Følelser dør ut

[Gjest Gjest]

Jeg er en mann på 26 som har tenkt på en ting. Var sammen med ei jente i mange år og opplevde det de fleste sannsynligvis opplever. Nemlig at følelsene forsvinner og man glir inn i en rutine. Derfor lurer jeg:

Skjer dette alltid? Ihvertfall til en viss grad? Min tanke rundt det er at det alltid skjer, det er dømt til å skje. Fordi følelser sannsynligvis ligger igjen fra instinkter. Og de har tilhørt dyreriket mye lengre enn menneskets tenkende og reflekterende hjerne. Vi er heller ikke skapt for monogami, det blir da noe vi velger selv, basert på miljø, kultur og sunn fornuft. Vi får følelser fordi det bringer oss sammen, noe som gir bedre sjanse for avkom.

Så får mange panikk fordi de tror noe er galt. Men slik jeg ser det så skjer dette alltid. Og da står man egentlig igjen med to ting. Selve grunnlaget for forholdet, likheter og meninger. Samt det valget om man ønsker å oppleve forelskelsen igjen. Spesielt når man er så ung er dette en vanskeligere situasjon. Fordi man rett og slett er ung

[Gjest Ts]

Ble noe tull, så jeg fortsetter her:

Men da betyr jo det at samme visa går igjen gang etter gang? Helt til man blir eldre og ikke føler at man trenger forelskelsen lenger? Først DA finner man den man vil være sammen med? Hvordan takler og tolker man dette? Jeg tror man som sagt i den situasjonen må se det an. Hvilke likheter man har, om man har samme grunntanker rundt det meste. Og også om vedkommende er pen og fin nok, dersom det er en av greiene dine.

Hva tenker dere rundt dette?

[AnonymBruker]

Det kommer an på hva du ønsker ut av livet ditt.

Hvis du ser på gamle mennesker som har vært sammen i mange, mange år gjennom et helt liv. Mange av disse har da ikke en stormende forelskelse (selv om noen sikkert har det), men det handler om at de har en kompanjong, en person de har gjort mye sammen med, og kan fortsette å komme gjennom dagen med.

Jeg mener ikke å si at forelskelse er forbeholdt den yngre garde (les: yngre enn 60 f.eks), men jeg mener at jeg tror vi kommer til et punkt der hvor denne forelskelsefølelsen går over i ønsket om å være sammen som kompanjonger her i livet. Da er det ikke så viktig å føle hjertet banke og være forelsket, det er heller viktig å dele, menneskeheten, sammen, båndene man har laget. Eldre mennesker er ofte redd for å være alene i tillegg.

Dette er min filosofi for hvordan noen (ikke alle) skille seg og andre ikke. De som skiller seg f.eks i en alder av 50 år fordi forelskelsen eller følelsene ikke lenger er til stede har ikke kommet til punktet der hvor man ser på livet som en reise man ikke ønsker å gjøre alene. spørsmål om utseendet og gryende følelser er mer viktig for yngre folk, men hvor mye blant eldre? Det er nok fordi de har funnet en ny måte å leve sammen på. En måte som ikke trenger forelskelse for å overleve. En måte som gjør at man setter pris på hverandre, er glad i hverandre og har skapt bånd gjennom livet, og har gjensidig respekt.

[Gjest mann]

Jeg mener du har delvis rett, men man behøver ikke oppleve at følelsense forsvinner, kanskje bortsett fra den stormende første forelskelsen. De litt dypere følelsene kan fint bestå, men det krever at begge jobber for det og jobber kontinuerlig for å gi forholdet ny næring, og det er vel her det på et eller annet tidspunk feiler. For jobber man ikke med det, så vil følelsene riktignok etterhvert forsvinne. På godt Norsk: hverdagsfella.

Som noen påpeker over her, så er det jo noen som har holdt sammen hele livet, og som selvfølgelig også er sammen på grunnlag av felles verdier og interesser. Men det er nok også følelser mellom partene i mange av parene. Og det er mange som spør seg hvordan de har klart å holde sammen så lenge. Jeg tror det nok var lettere å få til samhold før i tiden, og at dette er noe av forklaringen til at en del eldre fortsatt holder sammen. I dag skal man gjøre alt til enhver tid, og selvrealisering har nærmest blitt en selvsagthet. Det er jo åpenbart at noe da må vike, og det har i mange tilfeller blitt forholdet.

Tidligere var det stort sett bare mannen som var i arbeid, og det var ikke så vanlig med karrierejag og ambisjoner om å realisere seg selv i bøtter og spann på samme måte som i dag. Man hadde ikke barn som hver var med på minst to fritidsaktiviteter hver med tilhørende kjøring frem og tilbake. Kort sagt, jeg tror man rett og slett hadde mer tid til hverandre.

[Havbris]

Jeg anbefaler dere å lese Gary Chapmans bok "Kjærlighetens fem språk", den ligger i nettutgave her:

http://www.nb.no/utlevering/nb/a60eb84c5225c616a85d6b4b6225dd3d#&struct=DIV2

Jeg har levd sammen med mannen min i over 20 år - og det har selvfølgelig ikke bare vært rosenrøde dager. Jeg kjenner ikke lenger de brusende følelsene som var der i starten - men opplever at den kjærligheten vi deler - like mye er bevisste og viljestyrte valg i kombinasjon med den gode følelsen det er å bli elsket av en som velger å elske meg, hver eneste dag.

Jeg tror det å "jakte på" følelser tar blikket vekk fra det en har rett foran seg. Kjærlighet i et forhold som har vart lenge bygger også på kunnskap om forskjellen på forelskelse og kjærlighet. Når vi er berusende forelsket, så drives forholdet av følelser alene, forelskelse er en temporær sterk følelse. Når man har kommet ut av denne rusen og ser hverandre i et nytt lys, så må det kobles på bevisste tanker, bevisste handlinger og en anerkjennelse av hverandre som to ulike mennesker. Hver eneste dag.

[Gjest Ts]

Jeg er helt enig med alle dere egentlig Men likevel kan den følelsen av at "har jeg lyst til å oppleve stormforelskelse igjen?" oppstå. Spesielt hos mange unge tror jeg dette skjer. Eller hos de som har fullstendig misforstått hva det handler om. Og tror at "noe er galt" når forelskelsen avtar.

Selv ser jeg hva jeg liker å gjøre på fritiden når jeg er hjemme. Da vil jeg sette pris på at partneren liker de samme tingene. Og også tror jeg at det å le sammen og føle pulsen pumpe er en særdeles god ting for et forhold. Da føler man mer tilknytning til hverandre siden man har opplevd det sammen. Tv og pc er for meg nærmest bannlyst. Fordi det fører ikke noe godt med seg i et forhold. Og i en hektisk hverdag skjer dette lett. Det er deilig å sette seg ned etter middagen og slappe av foran tven. Men det er faktisk mulig å gjøre helt andre ting. Underholdning finnes i mange former, men å kikke inn i en boks hele dagen er bare helt meningsløst.

[Gjest Gjest]

Praktiser karezza. Det ivaretar følelsene og seksualdriften også etter at den første forelskelsen har gått over. Reuniting.info forklarer hvorfor.

[Gjest Tirkes]

Så engang et lite intervju med et ektepar på godt over 80 år som hadde 60 års ekteskap bak seg. Amerikansk greie på youtube. Når de ble spurt om hvordan de holdt sammen så lenge var svaret "We never fell out of love at the same time".

Jeg er to år eldre enn deg TS og har vært sammen med sambo siden rett før 20årsdagen min. Vi er på niende året. I blant går det trått, i blant lever vi som "room mates", noen ganger som venner, noen ganger skikkelig hett og lidenskapelig. Det går i bølgedaler, men det som holder oss sterkt og stabilt sammen er et godt vennskap i bunnen og at vi respekterer hverandre og har endel til felles. Selv om romantikken kjølner og blusser opp i perioder, så er vi fortsatt en familie og føler tilhørighet. På en måte.

Så ja, det er normalt at følelser kjølner, men om de dør helt, så var det kanskje ikke helt riktig? Det er ikke alle forhold som holder, betyr ikke at ditt neste forhold ikke vil holde.

[Gjest charella]

Kanskje dere har det for trygt og godt sammen?

Høres kanskje ut som det verste rådet ever,men en krangel av og til er bra. Skikkelig krangel. Da blir man utrolig glad i hverandre etterpå.

[Gjest Tirkes]

Kanskje dere har det for trygt og godt sammen?

Høres kanskje ut som det verste rådet ever,men en krangel av og til er bra. Skikkelig krangel. Da blir man utrolig glad i hverandre etterpå.

Ikke enig. I en skikkelig krangel sies ofte ting i kampens hete som kan såre og det kan være vanskelig å bli kvitt usikkerhet og sårhet etter slike ting, selv om man ber om unnskyldning.

Vil heller si at det er sunt å passe på sine meninger, induvidualitet og følelser og utrykke dem høyt, for ingen er tankelesere. Men at skriking og kjefting er bedre enn å snakke sammen, stemmer overhodet ikke for meg.

Har mye bedre og lidenskapelig sex utendørs i tordenvær enn make-up-sex.

Liker at mannen står for meningene sine og at vi kan diskutere til vi blir blå og være uenige, men krangle? Nei.

[Gjest charella]

Bra dere har det bra da

[Gjest gakenr]

Jeg har vært forelsket i samme mann i 12 år, og betatt av ham lengre enn det(før vi ble kjærester).

Det har som Havbris sier ikke alltid vært rosenrødt, og ja, jeg har vært betatt av andre.

Men jeg har fortsatt gjennom dette alltid hatt veldig sterke følelser for kjæresten, selv når jeg vurderte å bryte ut av forholdet. Dette handlet for meg om helt andre grunner enn følelser, samme var det for ham.

Men den følelsen som var i starten, når jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe annet, var fullstendig oppslukt og helt stresset bare han kikket min vei har jeg jo kommer over;)

Nå er det mer at jeg blir glad hver gang han kommer inn døren(ja, hver dag i 12 år) - blir veldig glad når han sier han elsker meg/at jeg er vakker etc. Og, jeg synes han er umåtelig tiltrekkende.

Så svaret for min del er vel at det ikke behøver være slik du skisserer i startinnlegget. Men så har jeg aldri blitt skuffet over manglende felleshobbyer etc heller, da - som jo er et ønske for deg.