Er det så enkelt

[Gjest Leidame]

Er det virkelig så enklet å bare miste følelser og ikke ville jobbe for å få de tilbake?

Forholdet har vært turbulent til tider, men det gode har veid opp for det, syns jeg!

Vi har et barn på 1 år sammen, og mannen begynte i ny jobb for litt siden. Så vidt jeg har skjønt kan dette spille en stor rolle (Har lest på sidene til familievernkontoret)

En dag sier han at eneste måten å få det til å gå på er å se om følelsene snur, neste dag er han sur og tverr og vil absolutt ikke.

Er det eneste rette å bare la han være i fred, og se om ting snur?

Er det noe jeg kan si for å få han med meg til parterapi? Få han til å være villig til å jobbe med forholdet til tross for manglende følelser akkurat nå?

Det skal sies at mine følelser har vært borte i perioder, men jeg vet at slik er det i forhold med barn ofte, og har da avventet det litt. Følelsene har da dukket opp igjen.

Vær så snill å hjelp meg, ofr jeg er ikke klar for å gi opp familien..

Han har ikke truffet en annen så det er sagt!

[Gjest Gjest]

dytt

[~white lady~]

Det er vanlig å slite med forholdet i småbarnsperioden, jeg har vært der selv.

Gi ting tid, ikke mas. Mannen din har nettopp begynt i en ny jobb, han er kanskje ekstra stresset pga det.

Skaff dere barnefri ei helg og finn på noe gøy. Sov lenge, kjøp take away og lei en god film. Kanskje dere får snakket ut også.

Lykke til, det er ikke lett alltid men alle forhold må jobbes med og holdes ved like uansett hvor forelska man er i starten

[Gjest leidame]

Han har "flyttet" ut, så da er vel ikke de gode rådene dine noe hjelp i desverre. Tror ikke jeg får han til å komme hit en kveld!

Så, er alt håp ute da? Jeg prøver så godt jeg kan å ikke masse, men det er søren ikke lett...

TS

[altflyter]

Han har "flyttet" ut, så da er vel ikke de gode rådene dine noe hjelp i desverre. Tror ikke jeg får han til å komme hit en kveld!

Så, er alt håp ute da? Jeg prøver så godt jeg kan å ikke masse, men det er søren ikke lett...

TS

hva legger du i "flyttet"? om han har flyttet ut, må du bare belage deg på at det kanskje er over, evt gi ham litt tid. vis at du er der, men ikke mas. du kan jo prøve å invitere ham inn på en kopp kaffe, men vil han ikke, så vil han desverre ikke...

[Gjest gjest]

Ja, i våre dager er det nok på mange måter "så enkelt". Kanskje fordi det i vårt samfunn er lagt opp til at forhold baserer seg mye på - ja nettopp følelser. Ingenting i livet er bare fryd og gam hele tiden. Noen dager liker man leverpostei på maten og andre dager ikke.. Ting går opp og ned - også i kjærligheten. Jeg tror ikke vår generasjon har fått "opplæring" i noe som helst som har med kjærlighetsliv å gjøre. Vi har kun det at vi kan ta egne valg, og følelser og forholde oss til. Jeg tror vilje, og viten om man tross alt har tatt et valg er viktig å merke seg så tidlig som den dagen man går inn i et seriøst forhold - og hvertfall når man får barn!

[Gjest Leidame]

Med "flyttet ut" mener jeg at han bor med foreldrene sine, mens jeg bor i leiligheten vår.

Skulle ønske jeg fant en mann som tenker som meg. At ting går opp og ned her i livet, og man må jobbe for å få ting til å gå! :/

[Gjest æ]

Jeg var i samme situasjon som seg for snart to år siden. Jenta mi var seks mnd da. Det var utrolig vanskelig, spesielt når han fant ei ny dame etter noen få mnd.. Det tok han ni mnd å innse tabben han hadde gjort, da kom han tilbake. Jeg tror det som funket var at jeg begynte å leve mitt eget liv og lot han være i fred, da fikk han tid til å tenke.

[Gjest Gjest]

Sånn kan det gå når du finner den rette for fort. De jeg vet som er gift ut livet har vært forlovet minat tre år. Men herregud ingen har forelskelsesfølelsen foraltid. Kjærlighet handler om å støtte og være sammen med partneren gjennom tykt og tynt, og vica versa.

Om du ser en bedre løsning i skillsmisse er det helt legitimt. halvparten skiller seg i løpet av livet, og de har et bedre liv med skillsmisse og en ny partner enn i et håpløst forhold.