Hva gjør jeg, blir ødelagt!

[Gjest Marita]

Jeg og en mann startet som elskere, men jeg fikk fort følelser for han. Jeg elsker en mann som ikke vet hva han vil. Han er av og på, hele tiden. Jeg får aldri noen svar. Nå kommer jeg meg ikke opp av sengen, bare gråter. La inn en annen tråd men den ble stengt. Prøver igjen, uten å komme innpå temaet jeg var inne på der.

Jeg har lest mange bøker (bla.a. Hekta) og går til psykolog, men de kan jo ikke få meg til å ikke elske denne mannen lenger. Og jeg kan jo ikke få han til å elske meg heller. Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv. Det er min feil at jeg hele tiden går tilbake til han, det er min feil at jeg ikke klarer å gi slipp på de ørsmå håpene han gir meg. Han er en flott fyr, og bryr seg om meg, det vet jeg han gjør, men han er ikke glad i meg på den måten jeg er glad i han. Han er redd for å få følelser, og holder derfor avstand.

Fikk akkurat en melding av denne mannen. Han hadde glemt å svare på smsen jeg sendte i går. Bare det sier litt.... Men alikevell svarer han i dag, og er hyggelig og grei. Slikt gjør at alt blir værre for meg! Jeg har nå gått og tenkt at han ikke kom til å svare lenger. Psyka meg opp til å takle det, så svarer han og jeg sitter her med det ørlille håpet IGJEN! Sånn er det hver gang.... Aner ikke når eller om jeg får treffe han igjen, han er alltid så vag... Tør ikke gi ham et ultimatum i tilfelle det bare er tid han trenger! Dette tærer sånn på meg, for jeg er så ufattelig glad i han!

Måtte bare få alt dette ut, har ingen jeg kan prate med om dette bortsett fra psykologen. Vil gjerne høre fra noen som har vært i samme situasjon. Hvordan komme gjennom dette? MÅ jeg kutte ham helt ut? Har sagt det til han, men det ville han ikke. Han vil fortsatt treffe meg, sier han...være "venner". Sier han kanskje kan få følelser etterhvert....Skal jeg ta den sjansen, selv om det ikke er sikkert at det skjer? Jeg blir jo helt ødelagt av dette, men jeg elsker han....

HJELP!

[AnonymBruker]

det er kansje dagens naive råd, men kutt han helt ut av livet ditt(høres ikke ut som han fortjener et ultimatum) å legg forholdene til rette for at du kan bli forelsket i noen andre(bedre).

eller få en hobby du fordyper deg (litt for) mye i.

uannsett lykke til!!!

[Gjest Gjest]

Hvorfor elsker du han da? Er han så kjekk? Eller?

[Fru Lykkelig]

Elsker du virkelig han? Eller elsker du det du vil/ønsker/håper han skal være...?

Sier ikke at det er tilfelle med deg, men prøv å still deg det spørsmålet. Er det virkelig han du vil ha? Eller er du ensom og klamrer deg til han, for å håpe at det blir som du vil...

Visst du virkelig elsker han, men han ikke vil mer en venner, bør du nok bare kutte ham helt, for å gå videre i livet ditt.

[AnonymBruker]

Du må ta kontrollen over ditt eget liv tilbake. Kutt ham helt ut, bytt tlf nummer, flytt om du kan, ha ingen kontakt med ham. Blokker ham fra Facebook og andre sosiale medier. Ikke fall for fristelsen å "bare" sende en sms, da er du rett tilbake der du startet. Ikke grav deg ned, gå en tur ut hver dag, selv om det bare er til postkassa. Lær deg å leve med realiteten av at han ikke vil ha et forhold til deg. Sorgen er over det dere kunne blitt om ting var slik du ønsker. Ønsketenking får deg ikke fremover.

Gjør ting du liker, ta varepå deg selv.

Det er hard jobbing og selvkontroll, men det er mulig.

(ps jeg har depresjoner selv, husk at det ikke handler om å ville dø, men å ikke orke å leve. Men det kan bare bli bedre når det er som verst)

[Gjest Marita]

Hvorfor elsker du han da? Er han så kjekk? Eller?

Jeg er godt over 30, så utseendet har ikke så mye å si, men han er en veldig kjekk mann. Grunnen til at jeg er så glad i han er at det kjennes så godt å være nær han. Han kan sitte å stirre meg rett inn i øynene uten å vike blikket, og da kjenner jeg noe jeg aldri har kjent før. Da jeg er med han kiler det i magen og det kjennes bare SÅ rett.

Han er også veldig snill, han bare skjønner ikke at denne snillheten ødelegger meg.... Han kan jo ikke noe for at han ikke føler det samme for meg som jeg gjør for han. MEN han burde kanskje være litt mer klar på hva han vil og ikke vil. Ikke noe er så grusomt som å ikke vite!

[AnonymBruker]

Jeg har vært i nesten samme situasjon. Vi ble raskt sammen men det var av og på fra hans side. Det gikk tre år før jeg kom helt over han, men etter ett år var jeg allerede litt mindre følsom og hard.

Den dagen jeg gjorde det slutt og dro min vei, var følelsene borte og jeg forstod ikke at jeg hadde elsket han så hinsides all fornuft. Men det var magisk så lenge det varte, følelsene var intense.

Var også i et annet forhold der vi ikke ble sammen før året etter, men vi møttes ofte og fremstod som venner. Jeg skjulte mine følelser siden jeg var redd for å miste vennskapet. Vi var sammen i ti år. Mens han utviklet følelser etter at vi ble bedre kjent, var jeg oppslukt av han fra omtrent første dag. Jeg grublet ikke så mye, var bare takknemlig fordi vi var gode venner, og så på et fremtidig forhold som et eventuelt pluss.

Jeg gikk også ut med andre menn og spilte hard to get. Tror du vil ha nytte av å gå ut og gjøre ting sammen med andre, det behøver ikke inkludere sex. Men ikke sitt og vent på meldinger og gjør deg litt opptatt av og til. Tving deg opp av senga og ut av huset.

Du kan ikke endre hans følelser og om han får dypere følelser for deg en dag, vet du ikke - da har det ingen hensikt i å gruble og sørge.

Har det skjedd noe i livet ditt, stor sorg foreksempel? Det kan komme til overflaten og du kan overføre den til forholdet mellom dere.

Men jeg forstår ikke hvorfor du sørger når du fremdeles ikke vet hva fremtiden vil bringe? Jeg tror ikke du vil at han skal oppleve deg som en som gråter og kan oppleves som avhengig og lite selvstendig. Men jeg tror deg når du sier at dette er tungt. Men du må tro meg når jeg sier at det vil gå over.

For meg var det umulig å kutte kontakten, jeg vet ikke om det føles sånn for deg, men hvis det er tilfellet ville jeg forsøkt å avtale en eller to faste dager i uka dere møtes og forholdt meg til det. Hvis han er enig i det får du noen dagers pause og har noe å se frem til, samtidig som du får roet ned de kaotiske følelsene. Men klarer du det, ville jeg kuttet ut kontakten for en stund.

Er dere meant to be, blir det dere. Ikke la et annet menneske ha så stor betydning at du glemmer å ta vare på deg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg er godt over 30, så utseendet har ikke så mye å si, men han er en veldig kjekk mann. Grunnen til at jeg er så glad i han er at det kjennes så godt å være nær han. Han kan sitte å stirre meg rett inn i øynene uten å vike blikket, og da kjenner jeg noe jeg aldri har kjent før. Da jeg er med han kiler det i magen og det kjennes bare SÅ rett.

Han er også veldig snill, han bare skjønner ikke at denne snillheten ødelegger meg.... Han kan jo ikke noe for at han ikke føler det samme for meg som jeg gjør for han. MEN han burde kanskje være litt mer klar på hva han vil og ikke vil. Ikke noe er så grusomt som å ikke vite!

Jeg er over 40 og utseendet har mye å si for meg! Jeg trenger ingen mann til å forsørge meg, jeg vil ha en veltrent sexy mann jeg....hehe.

Snill? På hvilken måte er han snill? Du ser han vel ikke så ofte at du vet det? Min snille elsker sa han elsket meg og løy meg rett opp i trynet han, så gikk han til andre damer...så snill og snill Fru Blom, noen ganger er det feighet!

Tror man kan treffe mange menn det klikker med jeg da. Hva er det du ikke vet? Fremtiden? Han tar da kontakt så da vil dere nok se hverandre fremover også..Men det virker ikke som han vet hvordan du egentlig har det...

[Nevian]

Dette minner meg om situasjonen jeg var i for to-tre år siden, bortsett fra at jeg hadde hans rolle. Jeg møtte ei dame, hun fikk raskt følelser for meg, mens jeg var livredd for hva jeg følte eller ikke følte. Hun elsket meg høyere enn noe, mens jeg sådde konstant tvil om hvorvidt jeg syntes dette var riktig for meg. Dette tæret naturlig nok veldig på henne. Det ble mang en stund med tårer, men det ordnet seg liksom alltid etterpå. Helt til neste gang. Etter to år gadd hun rett og slett ikke mer, og den siste gangen jeg uttrykte min tvil rant det over for henne. Jeg mistet henne for alltid. Da jeg innså at jeg faktisk hadde mistet henne gikk jeg rett i kjelleren. Uttrykket "du vet ikke hva du har før du mister det" har aldri passet bedre. Nå - to år etterpå - tenker jeg på henne hver eneste dag, og må fortsatt innom psykologen i ny og ne. Jeg skyr fortsatt butikker hvor jeg kan treffe henne og synes slettes ikke livet er som det burde være. Det er ingen tvil om at jeg elsket henne uten å skjønne det, men nå er hun borte. Kanskje han elsker deg uten å helt vite det?

[Gjest Marita]

Jeg har vært i nesten samme situasjon. Vi ble raskt sammen men det var av og på fra hans side. Det gikk tre år før jeg kom helt over han, men etter ett år var jeg allerede litt mindre følsom og hard.

Den dagen jeg gjorde det slutt og dro min vei, var følelsene borte og jeg forstod ikke at jeg hadde elsket han så hinsides all fornuft. Men det var magisk så lenge det varte, følelsene var intense.

Var også i et annet forhold der vi ikke ble sammen før året etter, men vi møttes ofte og fremstod som venner. Jeg skjulte mine følelser siden jeg var redd for å miste vennskapet. Vi var sammen i ti år. Mens han utviklet følelser etter at vi ble bedre kjent, var jeg oppslukt av han fra omtrent første dag. Jeg grublet ikke så mye, var bare takknemlig fordi vi var gode venner, og så på et fremtidig forhold som et eventuelt pluss.

Jeg gikk også ut med andre menn og spilte hard to get. Tror du vil ha nytte av å gå ut og gjøre ting sammen med andre, det behøver ikke inkludere sex. Men ikke sitt og vent på meldinger og gjør deg litt opptatt av og til. Tving deg opp av senga og ut av huset.

Du kan ikke endre hans følelser og om han får dypere følelser for deg en dag, vet du ikke - da har det ingen hensikt i å gruble og sørge.

Har det skjedd noe i livet ditt, stor sorg foreksempel? Det kan komme til overflaten og du kan overføre den til forholdet mellom dere.

Men jeg forstår ikke hvorfor du sørger når du fremdeles ikke vet hva fremtiden vil bringe? Jeg tror ikke du vil at han skal oppleve deg som en som gråter og kan oppleves som avhengig og lite selvstendig. Men jeg tror deg når du sier at dette er tungt. Men du må tro meg når jeg sier at det vil gå over.

For meg var det umulig å kutte kontakten, jeg vet ikke om det føles sånn for deg, men hvis det er tilfellet ville jeg forsøkt å avtale en eller to faste dager i uka dere møtes og forholdt meg til det. Hvis han er enig i det får du noen dagers pause og har noe å se frem til, samtidig som du får roet ned de kaotiske følelsene. Men klarer du det, ville jeg kuttet ut kontakten for en stund.

Er dere meant to be, blir det dere. Ikke la et annet menneske ha så stor betydning at du glemmer å ta vare på deg selv.

Jeg sørger vel fordi jeg føler at det egentlig er over. Det er som om jeg må presse han til å ikke gi meg opp. Forrige gang jeg var hos han ba jeg han gi oss en sjanse enda han da mente vi burde kutte ut å ha sex. Jeg sa jeg ikke bare kunne være venner, og at jeg da måtte kutte all kontakt. Da jeg sa det gikk han med på å gi det en sjanse, selv om han også sa "Jeg var jo i utgangspunktet ikke ute etter ett forhold." Han sa han var usikker, og at han kunne komme til å angre dersom vi kuttet all kontakt. Hadde gjort den feilen tidligere, sa han...

Jeg gråter aldri foran han og han vet ikke at jeg sliter slik som jeg gjør. Da han sender meg en sms svarer jeg alltid på en hyggelig, glad og humoristisk måte, selv om jeg kanskje sitter å gråter. Han sier han syntes jeg er flott å se på, hyggelig, morsom og spesiell og at sexen er veldig god, men alikevell er det noe som holder han igjen....

Hadde det vært slik at vi treffes en gang i uka eller to hadde jeg fiksa det fint, men jeg vet ALDRI når jeg får se han igjen. Det er stort sett jeg som må be om å få ta en tur. Da sier han om det passer eller ikke. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg skal gi han. Jeg blir totalt ødelagt av dette, dypt deprimert. Skal jeg gi han en uke på å be meg ta en tur, og gjør han ikke det så kutter jeg kontakt? Eller er en uke lite? Om man er interessert i et menneske vil man vel se dem i løpet av en uke???

Måneder kan jeg ikke vente, det nytter ikke.

[AnonymBruker]

Han er bare ikke interessert. Hadde han virkelig villet hatt et forhold, ville han vært mer " på" å møte deg osv. Hvor lenge skal du la ham bestemme hvordan ditt liv skal være og bli i fremtiden? Er det ikke på tide å sette grenser for deg selv? Han er ikke bra for dine følelser, kutt ham ut.

[AnonymBruker]

Jeg regner med at hvis man er interessert vil man se den andre i løpet av en uke. Men nå er jeg blitt mer og mer skeptisk til å innlede et nytt forhold, og jeg vil ikke date menn som virker interesserte. Kanskje senere, men føler det vil komplisere for mye akkurat nå. Det har ingenting med mennene å gjøre, men jeg har ikke villet innlede et forhold, eller starten på et forhold.

Vet ikke hva du skal gjøre, men det beste er å spille litt hard to get. Hvor lenge har dere vært i denne startfasen av et forhold uten at det har endret seg til noe mer fast?

[Piper]

Jeg vil anbefale deg å jobbe med deg selv, før du faktisk prøver å gå inn i et fohold. Du gir han alt for stor makt over livet ditt, siden alt avhenger av når han svarer og når du får treffe han. Du er ikke forelsket i han, men i den personen du skulle ønske han var. Eller du er forelsket i det du tror dere kunne hatt, og det vil du forstå når du endelig har tatt makten tilbake igjen over livet ditt.

Du har ikke noe i et forhold å gjøre nå, for du har alt for mye å slite med til at det vil være det beste for deg. Du vil få det mye bedre med deg selv, om du lærer å å ha makt over ditt eget liv og der du ikke tillater andre å overta den makten.

En stor klem til deg, og husk at han er ikke verdt det

[AnonymBruker]

Jeg har vært, og er forsåvidt enda i samme situasjon. Jeg møtte "drømmemannen" for 5 år siden. Vi startet som gode venner, men ble fort klar over at det var følelser i bildet. Vi var begge like forelsket.

Jeg er 43 år, har vært gift og full pakke, men kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så godt sammen med en mann noen gang. Vi gikk sammen som hånd i hanske!

Jeg har vært i flere forhold som ikke har vært bra, og som har inkludert både mishandling og bedrag. Men jeg trodde jeg hadde jobbet nok med meg selv til at det ikke skulle ødelegge noe denne gang.

Problemet er at jeg er fysisk syk (kronisk), og det har gjort at min kontaktflate er ekstremt innskrenket. Når vi bestemte oss for at nå var det oss, hadde jeg rett og slett ikke overskudd til å ta vare på de få andre som var i livet mitt. Derfor kretset det aller meste seg om denne mannen. Han på sin side er frisk som en fisk, har mange venner og interesser.

Jeg ble utrygg når han dro på turer o.s.v, selv om jeg nå skjønner at jeg aldri hadde noen grunn til det. Så jeg begynte å pushe han til å forplikte seg til meg (forlove seg med meg) alt for tidlig. Han sa klart ut at det var meg han ville ha, og at han så en framtid med meg. Men da tenkte jeg som så, at hvis han virkelig hadde ment det, så kunne han vel likegodt gifte seg med meg på flekken! Når jeg spurte han, sa han at "det er jo enda så nytt og så skjørt". Det gjorde meg enda mer usikker, og dermed var jeg i gang med ultimater og press... Jeg angrer sånn på dette at jeg vet ikke om jeg noengang klarer å tilgi meg selv! For resultatet ble jo at han begynte å tvile.. Og jo mer han tvilte, jo verre ble det for meg. Jeg klarte rett og slett ikke å holde hodet kaldt.

Til slutt sa han at "vi må jo iallefall bevare vennskapet". Jeg forsøkte det en stund, og ser i ettertid at han i denne perioden fremdeles elsket meg. Men det ble for tøft for meg med denne usikkerheten. Jeg brøt vennskapet. Han ble virkelig fortvilt.

Etter en stund klarte heller ikke jeg mer, og tok opp kontakten. Så følger det 4 (!!) år hvor vi er "venner" mens jeg fremdeles elsket han. Jeg forsøkte å bryte flere ganger, men klarte det simpelten ikke. Jeg lever p.g.a min sykdom et veldig innskrenket liv. En sms fra han med gode ord (som at jeg er søt, god, snill og klok..) ga meg nytt håp. De første 2 årene møttes vi og endel. Jeg pyntet og ordnet meg med sommerfugler i magen, og ga han inntrykk av at alt var ok. En liten tilnærmelse, et kyss på kinnet, en klapp og en klem, samt blikket hans som viste at det enda ikke var helt dødt, alt ga meg håp. Han kunne si ting som -Jeg er nå glad i deg. -Mener du som venner? -Ja, ihvertfall som venner.. Når han dro, låg jeg utslått i gråt, hver gang!

Jeg har innsett at jeg ikke orker å bryte med han. Pr. idag har vi mest kontakt på sms og telefon. Jeg bryter ikke lengre sammen i gråt, men jeg er uendelig trist over det jeg har mistet (eller det jeg føler jeg ødela). Nå vet jeg helt sikkert at han ikke føler noe som helst for meg mer. For min egen del er følelsene de samme som alltid, men sorgen og fortvilelsen har mildnet endel. Jeg tror det er fordi vi ser hverandre så sjelden. Når jeg vet han er på tur, og tenker tanken på at han har andre (noe jeg er ganske sikker på at han har hatt), så er jeg mer distansert til det. Og jeg tror noe av grunnen er at vi har mindre kontakt.

Det er noe som heter "ute av syne, ute av sinn", og det er faktisk mye sannhet i det. Jeg er sykere nå, og på en eller annen merkelig måte hjelper det meg å vite at jeg nok ikke kunne hatt noe forhold til en mann uansett. Jeg orker knapt meg selv om dagen, og ser ikke for meg hvordan jeg skulle kunne orke det som hører med i et forhold.

Jeg tror han var Den rette for meg, men omstendighetene var feil. Følelser er dessverre ikke upåvirket av hvordan den andre ter seg. Ikke når det gjelder mellom mann og kvinne. Et barn elsker du uansett hvordan det oppfører seg.

Jeg vet han elsket meg og hadde den rette innstillingen, og jeg vet også at jeg ganske sikkert drepte det. Det er det som er det verste for meg å leve med- vissheten om alt jeg skulle/burde ha gjort annerledes. Men det er det rett og slett ikke noe som helst jeg kan gjøre noe med nå! Så jeg lar det bare ligge der på en måte, for det er jo ikke annet jeg kan gjøre. Man kan ikke få noen som er ferdig med deg til å elske deg igjen ved å streve. Enten elsker de det mennesket du er, eller så gjør de det ikke. Vi kan nok få de nærmere og lokke fram forelskelses- og godhetsfølelsen igjen. Men hvem av oss vil egentlig ha en mann hvor vi må streve for kjærlighet?

Jeg vet ikke hva jeg hadde villet gjøre om jeg var deg. Det er så lett å si -Kutt han ut! og alt det der. Men jeg skjønner at det ikke er så lett.

Jeg har hatt det helt forferdelig i mange år p.g.a det jeg har fortalt her, men kan med hånden på hjertet si at sånt noe aldri er verd å vurdere livet sitt for... Jeg lever med ekstreme smerter hver dag og er funksjonshemmet, og jeg skulle ha gitt slipp på 100 slike Rette menn for å slippe å ha smerter og kunne gå på mine ben.

[Gjest Marita]

TS her.

Ja, jeg burde snart innse at han ikke er interessert NOK i meg, og burde la han gå. Tenker nå å gi han en uke på å ta kontakt, og det gjør han nok. Men om han ikke ber om å få treffe meg må jeg bare kutte all kontakt. Det er veldig vanskelig for jeg tenker at "Hva om han om 2 uker savner meg, og finner ut at han faktisk vil ha meg..." Men da vil han vel ta kontakt og si det, hvis han VIRKELIG føler noe...

Ser hva du mener, Piper, om at jeg kanskje ikke er klar for et forhold fordi jeg er ved å miste grepet over meg selv, men eneste grunnen til dette er han. Hadde han villet noe mer hadde jeg aldri gitt slipp på han.

Jeg setter stor pris på dere som kommer med råd, og tar gjerne imot flere. Det er godt å ha noen å støtte seg på i en sånn situasjon

[AnonymBruker]

Her er min oppskrift til deg:

La deg selv bli forbannet på han en gang. Si alt du vil si, skrik, gråt, få det ut, oppfør deg totalt mental og bare få alt ut.

Resultat: Du får lettet på trykket, OG: Du får han ikke tilbake. Veien tilbake til han er nå sperret. Du kommer sikkert til å sørge en liten stund, men nå har du visshet. Det er OVER.

Det er det jeg har gjort de to gangene jeg har opplevd noe tilsvarende. Slutt å fake blid. Dere vil aldri bli likeverdige uansett.

[Gjest Katten.]

det er kansje dagens naive råd, men kutt han helt ut av livet ditt(høres ikke ut som han fortjener et ultimatum) å legg forholdene til rette for at du kan bli forelsket i noen andre(bedre).

eller få en hobby du fordyper deg (litt for) mye i.

uannsett lykke til!!!

Hvorfor fortjener han ikke et ultimatum, hvorfor er andre bedre enn ham? Han er jo bare usikker? Det er helt normalt, og gjør ham ikke til en hæstkuk av den grunnen.

[Gjest Marita]

Hvorfor fortjener han ikke et ultimatum, hvorfor er andre bedre enn ham? Han er jo bare usikker? Det er helt normalt, og gjør ham ikke til en hæstkuk av den grunnen.

TS her. Jeg er enig med deg, Katten. Han er en grei fyr, og han kan ikke noe for at han er usikker. Han er usikker fordi han egentlig ikke var ute etter et forhold og fodi han er veldig opptatt. Jobber veldig mye og har en hobby som tar mye av hans tid. Han har vel egentlig ikke tid til ei dame, men han vet at jeg ikke er av dem som krever hans tid og oppmerksomhet hele tiden. Jeg har egne interesser, men nå for tiden orker jeg ikke tanken på disse fordi jeg bare er opphengt i han. Jeg vil ha en avklaring på dette samtidig som jeg er redd for å presse ham for mye. Da kan han trekke seg fordi jeg er for pågående....

Dette er ikke lett, men jeg tror jeg ser hvor det ender. En gang må jeg jo sette et ultimatum, for slik jeg lever nå går ikke i lengden.

3 dager i senga nå, og gudene vet hvor mange tårer. Dette går bare ikke Noe må jeg gjøre...

[Betty77]

Du må ta kontrollen over ditt eget liv tilbake. Kutt ham helt ut, bytt tlf nummer, flytt om du kan, ha ingen kontakt med ham. Blokker ham fra Facebook og andre sosiale medier. Ikke fall for fristelsen å "bare" sende en sms, da er du rett tilbake der du startet. Ikke grav deg ned, gå en tur ut hver dag, selv om det bare er til postkassa. Lær deg å leve med realiteten av at han ikke vil ha et forhold til deg. Sorgen er over det dere kunne blitt om ting var slik du ønsker. Ønsketenking får deg ikke fremover.

Gjør ting du liker, ta varepå deg selv.

Det er hard jobbing og selvkontroll, men det er mulig.

(ps jeg har depresjoner selv, husk at det ikke handler om å ville dø, men å ikke orke å leve. Men det kan bare bli bedre når det er som verst)

Signerer.

Det å være elskere går for en kort periode vanligvis. Etter en stund vil en av partene få mere følelser hvilket for deg er veldig selv destruktivt. Kutt ham ut. Det å si at man elsker noen er veldig dype ord. Å være glad i, det blir litt annet... Håper du får til å gjøre ting som får tankene bort. Kjøp en dildo - anything... Ønsker deg lykke til og sender en klem *

[Gjest Gjest]

Herregud...for et sløseri av et liv! Hvordan vet du at han ikke har andre damer?

Takk meg til mitt temperament, jeg sier alltid hva jeg mener! Og kommer meg lett over menn..også de overjordiske skjønne veltrente sexy som sier de elsker meg og som jeg elsker tilbake.