Depresjoner og ADHD

[Gjest emma]

Jeg er en jente på 21 år.

Jeg ser at innlegget jeg har skrevet ble svært langt, så for dere som ikke orke å lese hele lager jeg en kjapp oppsummering her:

Jeg er rimelig sikker på at jeg lider av depresjoner, og lurer på om jeg også kan ha ADHD.

Grunnen er at jeg har sett at jeg har noen av symptomene:

-Kommer alltid forsent

-Konsentrasjonsvansker

-Dårlig selvdisiplin

-Må klusse med noe, eller holde på med noe med hendene

-Dagdrømmer nesten hele tiden

-Søvnproblemer

-Er veldig "makkete", klarer ikke å sitte helt i ro

-Alltid en følelse av at jeg ikke fikk gjort det så bra som jeg egentlig kan

Men i grunnskolen fikk jeg alltid gode karaktere. Det er først nå på høgskolenivå jeg har problemer. Men jeg gjor aldri lekser, og måtte få mindre lekser enn de andre på barneskolen siden jeg ikke klarte å gjør alt. Jeg tror selv at jeg kom meg såpass enkelt gjennom grunnskolen for at jeg syns fagene var enkle og jeg ser på meg selv som relativt smart. Det er først nå på høgskolenivå at jeg ikke strekker til siden pensumet er større og vanskeliger og skippertakene blir for store for meg.

Spørsmålet mitt er altså:

Kan en av grunnene til at jeg har depresjoner skyldes ADHD? Selv om jeg ikke har alle symptomene, og det at jeg gjor det bra på grunnskolen?

Her er den lange versjonen:

Jeg skriver dette innlegget da jeg gjerne vil ha noen synspunkter før jeg eventuelt kontakter en lege. Jeg ble for ca et halvt år siden klar over at jeg kanskje kan ha lidd av depresjon de siste 2-3 årene. De antatte depresjonene startet da jeg flyttet til en annen by for og studere samtidig som jeg fikk problemer med kjæresten min. Dette var i starten av vårt forhold, og det fikk en ganske turbulent start ettersom at han ikke oppførte seg som om at han var i et forhold. Jeg har flere ganger måtte tilgi han for ting som er blitt gjort og løgner han har fortalt/ikke fortalt ting. Etter hvert som han "sviktet" meg flere og flere ganger ble jeg mer og mer sjalu og følelsesmessig ustabil. Før jeg komme over en artikkel om depresjoner på internett viste jeg svært lite om sykdommen og trodde bare at jeg var ulykkelig og hadde dårlig selvbilde på grunn av forholdet til kjæresten min. Det har gått litt opp og ned, men jeg har som regel vær langt nede, og kan ikke huske å ha følt meg virkelig lykkelig de siste tre årene. Når jeg er langt nede har jeg hatt selvmordstanker eller fantaserer en del om å ta selvmord. Jeg tror aldri at jeg ville gjort virkelighet ut av dagdrømmene, men jeg tenker masse på døden og overveier hva som vil skje etter døden. Jeg er religiøs, men tenker endel på at om f.eks kristendommen er sann, vil jeg ikke dø mtp å komme til helvete. Jeg kan derfor sitte lenge å tenke på hva som vil skje om jeg skulle dø. Denne type tanker har jeg bare når jeg er lengst nede. Men konstant de siste årene har jeg det snet på livet at ingenting er av betydning og skjønner derfor ikke poenget med å leve. Hva om jeg så en dag blir virkelig lykelig, får en kjernefamilie, god jobb osv. Likevel vil jeg være død om 100 år fra nå, og ingenting av det jeg har gjort i livet vil ha noe å si. så hva er egentlig poenget med noe av det jeg gjør?

Jeg har også store deler av denne perioden slitt med et svært nedsatt selvbilde. Mest med tanke på mitt eget utseende, og jeg føler at jeg ikke er god nok for kjæresten min. Selv om det nå har gått et år siden kjæresten min har "sviktet" meg klarer jeg ikke å la vær å tenke på de tidligere hendelsen. Jeg kan plutselig komme på noe som har hendt og bryte ut i gråt. Jeg kan enten plutselig begynne å tenke på det, eller det kan komme på en sang fra enkelte artister som minner meg om det og jeg reagerer med kvalme og gråt. Dette er kjøresten min klar over, og er kjapp til å skifte kanal på radioen hvis dette skjer. Jeg må også legge til at uten om utskeilsene han har hatt har han gjirt sitt ytterste for at jeg skal ha det bra, og har måttet ofret mange ting for å tilpasse seg meg, slik at jeg kan være trygg på at han ikke f.eks. er utro mens jeg er vekke.

Likevel har jeg stadig tanker om at det er noe han ikke har fortalt meg, og klarer ikke å slutte å tenke på alt som har hendt. Jeg tenker også masse på andre negative hendelser (utenfor forholde vårt) som for eksempel situasjoner hvor jeg har dummet meg ut.

Siden dette startet har jeg også i stor grad trukket meg vekk fra all sosial omgang. Jeg ser sjeldent vennene mine som jeg før hadde et svært nært forhold til. Dette er det to grunner til; den ene er at jeg som regel ikke har lyst ti lå vær sammen med andre, jeg syns det er et ork i tillegg til at jeg ikke finner det særlig interresant eller trivelig lengre. Jeg har også fått et syn på menneskeheten som tilsier at alle er drevet av ren egoisme, og at alle er falske for å skjule hvor egosentriske de egentlig er. Jeg orker derfor ikke tanken på å sitte med mennesker å snakke om idiotiske ting og smile og vær falsk. Den andre grunnen er at jeg rett og slett er redd for andre. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det med ord, men det er som om jeg er redd for å dumme meg ut, eller redd for hva de syns om meg. De eneste menneskene jeg kan være sosial med uten å bli anspent og svett er nærmeste familie og kjæresten min.

Jeg har alltid vært mørkeredd, men siden alt dette begynte har det blitt mer ekstremt. Jeg kan ligge livredd i sengen og se for meg de værste skapninger som skal komme og ta meg, og de verste senario, selv om kjæresten min ligger rett vedsiden av meg.

Jeg har også store problemer med å sove. Dette er delevis periodisk, men i en hvis grad alltid tilstede. De gangene det går greit ligger jeg kanskje en til to timer før jeg får sove, de gangene det er som verst får jeg ikke sove på fem-seks timer, eller sover ikke i det hele tatt. Da får jeg som regel sove dagen etter siden jeg bare har hatt 0-2 timers søvn, men dagen etter det igjen kan det samme gjenta seg. Jeg har ikke problemer med å våkne opp i løpet av natten, men bare med å faktisk sovne. Dette gjør at jeg på fridager kan sove til langt ut på dagen, som igjen fører til at jeg må ligge våken en hel natt. Natt til mandag har jeg som regelt sovet lite eller ingenting, siden jeg har sovet for lenge på søndagen. Jeg føler meg også konstant trøtt og sliten, og at jeg aldri er på topp energimessig, selv om jeg prøver å spise massse og sunn mat for å ha et bra blodsukkernivå og få i meg all næringen jeg trenger. Jeg prøver også å trene for å føle meg piggere og kan merke at det av og til virker, men som regel bare under og rett etter trening. Deretter er energinivået på bunn igjen.

Jeg er student og merker at jeg blir spesielt deprimert og har store søvnproblemer rundt eksamensperiodene og i forbindelse med innleveringer. Jeg vet at jeg egentlig er smart så i de fagene jeg vil karaktisere som lette og man egentlig bare trenger sunn fornuft, får jeg gode karakterer (A og B). Dette på tross av at jeg har store vansker med å disiplinere meg selv til å gjøre skolearbeid, og når jeg først setter meg ned for å ta tak i det (som regel kvelden før eksamen) har jeg problemre med å konsentrere meg, å må lese alt jeg leser flere ganger siden jeg lett begyner å dagdrømme. Jeg får også en "panikkangst" siden det bare er timer til jeg skal ha eksamen og ikke har lest noe hele semsteret. Dette i form av at jeg bryter sammen i gråt og at hendene og kroppen skjelver. Som regel sover jeg toppen en time eller ingenting natten før en eksamen. Dette har ført til dårlige karakterer i fag hvor man må gjøre litt mer forarbeid og "tenke" litt mer. Som regel tallfag. Dette er fag jeg trodde at jeg ville gjøre det svært godt i siden jeg som yngre var svært flink i matematikk.

Jeg har også svært vansklig for å møte opp på skolen, både siden jeg ofte forsover meg, men også siden jeg er redd for å møte de jeg går i klasse med. Jeg er redd for at de skal spør hvordan jeg ligger an med studiene, eller redd for at de skal tenke eller påpeke at jeg er lat. Jeg er også redd for ubehaglige situasjoner, at jeg ikke skal ha noen å sitte med i lunchen, at jeg skal bli uttenfor, se ut som en "taper", at jeg plutselig skal få diaré og ikke rekker å komme meg hjem for å gå på do, eller at jeg skal ende opp i en pinlig situasjon hvor jeg rødmer. Jeg kan sitte lenge på toalettet uten å egnetlig måtte på do, bare for å være sikker på at jeg er helt "tømt" før jeg skal på skolen, møte, jobb o.l.

Jeg har søkt en del rundt på internett om depresjoner og har i den forbindelse sett at ADHD kan ha en sammenheng med depresjoner. Jeg hadde aldri tidligere vurdert om jeg kan ha ADHD, siden jeg hadde det klassikse synet på ADHD, en gutt som er unaturlig aktiv og sint.

Jeg har aldri (før depresjonene) hatt problmere med å være sammen med andre mennesker og oppføre meg fint ovenfor venner.

Men jeg har alltid hatt store problemer med å være i tide. Og vennene mine har alltid sett på meg som svært treg, og den som aldri møter opp i tide. Folk må alltid vente på meg. Jeg er som regel alltid forsen til bussen, og må ta neste, jeg kommer nesten alltid forsent til jobb og skole og er alltid den sisten som er klar ti lå gå ut av huset. Dette er svær frustrerende siden jeg svært gjerne ikke vil være en belsatning for andre, og jeg blir utrolig sint på meg selv hver gang jeg for sen til noe. Jeg syns selv at det er utrolig merkelig, for slev om jeg har hatt mange timer på meg hjemme før jeg skal vær klar til å dra en plass klarer jeg på forunderligvis å ikke være klar i tide. Jeg er også en typisk "i siste liten" personsom utsetter ALT til siste liten. Dette er veldig frustrerende siden jeg føler at jeg ikke får gjort ting skikkelig og egentlig er veldig optatt av å gjøre alt jeg gjør hundre prosent, men det rekker jeg som regel ikke da jeg har hatt dårlig tid. Jeg ligger ofte om kvelden og tenker "i morgen skal jeg få gjort masse!" og kan lage meg lange lister over ting jeg skal få gjort, og føler at i morgen skal jeg få orden på ting, men så klarer jeg ikke å få tingene gjort, og ender opp med å bli irritert på meg selv. Jeg føler derfor alltid at jeg ikke har tid til å dra ut å gjør noe "hyggelig" (f.eks. hvis kjæresten min vil at vi skal dra på kino) sien jeg alltid har noe jeg burde ordne hjemme. (enten skolearbeid, papirarbeid, husarbeid, en joggetur osv.)

Jeg har også helt siden jeg var barn hatt konsentrasjonsproblemer. Jeg har husker at jeg som liten måtte kutte ned på leksen hvor læreren tok vekk oppgaver som lignet andre oppgaver fra min ukeplan, siden foreldrene mine ikke fikk meg til å gjøre alle leksene. Da jeg begynte på ungdomskolen viste det seg at jeg faktisk kunne vær veldi skoleflink siden jeg utelukkende fikk gode karaktere, og jeg var blandt de flinkest i min klasse. Dette på tross av at jeg AllTID lurte meg unna leksene, da jeg merket at det var utrolig lett å lurer lærerne, og før prøver og innleveringsprosjekt satt jeg kvelden før og gjor alt,og ente likevel opp med svært gode karakterer. Selv tror jeg at grunne til at jeg nå faller av lasset på høgskolenivå, er at pensumet i enkelte fag er vanskligere, og at vi ikke i likhet med grunnskolen har prøver og innleveringer kontinuerlig under semesteret, som tvinger meg til å ta et kapittel av gangen, men ender opp med hele pensumet dagen før eksamen. Dette har ført til at jeg faktisk har endt opp med å melde meg av fag da jeg ikke har klart å fått gjort alt jeg skal til eksamen.

Jeg har også siden jeg var liten klusset og tegnet masse i alle skolenbøkene mine, siden jeg ikke klarer å følge med uten å "dille" med noe. Jeg må også alltid holde på med noe i sosialesammenhenger, når jeg må høre på andre prate lenge. På resteuranter diller jeg ofte med stearinlysene, tannpirkerne osv. Jeg river ofte opp servitten min i små biter mens vi sitter å prater. Når jegg ikke diller med noe blir jeg ofte svært utålmodig når andre skal fortelle noen, hvis det ikke er av stor interesse. Jeg føler selv at jeg er høflig og prøver å ikke avbryte, men det er nesten som jeg får vondt i magen av utolmodighet når andre prater lenge, og får ikke alltid med meg alt som har blitt sagt.

I tillegg så dagdrømmer jeg nesten konstant. Dette er et problem på skolen, da jeg plutselig kan se på klokken og en halvtime av forelesingen har gått uten at jeg har fått med meg noe som har skjedd.

Selv når jeg har lite energi har jeg alltid vært svært urolig. Det ble alltid sagt om me når jeg var liten at jeg har "makk i rumpa", siden jeg både når jeg skal se tv, slappe av, sove, osv aldri finner en god stilling, Jeg klarer aldri å ligge eller sitte i ro, enten så klør det en plass, eller så sitter jeg ekkelt, må strekke på armer og ben siden det "klør" i leddene. Jeg merke faktisk akkurat nå at jeg har sittet å ristet på benet mens jeg skriver.

På grunn av alt jeg har skrevet føler jeg at jeg ikke klarer å gjøre mitt beste. Jeg vet at jeg kunne vært veldig flink på skolen for jeg tar ting veldig raskt, men uansett hvor mye jeg planlegger og tenker at jeg skal få ting unnagjort, klarer jeg rett og slett ikke å sette meg ned og bare gjør det.

Jeg har også store humørsvingninger, og blir mye raskere enn før sint, og kan være svært nedlatene til mine nærmeste (dette først etter depresjonene)

Jeg lurer altså på om jeg kan ha ADHD? Jeg ser at jeg ikke har alle symptomene. Og at det at jeg tidliger gjor det bra på skolen, kan det forklares ved at jeg er relativt smart og ikke har trengt å ha like god konsentrasjon og å gjøre like masse lekser som andre, for å få gode karakterer?

Grunnen til at jeg skriver dette her er at det bare er jeg og min kjæreste som vet om tankene mine, og jeg vil helst ikke gå til lege siden jeg er redd for at jeg ikke har ADHD eller depresjoner, og vil derfor ikke virke dramatisk.

[Gjest emma]

*****det skal stå at jeg ikke er religiøs

[Kosemose]

Kjære trådstarter.

Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Kosemose, mod