Jeg valgte tryggheten fremfor forelskelse

[amatøør]

Jeg har fått meg ny kjærste og vi har det kjempe flott sammen! Vi passer sammen på alle plan og sexen er kjempe bra! Men, jeg er ikke stormende forelsket. Jeg har rett og slett valgt trygghet og stabilitet fremfor en berg og dalbane tur av følelser. Og i tillegg tjener han veldig godt, men det er bare en bonus. Han elsker meg, forguder barna mine og det er gjensidig. Vi storkoser oss i hverandres selskap og han respekterer meg for den jeg er. Jeg elsker han også, men på en helt annen måte enn med eksen min. Dette føles godt, og jeg stoler 100% på han, noe jeg ikke gjorde med eksen.

Flere som har gjort det samme, og har oppdaget at man har blitt forelsket etterhvert??

Hei,

Gratulerer :-) Jeg har gjort det "samme". Det vil si, jeg var forelsket i han i starten, men etterhvert dabbet det veldig av, og det ble slutt en liten stund. Etter å ha vært litt singel igjen, savnet jeg livet jeg hadde med han. Han er tryggheten selv. Jeg vet han vil være der for meg i tykt og tynt, han stiller opp for meg og de to barna vi har sammen og jeg vet jeg kan stole på han 100%. Det har aldri vært noen blussende forelskelse, som jeg har opplevd tidligere, men en dypere forståelse og respekt som jeg tror er viktigere enn den berg-og-dalbane-følelsen jeg har hatt tidligere.

Vi er gift på 2 året og er lykkelige tobarnsforeldre. Jeg tenker av og til at jeg kanskje kunne vært mer forelsket, og at jeg savner et menneske som er mer spontant og romantisk, men slår det fort fra meg. Jeg er lykkelig med han, og han gjør meg til et bedre menneske.

Nyt tiden med denne mannen :-) Tror du har gjort et veldig godt valg for deg og barna dine.

[Lettlurt:(]

Har nok også gjort noen forsøk på å gå inn i forhold uten den stormende forelskelsen, for å se om det kunne utvikle seg. Kan ikke si at den følelsen meldte seg senere, men heller at mangelen gjorde det hele destruktivt. Må nok si jeg angrer på å ha brukt tiden på noe sånn. Har ikke noe tro på at tiden vil vekke noe sterkere følelser enn det man opplever tidlig i et forhold, når man tenker på lidenskap.

De ganger jeg har følt det skikkelig vil jeg ikke ha gitt avkall på for noe i verden. Det er det herligste jeg har opplevd, og gjør at jeg vet det er mulig å finne noe slikt. Da ser man den andre, og blir sett på en måte som er helt unikt. Kan ikke ta til takke med noe greit nok da og trygt da. Tror vel gjerne også at hvis det bare er greit nok for den ene, så er det vel ikke noe mer for den andre heller. Å skulle vite at at jenta jeg var med synes det bare var greit nok og bekvemt, ville jeg nok ha gått videre.

Man skal bli tatt med storm, og ta den andre med storm:) Nothing less.