a propos om abort...

[Gjest Gjest]

Ser det er flere tråder om temaet..

Jeg har nettopp tatt en såkalt medisinsk abort, i uke 7. Da er fosteret fortsatt bare et embryo...en knapp centimenter...ligner mer på en fisk enn et menneske. Har ikke ferdig utviklet nervesystem og kan ikke (håper jeg) føle smerte.

Det var ikke et vanskelig valg. Jeg har flere barn og syntes ikke jeg hadde krefter igjen til enda et barn. Straks jeg så at grav.testen var positiv, var jeg ganske sikker på at det kom til å bli abort. Fikk med tablettene hjem, over på noen få timer. Kjentes som en kraftig menstruasjon.

Dagen etterpå kom det store sjokket. Da først klarte jeg å "føle" hva jeg hadde gjort. Jeg brøt sammen, gråt, kjente på en stor tomhet, en stor sorg. Selv om det bare var et embryo, som jeg ikke hadde noe forhold til, så må kroppen min ha hatt et forhold til det nye livet likevel.

Det er gått en uke siden aborten nå. Jeg tenker på det hver dag, nesten hver time. Jeg er ikke så deprimert lengre, og syns det er deilig å slippe kvalmen og trøttheten. Men noe mangler i livet mitt, og kommer alltid til å mangle. Jeg kjenner på en stor sorg, og en stor anger. Og jeg har ingen å dele det med. Jeg skammer meg dypt over at jeg kunne svikte det lille livet som vokste i meg. Jeg kjenner langt inn i margen at det var galt av meg å avsutte svangerskapet. Jeg bare håper denne tapsfølelsen og skamfølelsen vil blekne med tiden og at det ikke alltid vil gjøre så ondt som det gjør nå...

[Gjest Consensio]

Pratet ikke legen med deg om dette?

Syns leger burde være flinkere til å prate om dette på forhånd, og ikke minst holde kontakten i etterkant slik at man kan få henvisning til f.eks en terapaut.

Det er tungt å ta abort, det vet jeg alt om

Og det tok lang tid før jeg klarte å gå gjennom en hel dag uten å gråte

[AnonymBruker]

[FrøkenJosefine]

Uff ja, hadde det sånn jeg også!

Det å slå ned det som kommer ut i do, er det værste jeg noen gang har gjort og kommer til å gjøre.. arra meg for livet!

Det blekner med tiden, jeg lover! Men det gjør vondt..

Snakk om det så mye du vil her inne, det tror jeg hjelper.. Her er det mange som forstår hva du føler!

Masse, gode, varme klemmer!

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for krenkelser og spekulasjoner.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Ser det er flere tråder om temaet..

Jeg har nettopp tatt en såkalt medisinsk abort, i uke 7. Da er fosteret fortsatt bare et embryo...en knapp centimenter...ligner mer på en fisk enn et menneske. Har ikke ferdig utviklet nervesystem og kan ikke (håper jeg) føle smerte.

Det var ikke et vanskelig valg. Jeg har flere barn og syntes ikke jeg hadde krefter igjen til enda et barn. Straks jeg så at grav.testen var positiv, var jeg ganske sikker på at det kom til å bli abort. Fikk med tablettene hjem, over på noen få timer. Kjentes som en kraftig menstruasjon.

Dagen etterpå kom det store sjokket. Da først klarte jeg å "føle" hva jeg hadde gjort. Jeg brøt sammen, gråt, kjente på en stor tomhet, en stor sorg. Selv om det bare var et embryo, som jeg ikke hadde noe forhold til, så må kroppen min ha hatt et forhold til det nye livet likevel.

Det er gått en uke siden aborten nå. Jeg tenker på det hver dag, nesten hver time. Jeg er ikke så deprimert lengre, og syns det er deilig å slippe kvalmen og trøttheten. Men noe mangler i livet mitt, og kommer alltid til å mangle. Jeg kjenner på en stor sorg, og en stor anger. Og jeg har ingen å dele det med. Jeg skammer meg dypt over at jeg kunne svikte det lille livet som vokste i meg. Jeg kjenner langt inn i margen at det var galt av meg å avsutte svangerskapet. Jeg bare håper denne tapsfølelsen og skamfølelsen vil blekne med tiden og at det ikke alltid vil gjøre så ondt som det gjør nå...

Mange klemmer til deg, TS!

Jeg tenkte akkurat det samme som deg etter jeg tok abort, spesielt "ingen sa hvor vondt det gjør etter psykisk". Jeg tok kirurgisk, var i uke 11, helt på grensen. Men tomheten når jeg våknet var ubeskrivelig vond. Kjenner meg igjen med alt du skriver her.. Å det er trist å lese, jeg unner ingen de følelsene

De fleste vonde følelsene går bort, men det tar tid for noen. For meg tok det kanskje ca 2 år før såret hadde grodd litt. Men jeg var langt på vei, og ble så utrolig "tom" og tynn... Dessuten var jeg ung og uerfaren med livet. Trenger ikke ta så lang tid for alle, heller ikke for deg.

Mange år siden min abort nå, men må innrømme for deg at savnet er der. Angeren ligger også enda. Men jeg har lært meg å respektere det valget jeg tok, noe jeg absolutt ikke gjorde de første årene. Det er ingen vei tilbake for verken meg eller deg. Og det er nettopp det som kan være vanskelig etter abort, for en kan ikke gjøre noe med det på noen måte.

Vær glad for de barna du har.

[Gjest Gjest_Michelet]

Mange klemmer til deg

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for krenkelser.

Kråkesaks, moderator.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen selv på det du sier.

Var igjennom det samme selv i år, og tenker på det nesten hver dag.

Er bare ikke klar for barn, og vet ikke om jeg hadde det som må til.