvis du spiser normalt, ikke har noen spesifikke plager eller symptomer og ellers ikke utviser noen spesifikk risikoadferd i livet, er dubsannsynligvis helt frisk. Er du usikker, kan du få bekreftet dette hos lege.

Utover fysisk helse, er det selvfølgelig sånn at man ikke nødvendigvis har det bar, bare fordi man er frisk. Jeg har selv en gang for mange år siden lidd av alvorlig depresjon, men jeg kom gjennom det. Alle går gjennom eksistensielle "kriser" i livet, og disse er nok nødvendige for at vi skal utvikle oss, og reflektere over tilværelsen.

Dødsangst, og angst for å miste noen rundt oss, er en del av tilværelsen, dessverre, og kan være vanskelig å forsone seg med. Jeg har inntrykk av at de fleste som skriver her inne er ganske unge, og det er ofte vanskeligere å forholde seg til disse sidene av livet når man har begrenset livserfaring. Jegbskriver ikkendette for å være nedlatende, men for å fortelle at man ser litt anderledes på ting når man blir eldre.

Saken er, at vi har ikke kontroll over livets forgjengelighet, og dette er vanskelig å forsone seg med. Samtidig er dette et incentiv til å bruke den tiden vi har på en fornuftig måde. Jeg har alltid tenkt, at jeg vil leve mitt liv slik at jeg kunne dø i morgen, uten at jeg følte at noe var ugjort, og jeg er glad for å kjenne, at dette har jeg klart. Ikke dermed sagt, at jeg har opplevd alt jeg vil - men jeg vet at jeg kan dø med fred i sinnet når som helst, fordi jegnhar fulgt mine drømmer, og opplevd mye fint med mine venner.

Jeg har sett mange mennesker dø, og det er, paradoksalt nok, gode opplevelser, fordi det har fratatt meg min egen dødsangst. Døden er fredelig, og den vil oss ikke noe vondt. Den er simpelthen bare en del av tilværelsen, som ingen av oss kommer unna. Da min mor døde, satt jeg hos henne, og det er én av mine sterkeste opplevelser sammen med henne. Hun var fullt forsonet med sin egen død, og den kom fredfylt og stille. Det paradoksale er at jeg knapt nok har opplevet henne mere levende enn akkurat den natten hun døde, selv om hun var helt oppspist av kreft, og ikke kunne snakke.

Det er lett å gå rundt og engste seg, men gjør man det for mye, er det lett å miste sitt eget liv av syne, og ikke klare å nyte øyeblikket. Jeg tror det er viktign or dere som sliter med dette, at dere erkjenner deres egen angst, og aksepterer den som et hvilket som helst annet aspekt av livet, men ikke gir den for mye plass.

Vi vet ikke hvor lenge vi får eksistere, eller hvor lenge vi får beholde de vi er glad i, og skal derfor bruke hver dag best mulig. Det er ofte jeg selv ikke får det til, men jeg er takknemlig for hver dag jeg får oppleve, selv om jeg ofte forbanner tilværelsen.

Jeg synes dere skal snakke med folk rundt dere om hvordan dere opplever tilværelsen. Å kjenne på denne angsten er en byrde, men den blir lettere å

bære hvis dere bærer den sammen med noen. Aksepter livets uforutsigbare aspekter, og vit at tilværelsen er en gave, og ikke en rett. Da er det lettere å forsone seg med livets mørkere sider.

Hvis denne angsten blir uoverstigelig, kan det være aktuelt å oppsøke en psykolog, men jeg tror ofte at de man har rundt seg er vel så gode å ha.

Jeg håber at alle disse vonde tankene slipper dere snart. Skriv gjerne igjen.