Seperasjonsangst som voksen?

[teatimee]

Hei!

Jeg har alltid hatt problemer med å takle avskjeder, og oppover årene har det nå blitt så ille at jeg gruer meg til dette i forkant også. Kjenner det knyter seg i magen, og tårene presser på ved tanken av å sitte igjen alene.

Har prøvd å google seperasjonsangst nå, men ser at det finnes mest artikler om tilfellet når det gjelder barn med angsten. Når jeg tenker meg om, har jeg hatt det så lenge jeg kan huske, men er i de siste årene det har blusset sterkt opp og blitt ganske plagsomt.

Kjæresten reiste bort for et par dager idag. Og når jeg kom hjem etter å ha kjørt ham til flyplassen, reagerte jeg som jeg vanligvis gjør. Tårer, ensomhet, pusteproblemer og _angst for å være alene....

Jeg skal ta opp tråden hos psykolog til høsten. Men, er det andre her enn meg som sliter med dette? Og hvordan reagerer dere? Hjelper nok litt for meg å høre...

[AnonymBruker]

Hei, du høres helt ut som meg....

Når kjærester tar avskjed, føler jeg meg alene, ensomst i verden, jeg sliter med å puste, og ikke gråte. Det verste er når jeg skal reise hjem fra typen, og bussen tar 6-7 TIMER. Det er tungt å holde seg i skinnet og være normal da.

Jeg vet hva du opplever. Jeg har dessverre ikke gode råd. Det som har hjulpet litt for meg da, det kan jeg jo nevne, det er å utvikle selvtillit og vokse på å mestre og klare oppgaver. Feks jeg lykkes og er veldig flink på jobb, klarer meg godt der, det og aksept og toleranse fra kolleger.. Ja, jeg føler at jeg greier, at jeg klarer, at jeg mestrer. Det, samt godt lesestoff og musikk, har gjort turen enklere. De gangene han er hos meg, og reiser fra meg, passer jeg på å ha noe oppløftende i bakhånd, det hjelper litt. Feks en bok jeg har gleda meg å lese, eller film jeg vil se, nytt blad osv..

Alt som kan ta vekk litt oppmerksomhet hjelper på.

[teatimee]

Takk!

Helgen er heldigvis en jobbehelg for min del, og på kveldene osv har jeg hunden 'vår'/hans her med meg, så det er jo selskap i han:) Men jeg kan ikke ha dyr i min leilighet, så da ender jeg opp med å være i kjærestens leilighet... Og det er noe jeg ikke klarer å venne meg til enda; å være her uten han, sove i hans seng uten han osv.

Selve angsten er som regel på sitt verste en stund før jeg blir alene, og aller verst rett etterpå. Et eksempel på det første var når vi var på ferie tvers over landet i en uke, og et par timer før vi var hjemme i bygda, spurte han meg om jeg skulle sove over med ham eller ikke.

Alt knyttet seg i meg, og jeg så for meg å sitte alene i min leilighet, etter et par uker der jeg hadde hatt folk konstant rundt meg. Overgangen ble for stor å takle, og angsten tok over. For et år siden (ca), fikk jeg pusteproblemer og nærmest panikk etter en kveld på kino, der jeg trodde venninna mi skulle bli med meg en tur innom meg, men stakk rett etter filmen. Jeg ville absoulutt ikke opp til leiligheten alene, og grudde meg så mye på vei oppover, at jeg hyperventilerte på vei hjem....

Ting som tv, data, serier, film, matlaging, jobb, hund osv hjelper på. Men er bare veldig lei av å 'alltid' ha det slik når folk reiser ifra meg:(

[teatimee]

Har hatt min tredje time hos psykolog idag. Og bruker denne tråden til å få ned litt tanker.

Har komt frem til at det er en slags angst jeg har, og ja, er endel seperasjonsangst som er problemet mitt.

Har også problem med selvtillitten, og trenger ofte bekreftelse. Usikker på meg selv, og til og med det å være hos psykologen er et lite problem (jeg føler at problemene mine er store for meg, men når jeg er hos henne, føler jeg at det ikke er store nok problemer til å gå til psykolog)...

Men er glad noen tar problemene mine på alvor, og som hun også sa, når jeg nevnte det siste her, så er det for at jeg selv tar meg alvorlig,og vil ordne opp. Vil også gjøre det for kjæresten min, som blir plaget når jeg blir plaget..

Ja..

[Gjest Gjest]

Googlet akkurat samme tema her nå.

Jeg og har slitt med det samme lenge.

I etterkant har jeg skjønt at jeg var redd for å bli forlatt, og at det gjaldt svekket tillit

etter en barndom preget med mye usikkerhet. Denne usikkerheten har jeg ' ført videre'

Ingen pusteproblemer, men føler meg litt liten og redd.

Føler en form for trygghet mangler.

Ville skrive til deg, bare for å rose at du startet denne tråden i det hele tatt.

:-)

Kan gå litt frem og tilbake hos psykolog vet jeg, men man kan lære

nye måter å bekjempe problemer på. Kun fordi man blir bedre kjent med seg selv.

Ønsker deg masse lykke til!