klikker snart

[Gjest anonymnero]

Ingen anelse hvor jeg skulle plassere innlegget, så ble her under samliv etc.

Sitter her nå, og merker angsten kryper inni meg. Er 3 dager igjen, til mannen drar. Nedover, til krig og elendighet. Er stolt, virkelig stolt. Men fy f*** som jeg sliter. Tankene om hvor stolt jeg er, om hvor utrolig bra det er det dem skal ut på, og alt anna får ikke plass. For jeg bekymrer meg, jeg engster meg, jeg er frustrert og håret bare løfter seg. Griner, mister pusten og føler jeg snart faller i bakken.

Aldri vært noe sterk når det kommer til følelser, har alltid latt sånn ta overhånd. Er følsom av meg...

Lå i sofaen i går, og plutselig gråt jeg. Kjenningsmelodien til den avsluttede filmen jeg hadde sett sto på i bakgrunnen, og takket være den fikk jeg et bilde i hodet. Så klart å tydelig veibomben under bilen de kjørte, landskapet rundt dem, og jeg gråt.

Jeg ser for meg at nå om 3 dager er siste dagen jeg ser han, siste kysset, siste smilet, siste alt...og det gjør så fordømt vondt. For risikoen og sannsynligheten er liten for at noe sånn skjer. Det er større sannsynlighet or at han kommer hjem.

Men hodet mitt, tankene mine og magefølelsen min sier at det kommer til å gå til helvette denne gangen, med akkurat det laget. Det er noe som går til helvette. Og jeg er REDD, redd for at det jeg føler og tror er sant.

Venninna mi sa jeg måtte slutte å tenke sånn, for tanker kan ha sinn kraft. Sender jeg gutten i døden, fordi jeg tenker sånn. Jeg blir helt ærlig vond inni meg av å lure på om mine tanker osv sørger for hans død. Jeg er så utkjørt og bekymra, og "koko" i hodet mitt for tiden at jeg faktisk er nervøs for at dette innlegget koster sin pris... Er det sånn i livet? Har tanker sin kraft...Stemmer magefølelsen, alltid...

Er redd for at han skal dø slik at jeg skal lære meg ei "lekse", lære meg og forandre visse ting med meg som jeg må. Redd for at hans død skal lære meg å leve livet slik han gjør. EGOIST!! Tro at han skal dø slik at jeg skal lære å leve livet...veit, er horrible tanker. Men de går ikke bort...

Tenker så mye 'hvis, om, hvorfor, derfor' skjebne ditt og skjebne datt...

Er det noen her som har noe å si...er dette normalt? Er jeg skyld i det om han dør? Har jeg gått fullstendig fra vettet..? Noen som har vært i samme situasjon (ikke akkurat tankemessig gjerne) som har noen råd?

Blir sprø...

[Noorgie]

Du er helt helt normal og aarsaken til at du foeler det slik er at du er glad i ham. Statistisk sett er det kanskje like farlig aa kjoere paa norske veier, men det hjelper selvfoelgelig ikke paa alee bildene som raser igjennom hodet ditt naa. Det som er viktig er at du "bevarer" foelelsene dine ovenfor ham og ikke gjoer det vanskeligere for dere begge. Husk at du vil se ham igjen om ca 2 mnd og da er det intense oeyblikk som venter. De norske styrkene er baade godt trent og har bra utstyr. Avhengig av hva slags jobb han har er det selvsagt varierende risiko, men husk at sikkerheten alltid staar oeverst og man proever aa sikre seg saa langt det lar seg gjoere.

Tenk positivt, ja jeg vet at det er enkelt for meg aa si dette, men 6 mnd gaar faktisk fortere enn man ofte frykter. Det er ofte de hjemme som sitter med den stoerste frykten, uvissheten, og alle de ville og loepske tankene. Den som reiser har ofte dagene fulle med arbeid og har ikke tid til aa sitte aa gruble, i tillegg er det svaert ofte et kameratskap man ellers ikke opplever hjemme.

Jeg har ikke noen trylleformel som hjelper, men det er viktig for deg aa ha noen aa snakke med, gjerne som er i samme situasjon som deg. Jeg regner med at han reiser ut sammen med en avdeling og da er det vel fortsatt slik at det er paaroerende grupper som kan samles og hvis du da kan finne noen som du kan bli kjent med og som bryr seg om hva du tenker og foeler, det tror jeg kan vaere til stor hjelp.

Andre venner og bekjente har ofte nok med seg selv og klarer heller ikke aa sette seg inn i hvordan du har det og ikke minst frykten du opplever naa.

Vaer flink til aa stoette hverandre, ikke kast bort tiden paa aa bebreide ham, men vaer heller flink til aa fortelle ham at du bryr deg. Vis at du klarer deg selv, husk hvor mange ektefeller som har vaert i din situasjon og mange av disse vil kanskje ogsaa dele erfaringene sine med deg. Jeg krysser fingrene mine for dere, du skal se at det nok gaar bra.

[Gjest Bjørn82]

Hei, jeg har vært i TMBN og vært utenfor Norges grenser på farlige oppdrag. Jeg er ikke lengre i TMBN men er fortsatt utenfor Norge på oppdrag i forb. med offshore installasjoner.

Hvis det er noen trøst så er det snakk om profesjonelle som deltar i disse oppdragene.

[Gjest bazibaz]

Er det første gangen han drar fra deg til Afghanistan?

Du sender han ikke i døden fordi du er redd for at han skal kunne dø.

Selvfølgelig, det er en sjanse for at han dør, men hvis vi skal se sånn på det så er det en sjanse for at han dør neste gang han drar på butikken òg.

Det er profesjonelle mennesker han drar ut med og han er profesjonell. De har trent til dette lenge, både fysisk og psykisk. Det er ikke bare kjæresten din som drar ut, det er en godt trent soldat. Og det er en side av han som du ikke nødvendigvis har sett fryktelig mye til, men den er der.

Men jeg skal si meg enig i venninna di; Du må slutte tenke sånn. Ikke fordi det har noen påvirkning på om din kjære blir skadet eller ikke, men fordi du kommer til å bli gal av å tenke sånn i 3/6 måneder.

Det går faktisk fortere enn du tror. Og ja, noen stunder kommer til å være vonde og andre dager er det bare å gi opp, men stort sett så går det "greit". Dere får snakket sammen, dere kan sende hverandre pakker og dere kan planlegge hva dere skal gjøre når han kommer hjem. Plutselig kommer den dagen hvor det er lenger siden han dro enn det er frem til dagen han kommer hjem.

Tell dager, det er fint å se de gå. Få han til å oppdatere deg på det han kan, det er lettere når man vet sånn ca hva som skjer. Les deg opp på Afghanistan. Få større forståelse for landet. Kunnskap gir bedre trygghet.

Endret 9. juli 2011 av bazibaz

[Gjest Laks]

Siden jeg aner litt om hvor fælt det er å tenke sånn: Nei, dine tanker kan ikke påvirke det som skjer. Ting skjer ikke for at du skal "straffes", slik fungerer det ikke. Grusomme ting vil ikke skje med andre bare for at du skal lære en lekse - hvorfor skulle du være mer i sentrum av verden enn andre? (det hjalp meg å tenke slik, jeg mener ikke å være krass).

Jeg skjønner godt at du er redd, jeg hadde vært det selv hvis det var min kjæreste. Finnes det kanskje fagpersoner e.l. innen Forsvaret som du kanskje kan kontakte? Eventuelt en gruppe med likesinnede?