Herregud så pinlig..

[AnonymBruker]

Jeg har etter lengre tids sykemelding begynt i et avklaringstiltak gjennom Nav og har gått et slags kurs til nå, og idag skulle være min første dag i jobb. Jeg var spent foran dette men ikke noe ekstremt, og heller ingen angst.

Men når jeg skulle ha et kort møte med veilederen/kontaktpersonen min før vi gikk bort til der jeg skal jobbe, brøt jeg helt sammen av en eller annen grunn, svettet ekstremt, gråt og skalv.. Fikk til slutt bare spørsmål om jeg ville gå hjem..

De er jo sikkert vant til sånt, og hun var veldig forståelsesfull, snill og grei med meg, men er allikevel grusomt pinlig, har aldri gjort noe sånt før!

Herregud, jeg gruer meg jo nå enda mere til å dra dit igjen på torsdag.

Noen som har noen gode råd, trøst eller noe? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro og tenke nå!

[AnonymBruker]

brukt stoff noengang?

[AnonymBruker]

Nei, aldri!

TS

[AnonymBruker]

Bare prøv igjen på torsdag, kom dit med hevet hodet og gjør så godt du kan

Ikke vær så streng mot deg selv

[*Mocca*]

Hvorfor i huleste spør du om TS har brukt stoff, hva har det med saken å gjøre?

Det høres rett og slett ut som et lite angstanfall TS, kanskje pga det som skulle skje og at du reagerer på endringene. Helt normalt selv om det er veldig ubehagelig og kan være utmattende etterpå.

Sålenge det ikke er noe som vedvarer og blir et problem.

En pusteteknikk som kan hjelpe når man kjenner urolighet og lignende. Altså når du kjenner antydninger til slike følelser så kan denne pusteteknikken hjelpe å roe det ned igjen.

Har hatt god effekt av denne selv. Virker såklart ikke ALLTID med flesteparten av gangene.

Pust inn gjennom nesen imens du tenker; Tung og rolig..... og så puster du rolig ut gjennom munnen imens du teller 1...2...3.....4 og gjenter hvis du trenger det.

Du er ikke den eneste som har opplevd dette, og det går nok så bra.....

[uten filter]

Møter du opp på neste avtale gir du et godt inntrykk. Tenker de blir imponert over deg som person, om du beviser at du klarer å reise deg igjen når du har snublet.

[Gjest luri]

Jeg er også langtidssykemeldt, men forhåpentligvis "frisk" snart...

Men skjønte ikke helt hvorfor du blei lei deg/stressa?

Jeg synes ikke du trenger å være flau, alle er sårbare noen ganger. Å være i en situasjon hvor en har vært lengre sykemeldt kan være vanskelig og tar på psyken, på de aller fleste vil jeg tro.

Tror nok veilederen din bare syntes veldig synd i deg, men hun har helt sikkert opplevd lignende situasjoner før. Ingenting å være flau over!

[AnonymBruker]

Ja, har hatt mye angst og sånn i mitt liv, også med angstanfall, men var veldig lite likt det.. Men kanskje siden jeg går på medisiner så får jeg ikke de samme symptomene? Som prikkingen, hjertebanken og sånn letthet i hodet?

Var jo ganske likt i angstanfall meg gråtingen og sånn men, var så ukontrollert og jeg pleier være så flink til å holde maska selvom det blir for mye for meg!

Men håper virkelig ikke at jeg har ødelagt sjansene mine nå altså.. Vil virkelig tilbake i det virkelige liv, og at de skulle si til NAV at jeg var såpass til frisk at jeg fikk hjelp til utdanning..

[AnonymBruker]

TS over her forresten og nå!

Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte gråte, var ikkenoe som skulle tilsi det i det hele tatt! Men egentlig skulle jeg gå til behandling hos psykologen min mens jeg gikk på dette kurset, men hun har vært syk i over en måned og er det fortsatt, så jeg har taklet alt på egenhånd på et vis.. Og tror jeg har lagt litt mye i dette opplegget, og vil så virkelig være frisk nå!

[AnonymBruker]

Jeg har etter lengre tids sykemelding begynt i et avklaringstiltak gjennom Nav og har gått et slags kurs til nå, og idag skulle være min første dag i jobb. Jeg var spent foran dette men ikke noe ekstremt, og heller ingen angst.

Men når jeg skulle ha et kort møte med veilederen/kontaktpersonen min før vi gikk bort til der jeg skal jobbe, brøt jeg helt sammen av en eller annen grunn, svettet ekstremt, gråt og skalv.. Fikk til slutt bare spørsmål om jeg ville gå hjem..

De er jo sikkert vant til sånt, og hun var veldig forståelsesfull, snill og grei med meg, men er allikevel grusomt pinlig, har aldri gjort noe sånt før!

Herregud, jeg gruer meg jo nå enda mere til å dra dit igjen på torsdag.

Noen som har noen gode råd, trøst eller noe? Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro og tenke nå!

Hei. Jobber med mennesker i slike situasjoner, og det er faktisk ikke uvanlig at man tar til tårene i prosessen ut i jobb igjen. Er ikke noe å bekymre seg for, det viser innsatsvilje og gir kontaktpersonen mye verdifull informasjon om hvor du er i prosessen.

[AnonymBruker]

Hei. Jobber med mennesker i slike situasjoner, og det er faktisk ikke uvanlig at man tar til tårene i prosessen ut i jobb igjen. Er ikke noe å bekymre seg for, det viser innsatsvilje og gir kontaktpersonen mye verdifull informasjon om hvor du er i prosessen.

Tusen takk!

Ja, det er kanskje ikke så uvanlig? Er jo en sårbar situasjon, og etter litt tankevirksomhet ikveld har jeg vel kommet frem til at det er fordi jeg vil så veldig å lykkes, det tror jeg at jeg skal si til henne.. At jeg var så redd for å ikke få det til!

[AnonymBruker]

Ikke noe å bekymre seg for! Dette er daglig kost for de som jobber med NAV relatert arbeid!

[Pinkee]

Pust dypt og klapp deg selv på skuldra

Den der opplevelsen arkiverer vi i "dette her vil jeg så veldig gjerne klare"-skuffen, å dette klarer du. Du møter igjen på torsdag, å kommer det noen tårer da og, ja, så la dem komme, tørk dem bort og gå videre.

For dette må bare være normalt, lenge borte fra jobb, vil så gjerne tilbake, da er litt tårer ganske naturlig tenker jeg. Å ingenting å bry seg med.

Lykke til på torsdag, og med veien tilbake til vanlig liv

[Tears.of.the.Sun]

Hør kjære ts! Alle befinner seg i situasjoner noen ganger hvor psyken rett og slett ikke takler stresset eller presset. Du fikk somatiske reaksjoner som følge av at du var litt nervøs i forkant, og kanskje fordi dette er noe du har tenkt på i lang tid. Selv om at du kanskje ikke var såå nervøs i dag, kan det hende at kroppen din mente annerledes i og med at du har grublet over dette møtet en stund. Dette er helt normalt og det skjer med mennesker i flere situasjoner! Det er en spesiell form for prestasjonsangst, hvor man ønsker så hardt å vise seg fram og man tenker i lang tid i forkant på hvordan man skal kle seg, hvordan man skal te seg, hva man skal si osv osv.. Plutselig får kroppen nok og slår seg vrang.

Jeg er tusen % sikker på at kontaktpersonen har sett tilfeller av dette før. Når hun er såpass forståelsesfull som du sier og ikke reagerte på en underlig/dum måte, vil det si at hun har litt erfaring med akkurat sånne ting. Jeg syns du skal slappe av i skuldrene, slappe av i hodet, slutte å tenke det verste om alt og prøve ditt beste å ikke være nervøs. Det er lettere sagt enn gjort, men noe som er effektivt er at du holder deg opptatt i tiden frem mot det neste møtet. Ta deg en sykkeltur, svøm litt, les ei spennende bok du ikke kan legge fra deg eller bak noe du har lyst på. Så møter du opp på møtet helt uforberedt (det høres skummelt ut, men det er smart) og du vil bare merke hvor roligere kroppen er og hvor mye bedre energien din blir. Hvis du bare tar ting på sparket har du ikke tid til å gruble over alle de tingene som kan gå galt. Du vil bare være DEG.

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen!

Har jo sikkert bygd seg opp underbevisst ja, et slags stress og press fra meg selv om å endelig lykkes, siden man føler seg så ubrukelig som sykmeldt! Jeg vil jo så gjerne det her, vil jo gjerne være frisk og rask..

Ble bare utrolig redd nå for at jeg ikke får det til i det hele tatt, men jeg må bare ta på meg den hatten jeg vet at jeg har, nemlig ressursene mine og jobbansiktet mitt!

Tusen takk igjen.. Jeg skal prøve ikke grue meg for mye til torsdag, og starte på nytt!

[Gjest Best]

Ikke press deg for mye. Du ble flau over din egen reaksjon, men prøv å glemme det sånn at det ikke stresser deg neste gang.

Jeg har gullfiskhukommelse med vilje de gangene jeg gjør noe jeg synes er "dumt" bare for å ha det godt med meg selv!

Gjort er gjort! Lykke til videre!

[Gjest odisi73]

brukt stoff noengang?

Skjønner ikke hvorfor du må skyte inn et så tåpelig innlegg din dust.

Til TS ønsker jeg lykke til og vil si at det går bra,du skal liksom ikke dø.

Og ja nav er vant til slikt,så det går fort i glemmeboken.

Det går bra neste gang.

Aldrig gi opp noe du har tatt første steget til,prøv igjen og igjen til du klarer det,så plutselig har du klart det

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du må skyte inn et så tåpelig innlegg din dust.

Til TS ønsker jeg lykke til og vil si at det går bra,du skal liksom ikke dø.

Og ja nav er vant til slikt,så det går fort i glemmeboken.

Det går bra neste gang.

Aldrig gi opp noe du har tatt første steget til,prøv igjen og igjen til du klarer det,så plutselig har du klart det

Man er dessverre vant til sånne antagelser som vedkommende kom med angående dop når man er ung og sykmeldt dessverre.. så tok meg ikke nær av det..

Nei jeg skal jo ikke det, jeg skal bare utfordre mine innerste demoner..hehe men det klarer jeg,har gjort værre ting før! Rart å tenke på at karrierejenta har blitt redd for så lite..

Jeg skal gå på! Takk for støtten, det har betydd mye at dere har vært så snille mot meg!