Hva gjør jeg, blir ødelagt!

[Gjest Anonym]

Hei kjære deg!

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din, og skulle nesten tro det var samme mann. Jeg var rimelig glad i en mann i over to år før jeg skjønte at han ikke var bra for meg. Jeg var sliten og lei, fikk aldri den kontakten jeg ville ha. Så oppdaget jeg at det var glansbildet av ham jeg hadde skapt meg jeg var glad i. For hva var han egentlig? Hva var det med ham som EGENTLIG var så bra? Du må stille deg noen rasjonelle spørsmål over hva som egentlig er viktig i et framtidig forhold, hvilke verdier som skal ligge til grunn (gjensidig respekt tror jeg han mangler da det mangler kontakt).

Jeg trodde også at jeg ikke kom til å komme over ham, en dag tenkte jeg bare "NÅ ER DET NOK!". Jeg begynte å åpne sinnet for andre menn og så raskt at jeg fant bedre og mer stabile verdier hos andre menn - dermed kom han fyren litt bort i tankene.

Du har egentlig ikke så mange valg. Du har jo TO metoder. Jeg vil ikke anbefale deg å fortsette på samme løpet. Om det er tid han trenger - så skal han si det direkte (du må spørre ham og kreve et svar på hvor lang tid. Du må få vite litt mer om hva han tenker konkret. Ikke gå å TENK! Det er det værste. Kan jo hende at han rett og slett ikke er interessert...)

1) Kutt rett av, dette går ikke! ---- eller

2) Snakk med ham og få ting oppklart.

Hvis du nå unner deg det å fortsette med livet - finn deg en annen selv om det virker vanskelig. Er kanskje ikke moralsk forsvarlig - men det hjelper å finne noen som er bedre selv om man ikke er klar for det. . . Det å komme over noen handler også om å omstille seg selv til å tenke at det finnes noe bedre - og da må man faktisk utforske dette...

IKKE FORTSETT SLIK! Jeg gjorde det i TO ÅR! Jeg ble sliten... Er ikke verd det uansett hvor glad du er i fyren, da han tydeligvis ikke har de samme verdiene som deg.

TENK RASJONELT!!!! Kommer lengst med det.

Jeg kunne tenkt meg at du skriver litt om hvordan han er som person og hva det er som gjør ham så forbaska bra for deg. Eventuelt alder på både deg og ham....

[Gjest Marita]

Hei kjære deg!

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din, og skulle nesten tro det var samme mann. Jeg var rimelig glad i en mann i over to år før jeg skjønte at han ikke var bra for meg. Jeg var sliten og lei, fikk aldri den kontakten jeg ville ha. Så oppdaget jeg at det var glansbildet av ham jeg hadde skapt meg jeg var glad i. For hva var han egentlig? Hva var det med ham som EGENTLIG var så bra? Du må stille deg noen rasjonelle spørsmål over hva som egentlig er viktig i et framtidig forhold, hvilke verdier som skal ligge til grunn (gjensidig respekt tror jeg han mangler da det mangler kontakt).

Jeg trodde også at jeg ikke kom til å komme over ham, en dag tenkte jeg bare "NÅ ER DET NOK!". Jeg begynte å åpne sinnet for andre menn og så raskt at jeg fant bedre og mer stabile verdier hos andre menn - dermed kom han fyren litt bort i tankene.

Du har egentlig ikke så mange valg. Du har jo TO metoder. Jeg vil ikke anbefale deg å fortsette på samme løpet. Om det er tid han trenger - så skal han si det direkte (du må spørre ham og kreve et svar på hvor lang tid. Du må få vite litt mer om hva han tenker konkret. Ikke gå å TENK! Det er det værste. Kan jo hende at han rett og slett ikke er interessert...)

1) Kutt rett av, dette går ikke! ---- eller

2) Snakk med ham og få ting oppklart.

Hvis du nå unner deg det å fortsette med livet - finn deg en annen selv om det virker vanskelig. Er kanskje ikke moralsk forsvarlig - men det hjelper å finne noen som er bedre selv om man ikke er klar for det. . . Det å komme over noen handler også om å omstille seg selv til å tenke at det finnes noe bedre - og da må man faktisk utforske dette...

IKKE FORTSETT SLIK! Jeg gjorde det i TO ÅR! Jeg ble sliten... Er ikke verd det uansett hvor glad du er i fyren, da han tydeligvis ikke har de samme verdiene som deg.

TENK RASJONELT!!!! Kommer lengst med det.

Jeg kunne tenkt meg at du skriver litt om hvordan han er som person og hva det er som gjør ham så forbaska bra for deg. Eventuelt alder på både deg og ham....

TS her. Tusen takk for gode råd! Jeg er 38 og har et forhold på 11 år rett bak meg. Han er noen år yngre og har aldri hatt samboer.

Hva som er så bra med han vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på... Han får meg bare til å føle en følelse jeg ikke har kjent på MANGE år, om jeg i det heletatt har hatt denne følelsen før. Det er måten han ser på meg på. Han bergtar meg med blikket sitt. Da vi har sex er det fantastisk, og han er veldig kosete. Klapper og stryker og holder rundt meg. Han er en snill gutt, det vet jeg pga. felles venner. Han er ingen player, ganske sjenert og ikke typen som sjekker opp alt og alle.

Av negative ting er det vel flere.... Han spør meg skjeldent om personlige ting om meg selv. Det tar dager mellom hver gang han tar kontakt og da er det som oftest bare "Hei, hvordan går det?" og nattaklem..... Jeg må alltid be om å få komme til han, passer det ikke sier han skjelden hvorfor.

Om jeg skulle skrevet en liste ville nok de negative sidene veid mer enn de positive, det innser jeg. Men det virker som om han holder igjen, fordi han, som sagt, sier han i utgangspunktet ikke var ute etter ett forhold. Derfor tror jeg han har så mye mer å tilby dersom han bare hadde gitt etter for følelsene sine, dersom han har noen... Og det får jeg jo liksom aldri en klarhet i

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare legge deg inn da, så slipper vi sånne galninger som deg her på forumet?

[AnonymBruker]

TS her. Jeg er enig med deg, Katten. Han er en grei fyr, og han kan ikke noe for at han er usikker. Han er usikker fordi han egentlig ikke var ute etter et forhold og fodi han er veldig opptatt. Jobber veldig mye og har en hobby som tar mye av hans tid. Han har vel egentlig ikke tid til ei dame, men han vet at jeg ikke er av dem som krever hans tid og oppmerksomhet hele tiden. Jeg har egne interesser, men nå for tiden orker jeg ikke tanken på disse fordi jeg bare er opphengt i han. Jeg vil ha en avklaring på dette samtidig som jeg er redd for å presse ham for mye. Da kan han trekke seg fordi jeg er for pågående....

Dette er ikke lett, men jeg tror jeg ser hvor det ender. En gang må jeg jo sette et ultimatum, for slik jeg lever nå går ikke i lengden.

3 dager i senga nå, og gudene vet hvor mange tårer. Dette går bare ikke Noe må jeg gjøre...

Hvor lenge har dere kjent hverandre som mer enn bare venner?

Å ville ha en avklaring samtidig som man er redd for å presse er vanlig. Det er datingfasen og den kan vare en stund, med usikkerhet om hva den andre føler, om det blir et forhold eller ender som "vennskap", det er følelse av tap av kontroll, men det er også mange gleder. Man kan vinne eller tape, men det vet man sjelden det første halvåret eller året. Den ene er gjerne mer usikker enn den andre, mer forsiktig...

Det er normale følelser og noe mange, de fleste, går gjennom når de begir seg inn i forelskelsen.

[Gjest Gjest]

Fy fader jeg er glad jeg traff den kjekkasen som sa han elsket meg etter to dager!

Selv om han var en løgner og utro jævel...men likevel. Man kan jo være en jævel selv om man ALDRI sier de tre ord.

[Gjest Marita]

Hvor lenge har dere kjent hverandre som mer enn bare venner?

Å ville ha en avklaring samtidig som man er redd for å presse er vanlig. Det er datingfasen og den kan vare en stund, med usikkerhet om hva den andre føler, om det blir et forhold eller ender som "vennskap", det er følelse av tap av kontroll, men det er også mange gleder. Man kan vinne eller tape, men det vet man sjelden det første halvåret eller året. Den ene er gjerne mer usikker enn den andre, mer forsiktig...

Det er normale følelser og noe mange, de fleste, går gjennom når de begir seg inn i forelskelsen.

Ja dette er jo sant. Siden jeg har vært i et forhold i nesten 12 år så er jeg vel litt ute av det. Kan liksom ikke huske hvordan det var å være forelsket...

[AnonymBruker]

Ja dette er jo sant. Siden jeg har vært i et forhold i nesten 12 år så er jeg vel litt ute av det. Kan liksom ikke huske hvordan det var å være forelsket...

Nettopp. Jeg husker det meste og det har vært til hjelp å minne seg selv på at det er normalt å være usikker og litt bekymret for eventuell felles fremtid det første året, kanskje de to første årene. Håper det hjelper deg å bli bevisst på at din uro og grubling er normal, men at du ikke må kaste for mye energi på det. Tenk heller at du ikke kan gjøre noe, og det som skjer - det skjer. Husk også at du er tøff som våger å kjenne på følelsene dine og som tør å involvere deg i et forhold som fremdeles er ferskt og usikkert. Ønsker deg lykke til. Når du klarer å ha et mer avslappet forhold til det du går igjennom nå, kommer du styrket ut.

[AnonymBruker]

Kjære deg! Jeg håper du klarer å samle styrke til å kutte han ut. Bare takke for deg og si at dette fikser du ikke! Fokuser på deg og ditt liv, du fortjener å ha det bedre enn dette! Du er mer verd enn dette. Om det viser seg at han faktisk er ordentlig glad i deg, så vil han komme når du "blir borte". Om han kommer da, hver sikker på at han gir deg det du fortjener! Gjør han ikke det så må du kutte han ut!

Jeg har selv vært der og er først nå på vei ut av det! Jeg fortjener bedre! Veien til å se det har vært lang, veldig lang.. Han vil ikke gi slipp på meg... selvfølgelig ikke, jeg har jo foret han med energi. Jeg har kastet bort nok tid på han. Samtidig så har jeg kanskje lært noe i prosessen. Nemlig at jeg fortjener bedre! Det samme gjør du!!!!

[Gjest Marita]

Kjære deg! Jeg håper du klarer å samle styrke til å kutte han ut. Bare takke for deg og si at dette fikser du ikke! Fokuser på deg og ditt liv, du fortjener å ha det bedre enn dette! Du er mer verd enn dette. Om det viser seg at han faktisk er ordentlig glad i deg, så vil han komme når du "blir borte". Om han kommer da, hver sikker på at han gir deg det du fortjener! Gjør han ikke det så må du kutte han ut!

Jeg har selv vært der og er først nå på vei ut av det! Jeg fortjener bedre! Veien til å se det har vært lang, veldig lang.. Han vil ikke gi slipp på meg... selvfølgelig ikke, jeg har jo foret han med energi. Jeg har kastet bort nok tid på han. Samtidig så har jeg kanskje lært noe i prosessen. Nemlig at jeg fortjener bedre! Det samme gjør du!!!!

Dette har du helt rett i. Jeg er nok for opphengt i mine følelser for han. Hva han føler for meg aner jeg ikke og om jeg stiller ham er ultimatum må jeg bare stole på at han tar den beslutningen som er rett for han. Jeg vil jo ikke være sammen med en som ikke har følelser for meg. Håper bare ikke han tar beslutningen om å kutte meg ut fordi han er redd for sine følelser og sine prinsipper om at han egentlig ikke vil inn i et forhold.

Jeg tror jeg gir han to dager nå på å ta kontakt og gjør han ikke det så sender jeg han en melding hvor jeg stiller et ultimatum. Skulle gjerne gjort det face to face, men da vi er sammen virker det som han er redd for å si noe galt, redd for å såre meg. Og etter at jeg har sett ham gråter jeg i flere dager. Er nok best å ikke se ham, bare skrive ned følelsene mine, og si at jeg ikke kan fortsette sånn. For det kan jeg virkelig IKKE!

[AnonymBruker]

Da får du gråte noen dager. I alle dager, sende melding når dere burde pratet sammen? Hvis du har tenkt å spille hard to get, sender du IKKE en melding.

[Gjest Marita]

Da får du gråte noen dager. I alle dager, sende melding når dere burde pratet sammen? Hvis du har tenkt å spille hard to get, sender du IKKE en melding.

Nei, du har kanskje rett i det. Det er bare så kjipt at jeg enda en gang må BE han om å få treffe han... Men om jeg sier jeg må prate med han om noe så sier han alltid ja. Så da blir det vel gråting i noen dager igjen da.....

Jeg ga han jo på en måte et ultimatum forrige gang jeg var hos han og, men fikk jo ikke noe klart svar....Bare at han var usikker. Og han ville se det an litt til. Jeg får vel bare si at det er enten eller da. At jeg ikke klarer å gå og vente, at det ødelegger meg.

[Gjest Gjest]

Om du spurte han om det samme forrige gang hvorfor spørre igjen nå? Han kommer ikke til å bli mindre lei om du spør enda en gang om samme ting.. Menn er gjerne sånn. Konstanter heller at du ikke vil leve med usikkerheten.

[Gjest Marita]

Ja, det er det jeg er redd for, å bli for masete... Da får jeg bare si til han at jeg ikke kan leve med den usikkerheten og at jeg må gå videre, selv om jeg er veldig glad i han. Skriver en melding, da får han tenkt seg om litt. Skriver at han går glipp av ei jente som er veldig glad i han og som har mye å gi. At vi må kutte all kontakt fordi jeg må komme over han. Er han virkelig glad i meg vil han vel si det da.... Hadde jeg tatt det face to face blir han stressa og svarer unnvikende....

[Alvina]

Det blir for drama for han ts.

Len deg tilbake, tenk over situasjonen. Hva er forresten så farlig om det tar tid før han bestemmer seg?

I følge meg, ingenting.

Det vil si at det ikke gjorde meg så mye når jeg ble kraftig forelsket når jeg ar litt yngre enn nå, nå er jeg over førti, og jeg savner av og til den berusende forelskelsen, den som overmannet meg når "vi endelig ble et par". Hehe. Men jeg husker det og smiler litt.

Jeg skrev et langt innlegg til deg, for noen sekunder siden og lurer på hvor det ble av, det forsvant.

Kan kanskje spørre moderatene, for jeg skrev et langt innlegg, men mye basert på mine erfaringer og de kan ikke videreføres til dine.

Tenke er regel nummer en.

Ikke bry deg om alle svarene her, du må tenke selv og spørre deg selv hvorfor du reagerer som du gjør. Det er normalt å være deppa ja, men ikke å være helt knust og føle seg apatisk.

Men jeg har også følt det samme. Jeg var sammen med en som min venninne ble forført av (hvis det ikke var motsatt), og jeg mistet de begge samme dag, en vanlig søndag... Tapet av min tillit til henne satte meg ut, og jeg ble apatisk og ville egentlig ikke leve mer.

Men når jeg ser på det i ettertid har jeg innsett at min reaksjon var på kanten, men jeg har analysert og funnet ut at siden jeg er skilsmissebarn, og selv om skilsmissen var rolig og ettertiden også preget av harmoni, så var jeg et barn når min familie ble splittet opp - og alle barn over småbarnsalder tar litt skade av en skilsmisse selv om mange takler det bra. Det gjorde jeg også, men det har preget mine valg og følelser.

Følelsen av å velge hvem man skal bo sammen med, og vite at man da sier nei til å se den andre forelderen like ofte - er et vanskelig valg. Men følelsen av at hele kjernefamilien var basert på løgn, skuespill og svik mellom de voksne, var kanskje større.

Men vet ikke hva du skal gjøre, for meg virker det som om du trenger tid, og ikke bare han, selv om du klarer å vri og vende det til at Det er enten eller.

Gi dette tid og vent et halvt år?

Men imellomtiden må du stå opp for deg selv.

Endret 5. juli 2011 av Alvina

[Gjest Marita]

TS her. Nå har jeg skrevet et laaangt brav til han hvor jeg forteller han akkurat hva jeg føler for han. At jeg er veldig glad i han og trenger noe mer enn bare sex. Jeg har skrevet at han må tenke over saken, at jeg ikke kan leve sånn lenger. Det var veldig godt å få alt ut, og jeg valgte å sende melding istede for å ta det face to face slik at han kan lese det og tenke over det for seg selv.

Jeg skrev at han går glipp av ei som har mye å gi han og at jeg håper han ikke kommer til å angre senere om han velger meg bort.

Sendte den i går, og har ikke hørt noe så jeg håper han tenker seg godt om, og finner ut hva han egentlig vil.

Det er faktisk en utrolig befrielse å bare få det ut, og velger han meg bort tror jeg at jeg vil takle det bedre nå som jeg vet at han tenker grundig over det. Selvsagt håper jeg han vil noe mer, men det får tiden vise.

[Havbris]

Jeg håper han svarer på brevet ditt TS. Det er sant som flere her sier, at den første fasen i et forhold kan være preget av usikkerhet omkring mye, og at det er tid sammen som avgjør om man ønsker å satse mer eller ikke. Men jeg er faktisk usikker på om det er den type usikkerhet du møter hos denne fyren.

Noen år før jeg traff mannen jeg er gift med, hadde jeg et liknende "forhold" til en fyr som både ville, og ikke ville hele tiden. Jeg gikk på gress i lang tid og han var faktisk for feig (eller lat) til å være helt tydelig på at han ikke ønsket å satse på en fremtid med meg. Han ønsket nærhet og sex - men når det ble snakk om mer enn det så flakket blikket i alle retninger. Og jeg ble spist opp innvendig og likte meg selv mindre og mindre fordi jeg ikke klarte å gjøre kort prosess.

Til slutt måtte jeg ta avgjørelsen for oss begge. En kort stund etterpå (eller kanskje før bruddet)traff han den kvinnen han nå er gift med.