Sosial angst og jobb

[Gjest Unknown]

Er nå ferdig med 5 års studier og det har forsåvidt gått greit. Jeg har levd et tilbaketrukket liv der jeg sjelden har deltatt på sosiale sammenkomster. Jeg har stort sett drevet med skolearbeid alene. Jeg har et par medstudenter som jeg har jobbet med av og til. Når de har blitt for nyssgjerrige og interesserte i meg har jeg lett kunne trekke meg unna.

Jeg vet ikke hvordan det blir med jobb, men jeg klarer ikke åpne meg. Om noen blir for nyssgjerrige trekker jeg meg unna og blir veldig avvisende. Det er jo selvfølgelig ikke bra, og godtas neppe i arbeidslivet.

Jeg fungerer godt med andre mennesker hva gjelder faglige ting, overflatiske ting, ting man er interessert i o.s.v. Om det blir å fortelle om livserfaringer feks så har jeg veldig lite å by på da jeg har levd et veldig asosialt liv, der jeg aldri har sluppet folk veldig inn på meg. Jeg har ingen venner og jeg har aldri hatt en kjæreste (ikke i nærheten en gang), har aldri gjort noe alene sammen med det motsatte kjønn. Ofte blir det til at man diskuterer venner, kjærester, sosiale opplevelser. Jeg har ingen, og blir veldig stille og skremt og trekker meg unna.

Jobbintervju er jeg i grunn ikke så redd for, da jeg klarer meg bra her og kan ta en rolle. Jeg er mer bekymret for hvordan jeg skal klare det sosiale på jobb, jeg har ikke vært sosialt aktiv på lenge og kun sporadisk(aldri fast). Jeg er stort sett ganske godt likt, men bekjentskapene mine er ganske løse og jeg har det komfortabelt sånn. Jg tenker at om jeg begynner i en jobb kommer vi til å spise lunsj sammen hver dag og folk vil bli nyssgjerrige på min person. Jeg klarer fint å spise en lunsj med noen å være interessant og finne en god kjemi, men etter det blir folk nyssgjerrige og vil bli mer kjent med meg. Da slår den sosiale angsten inn, og jeg blir veldig redd og avvisende.

I sommerjobber jeg har hatt har jeg fått veldig god kontakt med folk innledningsvis, men etterhvert har det dødd ut pga min redsel for å åpne meg samtidig som den sosiale angsten slår inn når folk blir nysgjerrige på meg. Jeg vet at jeg ikke er perfekt og det plager meg, blir folk nysgjerrige må jeg avsløre svakheter om meg selv. SOm f.eks at jeg aldri har hatt kjæreste, at jeg ikke har noen venner, at jeg er veldig asosial. Jeg ønsker jo å være sosial, men jeg klarer det ikke og slippe folk innpå meg.

Tenker på å søke trygd, men aller helst vil jeg stare noe for meg selv men jeg har ikke kommet helt dit ennå. Jeg er faglig kompetent, men er veldig usikker og tilbaketrukket sosialt sett. Jeg kommer nok sikkert til å få jobb, men jeg vet ikke hvordan den sosiale angsten vil oppføre seg. Om jeg jobber har jeg ingen plass jeg kan rømme og det er forventet at man er med på sosiale ting. Som student kunne jeg alltid rømme når angsten slo inn og ingen kunne se det.

[AnonymBruker]

Jeg går vel ikke under sosial angst, men veldig sjenert og liker absolutt ikke å være sosial.

Men for meg så fungerer det på jobb (jeg jobber som sykepleier), fordi jeg har en rolle. Jeg er profesjonell og vet hva jeg skal si og gjøre i de aller fleste situasjoner. Jeg blir sett på som nesten utadvent på jobb.

Men jeg er aldri med på noen sosiale ting fra jobben sin side, orker rett og slett ikke. Jeg har sneket meg unna lønningspilser, julebord og sommeravlsutninger i bøtter og spann.

Hvis jeg møter en kollega utenfor jobben så blir jeg så klønete og sjenert med en gang. Det er litt rart.

Men prøv å jobb, det kan jo hende det går kjempefint. Det har også mye å gjøre med kjemien til resten av kollegaene dine.

Evnt så kan du jo snakke med en psykolog/terapeut.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Ingen som sier du må fortelle om deg selv, bare si at du ikke føler deg komfortabel med å snakke om deg selv. Dette er også noe du kan snakke med arbeidsgiver om og se om dere kan tilrettelegge endel av arbeidet. Inegn grunn til å tenke på trygd ennå!

Men, får du ikke noe hjelp av psykolog/NAV? Virker ut fra innlegget ditt at du står helt alene. Og det er fryktelig vanskelig, selv om NAV til tider kan være ennå verre.

[Gjest Unknown]

Men, får du ikke noe hjelp av psykolog/NAV? Virker ut fra innlegget ditt at du står helt alene. Og det er fryktelig vanskelig, selv om NAV til tider kan være ennå verre.

Ja jeg fungerer godt og årene som student har vært bra, men ganske ensomme. Jeg klarer å kontrollere den sosiale angsten så lenge jeg kan trekke meg unna. Jeg er mer bekymret for hvordan det blir i en jobbsituasjon der det er forventet at man stiller opp hver dag.

Har jeg følt at noen har kommet for nærme har jeg bare holdt meg borte en stund. Men jeg vil jo gjerne bli kjent med folk, men jeg får det bare ikke til. Men jeg ønsker å vurdere folk før jeg slipper dem innpå. Jeg tenker at en som skal bli venn med meg må kunne kjenne seg igjen i følgende. En venn er en som "aksepterer din fortid", "liker deg for den du er", "har tro på din fremtid". Det er det ikke alle som klarer, men noen har vist seg bra.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg godt igjen i beskrivelsene du gir av deg selv og utfordringene du frykter. Selv er jeg riktignok fortsatt student. Har ikke gått på studiet mer enn ett år, og ila. dette året har det vært mye unngåelse fra min side mht. sosiale aktiviteter sammen med medstudentene. Det er et slit å være student med tilløp til sosial angst + introvert personlighet. Men jeg mener bestemt at det må være plass til sånne som oss i samfunnet også. Bare fordi vi ikke er utadvente og skravlete mht. eget liv og erfaringer, betyr det ikke at vi ikke har masse å by på og evne til å bidra.

Husk at du sannsynligvis har mye empati i deg, da du vet hva det vil si å være alene og hvor vanskelig det kan være. Du har sannsynligvis en rik indre verden med tanker og følelser. Ekstroverte mennesker har ikke alltid den samme sensitiviteten og forståelsen ift. seg selv og andre mennesker. Folk blir kanskje nysgjerrige på deg fordi du er en god lytter og virker til å være oppriktig til stede når du først er i interaksjon med andre? Jeg tror du har mye å by på, og at andre folk merker dette når de snakker med deg.

Gratulerer så masse med fullført 5-årig studium! Prøv å slutt å kall det du sliter med for "sosial angst" (selv om det kanskje nettopp er det du har), for jeg tror man fort kan henge seg for mye opp i slike merkelapper og kategoriseringer, slik at man ender opp med å gjøre angsten til en del av sin identitet. Og du er jo så mye mer enn en person som har vært mye alene, og som føler ubehag med å slippe folk nær deg. Du har jo masse å by på selv om du ikke har levd et så veldig aktivt, utadrettet liv med kjæreste og venner. Du har jo en personlighet! Vær så snill og gi deg selv en sjanse, på dine egne premisser, til å få et godt voksenliv. Du skal overhodet ikke tenke i retning av trygd. Du er alt for ressurssterk til det.

Arbeidslivet blir nok en vanskelig overgang, og du må være forberedt på at det vil bli følelsesmessig vondt i startfasen. Men jeg ber deg innstendig om å holde ut, for det VIL bedre seg på sikt. Sats på å på sikt etablere en god tone med en eller to kollegaer, og om nødvendig kan du fortelle en nødløgn om at du har vært i et forhold som varte i noen år men at det tok slutt og at du nå har vært alene en stund. Hvis det at du ikke har noe å fortelle mht. personlig liv og forhold er det som holder deg tilbake fra å komme nær andre mennesker, synes jeg at det må være lov å dikte opp en liten historie for å komme over kneika. Det er sårt å vise andre hvor alene man er, og ensomhet er fortsatt dessverre veldig tabu. En kan dessverre ikke ta for gitt at andre mennesker forstår sosial angst, isolasjon, tilbaketrukkethet og ensomhet. Det sies at 70% av befolkningen har en ekstovert personlighet, og disse får energi av å være sammen med andre. Jeg tror at mange av disse menneskene kanskje ikke har særlig gode forutsetninger for å forstå de resterende 30% av befolkningen, simpelthen fordi det er snakk om to ulike mennesketyper med ulike former for informasjonsprosessering, holdninger og atferd. Men kikk litt rundt deg, du vil garantert finne folk i jobbsammenhengen din som er litt mer reserverte enn andre. Peil deg ut disse menneskene og prøv etablere litt forsiktig kontakt på sikt.

Du har jo levd ganske isolert i 5 år nå, og når sant skal sies har du ikke helt optimale forutsetninger for å bedømme hverken hvor vanskelig eller eventuelt lett det vil bli å i jobbsammenheng få det sosiale til å fungere sånn nogenlunde. Kan hende det blir lettere enn du forhåndsdømmer det til å bli, men det kan hende det blir akkurat like vanskelig som du tenker her og nå. Da må man bare ri av stormen, og arbeide mot en bedre situasjon på sikt. Om alt skulle låse seg og du ender opp med å ta med deg matpakka og låse deg inn på dass i lunsjen for å unngå måtte forholde deg til folk sosialt: du er der tross alt for å gjøre en jobb, ikke for å bli kjent med kollegaer. Jeg synes du skal begynne respektere deg selv om den kunnskapen du besitter, og den sterke empatiske evnen du sannsynligvis har, og ta den plassen i yrkeslivet som du er kompetent til å besitte. Så får den sosiale biten hangle og gå inntil ting begynner å fungere. For fungere vil det gjøre, på sikt.

LYKKE TIL!!!

[Gjest Sundy]

Hei

Det finnes jo mange ulike type jobber. Jeg har en typisk kontorjobb i det offentlige, og du trenger sjelden å være redd for at det sosiale skal ta overhånd her. De fleste er mest opptatt av hjem og barn. Det er et mylder av ulike personligheter på en arbeidsplass, og det er stort rom for å være annerledes. Alle er ikke like sosiale, og det er akseptert av de aller fleste. Hvis noen ikke ønsker å spise lunsj i kantinen, så er det ingen som tvinger dem til det. Jeg synes nesten du lager et problem ut av noe som ærlig talt ikke er et problem. Mitt tips til deg, er å søke jobber på store arbeidsplasser. Der er det lettere å få være i fred enn på små arbeidsplasser.