Det evige "barnespørsmålet"

[AnonymBruker]

Long story short: Jeg og kjæresten har vært sammen i 1, 5 år, bodd sammen i 1. Vi er 23 år gamle. Jeg har fullført min utdannelse, har for tiden fått drømmejobben, og har derfor avsluttet videre studier, men har planer om master en vakker dag. Han studerer et såkalt "prestisjefag" som fører til at han må bruke MYE tid på studiene. Han har ca 3 år igjen av utdannelsen, men det siste året skal han skrive master - noe som letter arbeidsmengden veldig.

Før jeg ble sammen med samboeren hadde jeg ikke så mange tanker om hvor mange barn jeg ville ha. Men nå begynner jeg å kjenne på savnet av å ikke ha flere søsken (har kun en bror, det har han også). Han vil i utgangspunktet ha 2-3 barn, jeg tenker minimum 3. Vi vil begge gjøre ting i den riktige rekkefølgen: kjøpe stor nok bolig (enebolig), gifte oss og få barn. Men så begynner jeg å tenke litt. Det er ikke sånn at vi nødvendigvis ikke kunne fått et barn nå. Jeg tjener ca. 700.000 i året, og regner med å få lønnsforhøyelse neste år. Samboeren kommer til å tjene rundt 500.000 når han er ferdig utdannet (rett etter studier). Ikke det at dette er skyhøye lønninger, men det er jo nok til å kunne forsørge en familie.

Også er det jo det evige spørsmålet om hvor lenge man bør vente før man får barn. Skal man ha 3 barn, og vi venter til vi er 27, som samboeren mener er optimalt (da er han ferdig med spesialiseringen som han må ta via arbeidspraksis etter studier), vil det gå ca. 2 år før nummer 2 kommer. Muligens mer - jeg ønsker å jobbe litt innimellom barn 1 og 2. Når nummer 3 kommer vil jeg over 30, og det ønsker jeg ikke. Har selv foreldre som var i begynnelsen av 30-årene da de fikk meg, og selv om ikke det er gammelt, ønsker jeg å være litt yngre enn de har vært. Samboeren har enda eldre foreldre, begge hans er over 60, til sammenlikning, så for ham har ikke alder så mye å si. Selv tenker jeg mye på det. Ingen av oss har opplevd å ha mer enn 2 av besteforeldrene i live mens vi var barn, og jeg synes besteforeldre er viktig. Vil gjerne at barna våre skal få kjenne dem så lenge som mulig.

Samtidig ser jeg jo samboeren sitt argument om at det VIL være enklere å vente til han er ferdig med spesialiseringen sin. Man vet jo aldri om man kan få fysiske eller psykiske plager etter svangerskap (bekkenløsning, fødselsdepresjoner etc), og det vil nok helt klart være det beste rent praktisk. Da vet vi hvor vi ønsker å bo, han føler at han har fått levd livet og gjort ting han ønsker (nå går mesteparten av tiden til studier og jobb). Det frister også å kunne leve noen år med god økonomi, og gjøre alt man ønsker.

Selv vil jeg begynne å tenke på barn om 2-3 år, men for samboeren er altså 4-5 år mer aktuelt. Jeg vet hvordan noen av svarene vil bli "Dere er så unge, dere har hele livet foran dere..." Ja - selvfølgelig har vi det. Men det handler ikke bare om vår situasjon, slik jeg ser det - men også om andre forhold som jeg mener er viktige. Har tatt det opp med samboeren, og han har sagt (selv om jeg ikke vet om jeg kan stole 100% på det), at han kan gå med på en gyllen middelvei, altså kanskje begynne prøving om 2-3 år. Føler likevel ikke at han skjønner argumentene mine, derfor spør jeg her; er de latterlige? Tenker jeg veldig naivt? Synes vel i grunnen jeg kan reflektere godt over for og imot-argumenter, men hadde vært greit med "second opinions."

[KatteLatte]

Har ikke så mye å si til innlegget ditt, bortsett fra at jeg må kommentere dette:

Han har ca 3 år igjen av utdannelsen, men det siste året skal han skrive master - noe som letter arbeidsmengden veldig.

Ehh... Nei. Å skrive en masteroppgave er svært krevende. Jeg trodde også dette - det siste året skal jeg "bare" skrive. Jeg har aldri brukt så mye tid på studiene som i den perioden jeg skrev master, og jeg er en pliktoppfyllende student som ikke har sluntra unna tidligere. Du blir svært sliten psykisk, og de siste månedene sitter man gjerne og skriver fra morgen til kveld.

Jeg hadde aldri klart å skrive en master på normert tid om jeg hadde hatt småbarn.

[Almera]

Jeg tjener ca. 700.000 i året, og regner med å få lønnsforhøyelse neste år. Samboeren kommer til å tjene rundt 500.000 når han er ferdig utdannet (rett etter studier). Ikke det at dette er skyhøye lønninger, men det er jo nok til å kunne forsørge en familie.

Nå følte jeg plutselig at lærerlønningen min var fryktelig lav

500.000 og 700.000 er ganske så høye lønninger spør du meg!

[AnonymBruker]

Nå følte jeg plutselig at lærerlønningen min var fryktelig lav

500.000 og 700.000 er ganske så høye lønninger spør du meg!

Ja, det er greie lønninger, men vi bor i en storby, og her koster hus (eneboliger) minimum 5-6 mill...

Uansett, det var ikke lønnen som var hovedpoenget her, grunnen til jeg nevnte det, er fordi mange antar at unge mennesker ikke har muligheter til å forsørge et barn. Men her tjener altså jeg greit idag, og samboeren min vil få en godt betalt jobb (han studerer et fagfelt hvor han er sikret jobb).

[AnonymBruker]

Når bør man få barn? Når man har en trygg økonomi, har hus, bil, bor på et barnevennlig sted, og, viktigst av alt - når man er et par, en mann og en kvinne, som vil holde sammen, om så for barnas skyld!

[AnonymBruker]

Ja det er veldig lurt å være ferdig med utdannelsen, og ha godt betalte jobber, MEN du glemmer en veldig viktig faktor..

1,5 år sammen, og klar for barn om 2 år?

En veldig viktig faktor for å få barn, ved siden av jobb og utdannelse, er faktisk et veldig stabilt forhold..

Jeg har vært ilag med min kjæreste i snart 2 år,og vi begge er ferdig utdannet. Han er klar for barn, men jeg derimot vil ALDRI fått barn med en jeg bare så vidt har begynt å leve et liv sammen med. Bruk tid sammen og opplev ting, barn kan vente...

[AnonymBruker]

Ja det er veldig lurt å være ferdig med utdannelsen, og ha godt betalte jobber, MEN du glemmer en veldig viktig faktor..

1,5 år sammen, og klar for barn om 2 år?

En veldig viktig faktor for å få barn, ved siden av jobb og utdannelse, er faktisk et veldig stabilt forhold..

Jeg har vært ilag med min kjæreste i snart 2 år,og vi begge er ferdig utdannet. Han er klar for barn, men jeg derimot vil ALDRI fått barn med en jeg bare så vidt har begynt å leve et liv sammen med. Bruk tid sammen og opplev ting, barn kan vente...

Hvis vi blir gravide om si, rundt 2,5 år, har vi da vært sammen i 1,5 + 2,5 år... Vet allerede nå at det er han jeg skal tilbringe resten av livet sammen med.

Men ser absolutt argumentet om å oppleve ting. Er redd for at det er noe jeg vil angre på om vi hopper rett fra studier til barn. Selv har jeg opplevd mye allerede, reist verden rundt (sammen med familie og venner opp gjennom årene), studert diverse fag - ja, egentlig fulgt hjertet foran fornuften hele veien.

[Casall]

1,5 + 2 er jo 3,5 år. Vil ikke akkurat påstå at det er å ha vært sammen for kort til å få barn.

[Gjest mann]

Ja, det er greie lønninger, men vi bor i en storby, og her koster hus (eneboliger) minimum 5-6 mill...

Uansett, det var ikke lønnen som var hovedpoenget her, grunnen til jeg nevnte det, er fordi mange antar at unge mennesker ikke har muligheter til å forsørge et barn. Men her tjener altså jeg greit idag, og samboeren min vil få en godt betalt jobb (han studerer et fagfelt hvor han er sikret jobb).

Først. Skrytetråd?

jo, 700.000 er en forholdsvis høy lønn, selv om det selvfølgelig er mange som tjener mer.

For øvrig handler ikke barn om bare det materielle, som du syntes å legge vekt på. Jeg er faktisk helt enig med samboeren din. Det handler også om å få oppleve litt først, gjerne sammen som kjærester. Det vil jo dere ikke få tid til, for han skal jo først bli ferdig med spesialiseringa si, og da er det jo ikke tid igjen om dere skal prøve om 2-3 år.

Jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv, men for meg hadde tanken på å være far ved 25-26 års alder da jeg var 23 helt uaktuelt *grøss*.

[AnonymBruker]

Først. Skrytetråd?

jo, 700.000 er en forholdsvis høy lønn, selv om det selvfølgelig er mange som tjener mer.

For øvrig handler ikke barn om bare det materielle, som du syntes å legge vekt på. Jeg er faktisk helt enig med samboeren din. Det handler også om å få oppleve litt først, gjerne sammen som kjærester. Det vil jo dere ikke få tid til, for han skal jo først bli ferdig med spesialiseringa si, og da er det jo ikke tid igjen om dere skal prøve om 2-3 år.

Jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv, men for meg hadde tanken på å være far ved 25-26 års alder da jeg var 23 helt uaktuelt *grøss*.

Det har ingenting med skryting å gjøre. For det første synes jeg ikke 700.000 er veldig høy lønn (for øvrig ikke strålende bra for å ha det ansvaret jeg har, heller), og grunnen til jeg nevnte det, er jo fordi om jeg hadde tjent f.eks 300.000, hadde det vært vanskeligere å klare seg på min lønn, når samboeren fremdeles var student. Skjønner?

Føler vel egentlig vi har opplevd en del sammen som kjærester i løpet av 3,5 år, men det er klart at med høyt boliglån, og kun en inntekt (samt hans studielån og deltidsinntekt), er jo ikke økonomien på topp. Så jeg ser argumentet om at det kan være herlig å bare være oss to - og få reist litt. Vi liker begge å reise, og vil se store deler av verden.

[Gjest BettyBoop28]

Long story short: Jeg og kjæresten har vært sammen i 1, 5 år, bodd sammen i 1. Vi er 23 år gamle. Jeg har fullført min utdannelse, har for tiden fått drømmejobben, og har derfor avsluttet videre studier, men har planer om master en vakker dag. Han studerer et såkalt "prestisjefag" som fører til at han må bruke MYE tid på studiene. Han har ca 3 år igjen av utdannelsen, men det siste året skal han skrive master - noe som letter arbeidsmengden veldig.

Før jeg ble sammen med samboeren hadde jeg ikke så mange tanker om hvor mange barn jeg ville ha. Men nå begynner jeg å kjenne på savnet av å ikke ha flere søsken (har kun en bror, det har han også). Han vil i utgangspunktet ha 2-3 barn, jeg tenker minimum 3. Vi vil begge gjøre ting i den riktige rekkefølgen: kjøpe stor nok bolig (enebolig), gifte oss og få barn. Men så begynner jeg å tenke litt. Det er ikke sånn at vi nødvendigvis ikke kunne fått et barn nå. Jeg tjener ca. 700.000 i året, og regner med å få lønnsforhøyelse neste år. Samboeren kommer til å tjene rundt 500.000 når han er ferdig utdannet (rett etter studier). Ikke det at dette er skyhøye lønninger, men det er jo nok til å kunne forsørge en familie.

Også er det jo det evige spørsmålet om hvor lenge man bør vente før man får barn. Skal man ha 3 barn, og vi venter til vi er 27, som samboeren mener er optimalt (da er han ferdig med spesialiseringen som han må ta via arbeidspraksis etter studier), vil det gå ca. 2 år før nummer 2 kommer. Muligens mer - jeg ønsker å jobbe litt innimellom barn 1 og 2. Når nummer 3 kommer vil jeg over 30, og det ønsker jeg ikke. Har selv foreldre som var i begynnelsen av 30-årene da de fikk meg, og selv om ikke det er gammelt, ønsker jeg å være litt yngre enn de har vært. Samboeren har enda eldre foreldre, begge hans er over 60, til sammenlikning, så for ham har ikke alder så mye å si. Selv tenker jeg mye på det. Ingen av oss har opplevd å ha mer enn 2 av besteforeldrene i live mens vi var barn, og jeg synes besteforeldre er viktig. Vil gjerne at barna våre skal få kjenne dem så lenge som mulig.

Samtidig ser jeg jo samboeren sitt argument om at det VIL være enklere å vente til han er ferdig med spesialiseringen sin. Man vet jo aldri om man kan få fysiske eller psykiske plager etter svangerskap (bekkenløsning, fødselsdepresjoner etc), og det vil nok helt klart være det beste rent praktisk. Da vet vi hvor vi ønsker å bo, han føler at han har fått levd livet og gjort ting han ønsker (nå går mesteparten av tiden til studier og jobb). Det frister også å kunne leve noen år med god økonomi, og gjøre alt man ønsker.

Selv vil jeg begynne å tenke på barn om 2-3 år, men for samboeren er altså 4-5 år mer aktuelt. Jeg vet hvordan noen av svarene vil bli "Dere er så unge, dere har hele livet foran dere..." Ja - selvfølgelig har vi det. Men det handler ikke bare om vår situasjon, slik jeg ser det - men også om andre forhold som jeg mener er viktige. Har tatt det opp med samboeren, og han har sagt (selv om jeg ikke vet om jeg kan stole 100% på det), at han kan gå med på en gyllen middelvei, altså kanskje begynne prøving om 2-3 år. Føler likevel ikke at han skjønner argumentene mine, derfor spør jeg her; er de latterlige? Tenker jeg veldig naivt? Synes vel i grunnen jeg kan reflektere godt over for og imot-argumenter, men hadde vært greit med "second opinions."

Jeg syns man skal få barn når man er voksen. Oppi 20 åra en plass så er man 23 så syns jeg det er fornuftig å vente et par år eller kanskje litt fler. Man trenger ikke være ferdig med utdannelse i og med at det er bra ordninger for gravide studenter, men man bør ha en plan med livet. Vite hva man vil slik at man vet man kan tilby barn en stabil oppvekst. Og økonomien bør være ganske godt orden.

Og man burde få barn når begge føler seg klar ikke bare den ene.

[Styrk]

Jeg synes ønskene dine samlet sett virker urealistiske. Du vil ha minst tre barn, men du vil også jobbe imellom barna, og du vil være "ferdig" med produksjonen før du er tredve. Dette går jo ikke opp. Dessuten er du veldig naiv dersom du tror det er ferie å skrive master, dette er den mest stressende perioden for de aller fleste studenter. Tror du bør stikke fingeren i jorda, og sette opp en ny, og mer realistisk prioriteringsliste, før du diskuterer videre med samboer.

Endret 6. juli 2011 av Styrk

[Gjest Gjest]

Det har ingenting med skryting å gjøre. For det første synes jeg ikke 700.000 er veldig høy lønn (for øvrig ikke strålende bra for å ha det ansvaret jeg har, heller), og grunnen til jeg nevnte det, er jo fordi om jeg hadde tjent f.eks 300.000, hadde det vært vanskeligere å klare seg på min lønn, når samboeren fremdeles var student. Skjønner?

Det er greit, men likevel en temmelig flåsete påstand. Det er ganske mange som klarer seg helt fint på ganske mye mindre. Men ok, jeg skal la den ligge.

Føler vel egentlig vi har opplevd en del sammen som kjærester i løpet av 3,5 år, men det er klart at med høyt boliglån, og kun en inntekt (samt hans studielån og deltidsinntekt), er jo ikke økonomien på topp. Så jeg ser argumentet om at det kan være herlig å bare være oss to - og få reist litt. Vi liker begge å reise, og vil se store deler av verden.

Om dere begge vil se store deler av verden så er vel det et tegn på at det kanskje ikke er så lurt å prøve om 2-3 år? Det blir mye vanskeligere å realisere reiseplaner hvis dere planlegger å ta med barn. Man må ta mye mer hensyn til hvor man kan dra med tanke på sikkerhet, fasiliteter og klima. Forsøk å reise med barn på en gammel buss i Kambodsja. Anbefales ikke.

[AnonymBruker]

Jeg syns man skal få barn når man er voksen. Oppi 20 åra en plass så er man 23 så syns jeg det er fornuftig å vente et par år eller kanskje litt fler. Man trenger ikke være ferdig med utdannelse i og med at det er bra ordninger for gravide studenter, men man bør ha en plan med livet. Vite hva man vil slik at man vet man kan tilby barn en stabil oppvekst. Og økonomien bør være ganske godt orden.

Og man burde få barn når begge føler seg klar ikke bare den ene.

Takk for godt svar. Helt enig med deg, men nå er det aldri aktuelt å få barn før om minimum 2,5 år for min del. Da vil jeg være 25 og han 25,5.

Føler at vi har en veldig klar plan med livet. Vi vet hvor vi ønsker å bo, hvordan vi skal innrette oss i forhold til barn, hvilke verdier vi vil føre videre - det er rett og slett ting vi har diskutert mye, og som opptar oss begge to. Det er nok noe av grunnen til jeg er hundre prosent sikker på at det blir oss to også, fordi jeg synes han er så vanvittig reflektert for alderen. Bare det at han begynte å ta opp sånne ting (og ja - giftemål var det faktisk han som nevnte på eget initiativ etter 3 måneder sammen), sier litt om hvor seriøs han med tanke på oss og fremtiden.

Jeg har vært i to forholdsvis lange forhold tidligere (1,5 år og 2 år), men jeg har aldri følt det på samme måte som jeg gjør med samboeren. Selv om vi helt klart har våre uenigheter (og ja- vi har opplevd kjipe ting, dødskjipe ting), vet jeg at vi begge er så sikre på hverandre at vi gjør det som er nødvendig for å kommunisere bra og komme seg gjennom krisene. Vi har begge svelget flere kameler underveis (ønsker ikke å gå inn på årsakene, da blir det veldig enkelt å identifisere oss), men det har løst seg greit.

Uansett, takker for alle svar - og fortsetter å følge med i tråden.

[Kirby]

Dere kan vel gifte dere først iallefall?

[Gjest mann]

Jeg synes ønskene dine samlet sett virker urealistiske. Du vil ha minst tre barn, men du vil også jobbe imellom barna, og du vil være "ferdig" med produksjonen før du er tredve. Dette går jo ikke opp. Dessuten er du veldig naiv dersom du tror det er ferie å skrive master, dette er den mest stressende perioden for de aller fleste studenter. Tror du bør stikke fingeren i jorda, og sette opp en ny, og mer realistisk prioriteringsliste, før du diskuterer videre med samboer.

Akkkurat denne er jeg ikke nødvendigvis enig i. Sikkert lurt å ikke planlegge barn når man skriver master, men jeg har opplevd mange som opplever hele masterstudiet - inkludert oppgaveskriving av begge typer (både liten og stor oppgave) som enklere å gjennomføre. Men så var også bacheloren på et ganske tøft studie, med dager fra tidlig morgen til sen kveld/natt for ganske mange, så masterstudiet kunne egentlig ikke bli noe "verre". Bare litt mer frihet og mulighet til å spesialisere seg

[AnonymBruker]

Det er greit, men likevel en temmelig flåsete påstand. Det er ganske mange som klarer seg helt fint på ganske mye mindre. Men ok, jeg skal la den ligge.

Om dere begge vil se store deler av verden så er vel det et tegn på at det kanskje ikke er så lurt å prøve om 2-3 år? Det blir mye vanskeligere å realisere reiseplaner hvis dere planlegger å ta med barn. Man må ta mye mer hensyn til hvor man kan dra med tanke på sikkerhet, fasiliteter og klima. Forsøk å reise med barn på en gammel buss i Kambodsja. Anbefales ikke.

Med "vil se store deler av verden", så betyr ikke det for min del at jeg nødvendigvis skal se alt umiddelbart. Selv har jeg, som nevnt reist mye, og sett en del. Jeg ser da for meg at man kan utforske Asia ett år - også ta ting underveis. Når barna blir litt eldre, går det helt greit å ta dem med til for eksempel USA og Sør-Amerika. Jeg dro på "cross-over" med foreldrene mine i USA da jeg var 12, det er kanskje den kuleste ferien jeg har hatt. Så her tror jeg du har tolket meg feil; dette med å se verden akkurat nå, er ikke superviktig for oss.

Men en gang i løpet av de neste 20-30 årene vil vi ha opplevd store deler av verden sammen.

[AnonymBruker]

Dere kan vel gifte dere først iallefall?

Vi gifter oss neste år:)

[AnonymBruker]

Jeg synes ønskene dine samlet sett virker urealistiske. Du vil ha minst tre barn, men du vil også jobbe imellom barna, og du vil være "ferdig" med produksjonen før du er tredve. Dette går jo ikke opp. Dessuten er du veldig naiv dersom du tror det er ferie å skrive master, dette er den mest stressende perioden for de aller fleste studenter. Tror du bør stikke fingeren i jorda, og sette opp en ny, og mer realistisk prioriteringsliste, før du diskuterer videre med samboer.

Hvor har jeg skrevet at det er "ferie" å skrive master? Det mener jeg overhodet ikke. Nå har jeg bevisst ikke valgt å nevne hva samboeren min studerer, men jeg kan si såpass at det er et fag som krever mye pugging, og at han derfor må sitte i timesvis og lese uten å bli forstyrret. Han mener selv at en mastergrad vil bli enklere - i form av at han da er mer fleksibel i forhold til å ha mer lyd rundt seg. Når han sitter hjemme og leser nå, er det ikke mulig for oss å kommunisere.

Jeg har heller ALDRI skrevet at jeg vil ha alle barna mine før jeg er 30. Det jeg skrev, er at jeg helst ikke vil bli MYE over 30 når nummer 3 kommer. Se for deg følgende regnestykke:

Barn nr 1: 27-28

2 år i mellom

Barn nr 2: 30 (tror det mest realistiske er 30, ettersom jeg ikke ønsker å gå rett ut i permisjon igjen).

Skal jeg da vente i 3 år igjen, vil jeg være 35 når barn nr 3 er født.

Jeg sier ikke at det er mye, det er helt vanlig idag, men for meg ville det være optimalt å være ferdig med barneproduksjon ikke lenge etter jeg har fylt 30.

[Gjest mann]

Med "vil se store deler av verden", så betyr ikke det for min del at jeg nødvendigvis skal se alt umiddelbart. Selv har jeg, som nevnt reist mye, og sett en del. Jeg ser da for meg at man kan utforske Asia ett år - også ta ting underveis. Når barna blir litt eldre, går det helt greit å ta dem med til for eksempel USA og Sør-Amerika. Jeg dro på "cross-over" med foreldrene mine i USA da jeg var 12, det er kanskje den kuleste ferien jeg har hatt. Så her tror jeg du har tolket meg feil; dette med å se verden akkurat nå, er ikke superviktig for oss.

Men en gang i løpet av de neste 20-30 årene vil vi ha opplevd store deler av verden sammen.

Ok ,jeg skjønner. Det er jo betydelig lettere å ta med store barn/tenåringer/nesten voksne barn på ferie. Til USA, Australia, mange steder i Asia osv. så kan man også ta med mye mindre barn, men poenget mitt var ikke bare det.

Selv om du ikke ønsker å oppleve alt nå, så er reiseopplevelseder man får sammen uten barn gjerne de mest spontane, i tillegg til at det åpner opp for ennå flere steder når man ikke har barns sikkerhet å ta hensyn til.