Har opplevd noe traumatisk

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe svært traumatisk over lengere tid, som gjorde at jeg fikk et psykisk sammenbrudd jeg brukte et år på å komme meg fra. Selv om det er tre år siden det traumatiske skjedde sliter jeg fortsatt med mareritt, sosial angst og frykt for forandringer.

Legen min mener jeg litder av posttraumatisk stressyndrom.

Jeg får ingen terapi eller lignende, jeg har komet meg gjennom dette helt alene.

Jeg vet at mange som har opplevd traumatiserende ting ikke vil snakke om det.

Jeg derimot er 100% åpen om det, og om noen ber meg om å fortelle om hva som skjedde om hvordan eg har det, så kan jeg snakke om det i timevis.

Jeg er ekstremt åpen om det, og jeg er redd for at det ikke er normalt. Hvorfor har eg "ingen hemninger" når jeg vet at så mange andre i min situasjon er tause?

[sequin]

Kanskje det er fordi du ikke får terapi?

å snakke om ting er den viktigste terapien vi har, så det er kanskje ikke så rart at du griper sjangsen til å lette på trykket hver gang den byr seg..

[cecileg]

Jeg har opplevd noe svært traumatisk over lengere tid, som gjorde at jeg fikk et psykisk sammenbrudd jeg brukte et år på å komme meg fra. Selv om det er tre år siden det traumatiske skjedde sliter jeg fortsatt med mareritt, sosial angst og frykt for forandringer.

Legen min mener jeg litder av posttraumatisk stressyndrom.

Jeg får ingen terapi eller lignende, jeg har komet meg gjennom dette helt alene.

Jeg vet at mange som har opplevd traumatiserende ting ikke vil snakke om det.

Jeg derimot er 100% åpen om det, og om noen ber meg om å fortelle om hva som skjedde om hvordan eg har det, så kan jeg snakke om det i timevis.

Jeg er ekstremt åpen om det, og jeg er redd for at det ikke er normalt. Hvorfor har eg "ingen hemninger" når jeg vet at så mange andre i min situasjon er tause?

Alle "traumatiserte" er forskjellige og reagerer ulikt, selv om mønstre og tendenser (evt diagnose) er likt innenfor en gruppe.

Bearbeiding har også ulike stadier, og det kan hende du trenger å snakke mye nå. Det har en funksjon i seg selv, siden prosessen med å integrere eller "fordøye" det som har skjedd trolig typisk skjer bla ved å snakke mye. Mao; det tar tid å la det synke inn, og en av metodene er å snakke mye om det.

Selv har jeg også opplevd noe traumatisk for ca 2 år tilbake, og jeg er en av de som ikke prater noe særlig om det, bare hvis jeg må. Grunnen til det er at ved å prate om det, så aktiveres det en haug med reaksjoner (som bla stress og uro) og det orker jeg ikke.

Ingen hemninger er helt greit det! Men det kan osgå være lurt å verne om deg selv av og til. Dette kan du jo bare kjenne på

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellige og ingen reaksjon er mer "riktig" enn andre. Det eneste jeg tenker på, er at det kan hende du kan komme til å angre på at du forteller så åpent til for mange om noe som er veldig personlig for deg. Sånn sett er det kanskje lurt å gå en runde med deg selv og tenke gjennom om du er komfortabel med at hvem som helst vet, både på kort og lang sikt.

Jeg tenker forøvrig at åpenhet, også om vanskelige ting, er fint.

[Sissan9]

Hvorfor får du ikke hjelp?

Jeg er også for åpenhet, og har valgt den veien for meg selv. Men det er forskjell på å være åpen, og på å bruke de som spør som en terapiform i seg selv.

Kanskje er det ikke noe problem for deg, men om du snakker om dine traumer og etterreaksjoner i timesvis (som du selv skriver) til de som måtte spørre, risikerer du å slite ut folk. Du risikerer at du "blir" traumet ditt i andres øyne.

Med en profesjonell bearbeiding av situasjonen din, kan du fortsatt være åpen, men uten å legge terapibiten over på venner og familie.

All den tid du fortsatt sliter med angst og frykt problematikk, kan du vel heller ikke si at du har "kommet deg gjennom" det alene? Du er jo langt fra gjennom. Jeg vet ikke hvordan legen din ser på det, det er litt ulike retninger her, men jeg mener iallefall at angst er noe man kan bli kvitt. Og når man er angstfri og uten irrasjonell frykt - DA er man gjennom det. Og å komme dit uten hjelp, tror jeg ikke så mange klarer.

Ønsker deg lykke til videre!