komplisert forhold

[Gjest gjest]

Hei

Jeg er en gutt/mann på 21 år som lever i et komplisert forhold med kjæresten min og vår sønn på et og et halvt år. Jeg valgte å dele dette på dette forumet fordi jeg er interesert i kvinners synspunkter på problemene.

Jeg og samboeren min har vært sammen i snart tre år og de har vært relativt turbulente. Etter at vi hadde vært sammen i et og et halvt år fikk jeg sjokkbeskjeden om at jeg skulle bli far. Det var selvfølgelig ikke planlagt og jeg hadde det veldig tungt i en periode. Mest av alt gikk det kanskje ut over samboeren min og spesielt mine følelser for henne som forsvant. Hun følte seg sikkert alene og forlatt selv om jeg var tilstedet fysisk. Jeg bestemte meg for å sette kjæresten min og vårt kommende barn foran mine egne følelser i håp om at en dag kanskje følelsene ville komme tilbake. Da vår sønn ble født ble jeg selvfølgelig veldig glad og jeg føler at han er det beste som noen gang har skjedd meg. Mange av depresjonene jeg følte under svangerskapet gikk over med tiden. Så etter at sønnen vår fylte et år begynte følelsene mine for samboeren min å komme tilbake.

Nå er jeg redd for at det er for sent. Det siste halvåret har jeg følt at hennes følelser for meg har forsvunnet mer og mer. Jeg føler at jeg har prøvd som en gal å vise følelser for henne. Blant annet med å foreslå dater, rydde hele leiligheten og lage mat før hun kommer hjem fra jobb og legge til rette for at hun kan komme seg ut med veninner og mange andre ting. Men til ingen nytte. Jeg føler at lidenskapen er borte og at hun rett og slett er lei av meg.

For en måned siden fortalte hun at hun ønsket en pause, jeg ble veldig lei meg, men forstod det. Vi bor fortsatt sammen i påvente av at leiligheten jeg skal flytte inn i blir ledig om en måneds tid fra i dag. Uansett, seks dager etter at vi tok pause rotet hun med en felles venn på en fest. Vi bor på et lite sted så det tok ikke lang tid før jeg fant ut av det, men allikevel så tok det veldig lang tid før hun ville innrømme det. Ettersom vi hadde "pause" var det jo ikke utroskap, men det gjorde allikevel at jeg mistet veldig mye respekt for henne og tillitten jeg hadde. Allikevel så tilga jeg henne og vi bestemte oss for at vi skulle ta pausen og forholdet mer på alvor. Jeg skulle fortsatt flytte ut, men vi skulle fortsette å være sammen. Jwg tenkte at kanskje det å ikke være sammen i hverdagen kunne hjelpe og at vi heller møttes på dater og andre steder hvor vi kunne tilbringe tid sammen som vi klarte verdsette. Hun sa at hun var enig i dette, og vi ble venner igjen.

Så de neste to ukene merket jeg at hun oppførte seg mer og mer mistenkelig. Med unntak av når sønnen vår var våken holdt hun konstant på med mobilen sin og det føltes som at jg ikke eksisterte. Sjalusien og mistenkligheten vokste inni meg til jeg ikke klarte å spise som vanlig. I et ledig øyblikk tok jeg mobilen hennes og så på meldingene hennes. Da fant jeg ut at hun flørtet med den samme vennen som hun hadde rotet med to uker i forveien. Det knuste meg fordi hun hadde lovet at han ikke betød noe som helst for henne og at jeg betød mye mer. Nå begynte det å føles mer som utroskap for meg. Da jeg konfronterte henne og spurte om hun hadde noe hun ønsket å fortelle meg og om hun hadde hatt noe kontakt med denne vennen de siste ukene, nektet hun for det. Først da jeg sa at jeg hadde sett meldingene på mobilen inrømmet hun det. Hun lovet at hun aldri skulle snakke med han igjen og jeg tilga henne.

Men mistenkeligheten og sjalusien forsvant ikke og etter en uke tok jeg mobilen hennes igjen og fant ut at hun fortsatt hadde kontakt med denne vennen og at de i tillegg hadde møttes når hun hadde sagt til meg at hun skulle til en veninne. Jeg ble helt knust og det føltes som at hun hadde sveket meg. Jeg vet ikke om de har gjort noe mer enn å være uskyldige venner, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan stole på noe hun sier lenger. Den siste måneden har hun løyet rett til fjeset mitt flere ganger.

Jeg konfronterte henne en siste gang og denne gangen tilga jeg henne ikke og flyttet ut samme kveld.

Det som gjør alt dette så veldig mye mer komplisert enn det hadde behøvd å være er selvfølgelig en liten gutt som lurer på hvor faren sin er.

Påtross av alt dette har jeg fortsatt sterke følelser for kjæresten min og jeg ønsker henne tilbake, men det kan ikke fortsette sånn som dette her.

For meg så virker det som at hun prøver å få i både pose og sekk og at hun er redd for å ta avgjørelser. Jeg har gitt henne et ultimatum, enten så må hun begynne å ta meg, mine følelser og vårt forhold på alvor eller så må hun må hun slå opp.

Beklager det lange innlegget, men jeg hadde en lang historie jeg ønsket å dele. Jeg setter veldig stor pris på alle slags tilbakemeldinger.

[I Grosny]

Dette er en trist historie, men jeg tror nok dama di allerede hadde begynt å feilflørt når hun begynte å få mindre interesse for deg. Lenge før pausa.

Skal dere berge ting, så må dere snakke sammen skikkelig, og hun må se til helvete å ligge unna han han andre.

Spør henne hva poenget er. Det kan godt tenkes at han andre er mer passende til hennes personlighet enn du er, og at det er riktig i det lange løp, men hun bør tenke seg grundig om og snakke skikkelig med deg.

Ungen har jo en betydning.

[Gjest Gjest]

Var oppe i en lignende sak som du er nå bare vi ikke hadde barn sammen. Hun gikk bak min rygg 3ganger før jeg tok til vettet og takket for meg.

Når det først har begynt sånn er det vondt å få henne ut av det, hos meg hjalp det fint lite med alvorsprat og "seriøse" pauser, hu hanva alltid tilbake på stien der hu gikk bak min rygg.

The first time, shame on you. The second time, shame on me

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mye å bidra med, beklager, men jeg vil bare si at det må være forferdelig å leve sammen med en som ikke har følelser for en. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde blitt svært forvirra og usikker om faren til mitt barn bodde med meg og skulle være kjæresten min samtidig som han ikke hadde noen følelser for meg. Tenk nå også på at jenta ble mor før hun i det hele tatt var fylt 20, og at du nok gjorde ditt for å gjøre henne usikker og fortvilt ved å la mye av dine vanskeligheter med graviditeten gå ut over henne. Jeg forsvarer IKKE det at hun roter med andre gutter, men når forhold går skeis og en av partene "utagerer" (noe jeg egentlig får inntrykk av at hun gjør) så har man alltid vært to om å komme dit.

Når det er sagt (og jeg kommer sikkert til å få pepper for det jeg nettopp sa i avsnittet over) så føler jeg med deg og håper dere begge finner ut av det. For deres skyld, og ikke minst for barnet deres skyld. Det eneste rådet jeg har er det som allerede er blitt nevnt: Snakk SKIKKELIG sammen. Og dama di må velge: Familien sin, eller flørten.