Daglige trusler og skjellsord til eldstemann....(langt)

[Suppoline]

Jeg legger inn dette ihåp om at dere kan gi meg noen gode råd. Saken er den at jeg har ei venninne som har en slik oppførsel mot sin eldste at det er ikke mulig for meg å forstå den behandlingen lenger. Daglig må h*n leve med dette:"jævla drittunge","gå på rommet før jeg brekker nakken din","en dag dreper jeg deg" og andre lignende ord. Jeg ser jo ikke alt men det jeg har sett gjør meg fortvilt over h*n stakkar. Bare for å ta et eksempel så kan h*n spørre om å få gjøre leksene sine, ok det får h*n men da roper hun "er det mulig å være så jævla dum i hodet" H*n er et nervøs lite menneskebarn, men da skylder mammaen på skolen og at h*n er så sliten.

Jeg har sagt hva jeg mener til henne og har sagt til h*n at h*n må ta igjen med de andre småsøsknene, jeg skryter av h*n men h*n reagerer dårlig på det jeg sier, lite respons og glede fra h*n. Til min venninne har jeg fortalt om min barndom og hva den har gjort mot meg. Jeg fikk daglige trusler og var den jævla drittungen som bare var en pest og en plage. Dette med mere ødela den morsomme tiden man skal ha som barn, det tok meg 25 år og løsrive meg fra min mor, og de båndene er ødelagt for alltid. Jeg kjenner meg igjen i h*n og føler så forferdelig med h*n, men nå har jeg sagt til moren at jeg fikk ødelagt mange år av mitt liv, bare for å se om hun tar hintet men nei. Syns det er vanskelig å være direkte til henne, hun tar kritikk veldig ille opp, og jeg er ikke sterk nok til å argumentere for meg.

Nå skal det sies at min venninne er ikke fornøyd med noe i livet sitt, hun krangler med mannen sin hver dag for bare bagateller, søsknene bråker med hverandre konstant. Hun er rett og slett ulykkelig og lar nok en stor del av sin frustrasjon gå utover eldstemann.

Jeg har unger selv og vet at man er dønn sliten til tider og da er min lunte kort også mot mine trollunger. Men jeg har lært på hva min mor gjorde mot meg så jeg går på badet, teller til ti og går ut igjen til hylingen fra ungene med et helt annet sinn enn hva min mor gjorde. Pga barndommen har jeg idag et ikke så godt forhold til mine søsken, det samme skjer hos h*n. H*n må vike for stolen sin, lekene h*n har, tvert de andre kommer og overkjører h*n.

Hmmm,jeg er så i tvil, har dere noen gode råd hva jeg skal gjøre? Dette er ikke et innlegg for å henge ut venninnen min, og jeg ønsker ikke å fremstå som en perfekt mamma selv, for det er jeg ikke. Jeg får bare så vondt inni meg av at barn skal oppleve dette, mulig jeg er litt for var`, men jeg mener selv jeg ikke overdriver dette.

[Gjest Pjusk]

Så grusomt!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Hva sier faren? Kaller hun de andre barna for "drittunge" osv. også?

[Suppoline]

Faren er for å være ærlig en slappfisk og helt elendig på å ta tak i ting. Hun sier ting til de å, men ikke så ofte og ikke så ille.

[Arketypen]

Poenget er jo at ungene selv vil bli slik mot andre barn.... Hva du kan gjøre?... Vanskelig.... Kan du spørre hva hun tror det gjør med ungen? Hva det får ungen lyst til å gjøre?

Hun trenger jo profesjonell hjelp...

[Gjest Pjusk]

Jeg synes du virkelig skal si ifra til henne neste gang dere treffes. Prøv å få en til å tenke på hvordan hun ville følt seg hvis hennes familie behndlet henne slik.

Viser hun aldri dette barnet kjærlighet og omsorg??

Huff, jeg ble helt deprimert!

[Suppoline]

Poenget er jo at ungene selv vil bli slik mot andre barn.... Hva du kan gjøre?... Vanskelig.... Kan du spørre hva hun tror det gjør med ungen? Hva det får ungen lyst til å gjøre?

Hun trenger jo profesjonell hjelp...

Jeg ble slik behandlet av min mor og jeg er ikke slik mot andre, heller tvert imot. Jeg er slik enda i voksen alder, redd for å si ting rett ut til folk, da går jeg heller å irritere meg grønn i lang tid.

Enten så blir h*n som du sier eller så ender h*n opp som en stille forsagt unge som mangler selvtillit de luxe. Det ironiske er jo at mammaen skryter ofte av sin egen gode barndom

[Suppoline]

Viser hun aldri dette barnet kjærlighet og omsorg??

Jo, men da er det så påtatt om du skjønner hva jeg mener. Felles bekjente har spurt meg hvordan det går med h*n, da de husker hvor mye kjeft h*n fikk, og dette var lenge før jeg ble kjent med henne.

[Labella]

Det går an å ta en anonym telefon til barnevernet hvor du, uten å oppgi noen navn, legger frem problemet og kan få råd om hvordan du bør forholde deg til saken.

[kimmi]

Det går an å ta en anonym telefon til barnevernet hvor du' date=' uten å oppgi noen navn, legger frem problemet og kan få råd om hvordan du bør forholde deg til saken.[/quote']

dette bør du gjøre!!! de trenger ikke navn dersom du ikke er "offentlig tjenestemann" som det heter. (ansatt i kommune eller stat).

himmel, det er godt noen reagerer!!!! lykke til!

[Suppoline]

Ok, jeg hadde hørt man måtte oppgi navn når man ringte til barnevernet, hmmm...tør jeg det da? Føler jeg er den værste bråkmakeren, hvorfor er det ingen andre som reagerer, naboer, venner og ikke minst pappan?

[Arketypen]

Jeg ble slik behandlet av min mor og jeg er ikke slik mot andre, heller tvert imot. Jeg er slik enda i voksen alder, redd for å si ting rett ut til folk, da går jeg heller å irritere meg grønn i lang tid.

Enten så blir h*n som du sier eller så ender h*n opp som en stille forsagt unge som mangler selvtillit de luxe. Det ironiske er jo at mammaen skryter ofte av sin egen gode barndom

jepp, du er hunkjønn...

[Gjest Anonymous]

Ok' date=' jeg hadde hørt man måtte oppgi navn når man ringte til barnevernet, hmmm...tør jeg det da? Føler jeg er den værste bråkmakeren, hvorfor er det ingen andre som reagerer, naboer, venner og ikke minst pappan?[/quote']

Antagelig fordi det kreves endel mot for å reagere på slikt. Folk nøler og vil ikke blande seg, de bortforklarer og unnskylder og er redd for å bry seg for mye. Feigt, men forståelig og menneskelig.

Hvorfor faren ikke reagerer derimot, er for meg en gåte.

[Labella]

Det er kjempebra at du reagerer! Dessverre er det veldig lett at folk bare ser en annen vei fordi de ikke orker å involvere seg eller er redde for å ta feil.

Husk at det ikke er din jobb å bevise noe! Hvis du melder en bekymring til barnevernet er det nettopp det du gjør; sier fra at du er bekymret - så er det deres jobb å finne ut om det er noe galt!

En bekymringsmelding for mye er bedre enn en for lite!

[Gjest Pjusk]

Ok' date=' jeg hadde hørt man måtte oppgi navn når man ringte til barnevernet, hmmm...tør jeg det da? Føler jeg er den værste bråkmakeren, hvorfor er det ingen andre som reagerer, naboer, venner og ikke minst pappan?[/quote']

Du reagerer fordi du tydligvis er den eneste i omgangskretsen med evne til medfølelse og empati!

[Gjest Anonymous]

Ok' date=' jeg hadde hørt man måtte oppgi navn når man ringte til barnevernet, hmmm...tør jeg det da? Føler jeg er den værste bråkmakeren, hvorfor er det ingen andre som reagerer, naboer, venner og ikke minst pappan?[/quote']

Vær så snill, for ungen sin del - ikke vær redd for å melde det til barnevernet. Jeg kjenner meg sånn igjen i den ungen - jeg har også vært den jævla møkkaungen som bare fortjener vondord og juling. Hvis faren ikke har tatt affære til nå kommer han ikke til å gjøre det. Slik var det hos oss også - mamma overkjørte pappa fullstendig, han ble helt tøffel.

Ikke vær redd - ta den telefonen, du trenger ikke oppgi navn!

[Gjest gjest1]

Det hun gjør med barnet sitt er å ta fra ham en hver smule av selvtillit som ha trenger for å bli et godt fungerende voksent menneske når den tid kommer. HUN ØDELEGGER HAM - FOR POKKER!!!!!!!! Jeg sier "han" selv om du sier h*n, det er lettere. Selv om det kanskje er ei lita jente det er snakk om.

Du kan faktisk ikke ta hensyn til at din venninne ikke har det bra med seg selv og er misfornøyd med livet sitt og alle rundt seg, hun har ikke lov til å la dette gå utover barnet sitt. Sett henne skikkelig på plass og få henne til å forstå hva hun faktisk utsetter barnet sitt for. Få henne til å sette seg i barnets sted med en mor som rakker ned på henne hele tiden og kaller henne dum og alt mulig. Sannsynligvis burde de få hjelp av barnevernet, både mor og far, for det er tydelig at far også bør komme på banen her. Dette barnet kan få hele livet sitt ødelagt, og det vet jeg at du aldri vil tilgi deg selv i fremtiden, hvis du vet at du faktisk kunne ha gjort noe.

Nå ble jeg så sinna på den teite moren til det stakkars barnet at jeg fikk lyst til å finne henne og skjelle henne ut!!! :evil:

Man eier ikke barna sine. Man kan ikke behandle dem "hur som hälst". Man har ansvar for å gjøre dem til velfungerende voksne, og dette må hun bare forstå!!!! Og når andre voksne ser sånt, så har man ikke lov til å ikke bry seg!! Du må tenke at det er ikke mot henne du gjør noe, dersom du tar affære, det er for barnet!

[Suppoline]

Det hun gjør med barnet sitt er å ta fra ham en hver smule av selvtillit som ha trenger for å bli et godt fungerende voksent menneske når den tid kommer. HUN ØDELEGGER HAM - FOR POKKER!!!!!!!! Jeg sier "han" selv om du sier h*n, det er lettere. Selv om det kanskje er ei lita jente det er snakk om.

Du kan faktisk ikke ta hensyn til at din venninne ikke har det bra med seg selv og er misfornøyd med livet sitt og alle rundt seg, hun har ikke lov til å la dette gå utover barnet sitt. Sett henne skikkelig på plass og få henne til å forstå hva hun faktisk utsetter barnet sitt for. Få henne til å sette seg i barnets sted med en mor som rakker ned på henne hele tiden og kaller henne dum og alt mulig. Sannsynligvis burde de få hjelp av barnevernet, både mor og far, for det er tydelig at far også bør komme på banen her. Dette barnet kan få hele livet sitt ødelagt, og det vet jeg at du aldri vil tilgi deg selv i fremtiden, hvis du vet at du faktisk kunne ha gjort noe.

Nå ble jeg så sinna på den teite moren til det stakkars barnet at jeg fikk lyst til å finne henne og skjelle henne ut!!! :evil:

Man eier ikke barna sine. Man kan ikke behandle dem "hur som hälst". Man har ansvar for å gjøre dem til velfungerende voksne, og dette må hun bare forstå!!!! Og når andre voksne ser sånt, så har man ikke lov til å ikke bry seg!! Du må tenke at det er ikke mot henne du gjør noe, dersom du tar affære, det er for barnet!

Kjære deg Mysan, jeg er så inderlig enig i det du sier, og tro meg jeg vil den lille kun det beste. Jeg dro dit en tur idag og idag var jeg jaggu en del tøffere i kjeften enn jeg ellers pleier å være(ble jo tøffere da jeg leste deres innlegg)Jeg sa at at det er ingenting iveien med den ungen, h*n er snill og god og at kjefting kun ødelegger, Jeg sa hun burde høre på meg da jeg har opplevd dette selv og det er det jeg husker fra barndommen. Barn skal ikke oppleve dette, og det skal ikke være slik at det er eldstemann som skal være hakkekyllingen i familien. Jeg påpekte også at hun må slutte å la de små trampe bevisst på h*n og ødelegge alt hele tiden. Og jeg sa mye mere...Reaksjon? Jo hun rødmet og ble stille(det værste var at da jublet det en liten seier i meg, det var jo bare skjønt å si ifra)Jeg tror hun fikk noe å tenke på. Dette er faktisk mye til meg å være, og nå ser jeg at dette funker, og jeg skal da jaggu følge med, vær dere trygge.

[Labella]

Utrolig tøft av deg å tørre å ta det opp! Flott at du viser at du bryr deg!

[Gjest Anonymous]

Dette barnet har to foreldre som mishandler det.

Den ene fordi den bruker psykisk vold, og den andre fordi den lar dette skje. Ser du det?

Dermed føler ikke barnet den kjærligheten det fortjener fra noen av foreldrene.

Hvis du ikke kan snakke med moren, så ta faren for deg, snakk med han.

Nytter ikke det, så ser jeg ikke noe annet alternativ enn barnevernet.

Ja, innblandelser fra deg vil føre til at moren vil bli skikkelig forbannet på deg. Hun vil sannsynligvis ikke se deg for sine øyner etterpå.

Spør så deg selv: Er ditt vennskap til denne trangsynte ustabile moren så mye verdt at du vil sette ett barns fremtid på spill for å beholde det.

Slik jeg ser det, så har du overfor deg selv, dine barn, mine barn, naboens barn og ikke minst dette lille barnet plikt til å ta affære. Ta en bitteliten tlf samtale, og du kan forandre et ulykkelig lite liv helt.

Lykke til

Hilsen Ronja_80 ikke innlogget

[Jen]

Flott at du tok det opp med henne. Fortsett å si fra hver gang hun gjør slikt, så kanskje hun vekkes skikkelig til slutt og innser at det er hun som har et problem ikke ungen. Skjerper hun seg ikke snarest ville jeg absolutt tatt kontakt med barnevernet. Dette er barnemishandling! Folk må tørre å blande seg når det gjelder slike ting. Det er sikkert ubehagelig å gjøre det, men det kan berge et barn.