Fucked up!

[AnonymBruker]

Det jeg skal skrive er personlig og kan bli kjedelig for mange av dere å lese. Jeg forventer ikke at noen skal kommentere og heller ikke at noen skal lese. Men jeg føler at tiden er inne for å sette lasten ned og ta et minutts pause på den lange veien i livet. Det er vanskelig for meg å skrive om dette selv som AB og selv på et forum fylt av folk jeg ikke kjenner.

Livet mitt har vært en kamp og en evig oppoverbakke.

Som liten hadde jeg en far som var arbeidsnarkoman og periode-dranker. Min mor var veldig kontrollerende og begge foreldrene mine konkurrerte seg imellom om hvem jeg skulle like best. Far lot seg ofte provosere av min mor når han var full. Hun klarte aldri å la være å provosere han i de periodene hvor han drakk.

Det er så mange stygge minner fra livet som barn. En døddrukken far og en mor som gikk i raseri og snakket stygt om min far til meg så fort hun kunne. Hun rådførte seg med meg om ting som jeg ikke vil gå inn på. (Dette var før jeg var fylt 6år)

Min far kunne også bli voldelig av seg når han var full. Jeg husker at han knakk en kjøkkenstol over ryggen på mamma. Og at politiet kom og la han i jern mens jeg så på.

Far brukte å ta meg med på hytta som var ca 2timer vekk fra der vi bodde. Jeg brukte alltid å glede meg til disse turene, da skulle vi ut på sjøen å fiske og kose oss. Men det endte opp med at jeg til tider var alene på hytta i et døgn mens far var ute å festet uten at jeg viste hvor han var. Jeg var 5år første gangen jeg husker dette skjedde. Jeg trodde pappa hadde falt i sjøen eller blitt kidnappet. Jeg lette etter han ute i skogen og på bergene nedenfor hytta vår, til tross for at det var mørkt ute og at jeg var redd for mørket. Jeg fant ikke pappa, så jeg gikk tilbake til hytten og satte meg der alene, jeg hadde jo sett at pappa drakk fra rare flasker. Jeg tok den ene flasken med meg opp på rommet mitt og begynte å drikke. Det var så forferdelig stygt, det svei i munnen og nesen og halsen. Men jeg fortsatte å drikke. Jeg drakk såpass mye at jeg kastet opp på gulvet. Men drakk videre, jeg drakk meg så full at jeg sovnet på gulvet.

Slik var livet mitt noen år. Det siste jeg husker av far var at jeg så han lå på sofaen i stua vår og at legen var til stede for å hjelpe han. Han hadde hjerteinfarkt. Han ble kjørt til sykehuset og senere på kvelden var han død. Jeg følte meg så rar, jeg følte meg så trist, men jeg følte meg samtidig litt lettet. Jeg hadde håpet at jeg skulle få muligheten til å leve et liv uten å være nervøs for hva som skulle skje.

Mor var nødt til å selge huset ettersom det var arvinger som kom til. En av arvingene var min fars tidligere kone.

Det som var det verste for meg var at det eneste gode minnet jeg hadde en gjenstand ifra var et lite skip som jeg og pappa bygget sammen. Det stod over sengen min på det lille rommet jeg hadde på hytta. De grådige arvingene tok det skipet og jeg fikk aldri se det igjen. Nå er det over 20år siden dette skjedde og jeg savner fortsatt den ene ubetydelige tingen.

Etter at oppgjøret var ferdig og vi endelig hadde kommet oss til rette i en leilighet tenkt jeg at jeg skulle få fred i sjelen eller at jeg skulle bli en glad gutt.

Men det skjedde ikke. Det var bare en fortsettelse på kampen, men nå var vi veldig blakke og ganger hadde jeg ikke pålegg på skolematen. Andre ganger gikk jeg ikke på skolen. Jeg stakk av og tenkte mange ganger at om det ikke hadde vært for meg, så hadde kanskje ikke mamma måttet gå igjennom så mye av dette. De gangene brukte jeg å sitte på berget nede ved sjøen med skolesekken. Jeg fylte den opp med steiner og tenkte at jeg skulle hoppe i sjøen og drukne meg, sånn at ting ble enklere for de som var rundt meg og fordi jeg følte meg mindre verdt enn alle andre barn.

Etter noen få år i leiligheten så ble min mor syk, og hun tilbrakte det siste året sitt hjemme i sofaen og hadde det helt forferdelig i smerter. Hun hadde fått beskjed av legene som hadde undersøkt henne at dette bare var isjias. Men ettersom hun ble verre og verre iløpet av det året så ble hun til slutt sendt til et av de store sykehusene i landet hvor de kunne påvise at det var kreft som var tilfellet. Men de trodde det var godartet kreft og at hun kom til å overleve.

Noen måner etterpå så døde hun jeg var først i tenårene.

Jeg husker at jeg var hos min eldre søster når vi fikk beskjeden om dette, og at jeg også da ble veldig trist og lettet. Trist fordi mor døde og lettet fordi hun endelig fikk slippe tilværelsen sin som var et levende mareritt med bekymringer for meg, hva skulle skje med meg nå som hun skulle dø. Det plaget henne veldig og det var veldig tungt for et barn å bære byrden, skylden til bekymringene.

Min storesøster hadde fått seg kjæreste og hus alt. Jeg fikk lov å bo der, de tok veldig godt vare på meg.

Men jeg følte at jeg var til en stor belastning og at det gjorde ting vanskelig for dem. Det var mye de ikke fikk gjort fordi jeg var der.

Men når tankene la seg som verst over meg, trøstet jeg meg selv med at jeg heldigvis slapp å gå igjennom dette med at mine nære skulle dø. Men det viste seg at dette ikke skulle var for lenge. For et 4år etter at min mor døde, så døde storebroren min. Han hadde jeg helt i slutten av barndommen min fått møte og begynne å få kontakt med.

Jeg ble enda mere innesluttet og ville ikke snakke om meg og var veldig redd for å knytte meg til noen. Jeg var redd for at jeg igjen skulle måtte oppleve at mine nærmeste skulle dø.

Jeg har vert innesluttet og aldri før snakket med noen om livet mitt, om oppveksten min. Men har hørt mange andre fortelle meg hvordan oppveksten min var. Men de har ikke sett hva som egentlig skjedde. Jeg har aldri sagt noe eller bedt noen om noe.

Når jeg var 15år fikk jeg jobbe i et stenknuseri i helgene, og tjente noen kroner slik at jeg hadde litt lommepenger. Jeg kjøpte ikke så mange ting men jeg fikk et kontaktnettvert blant gutter som var mange mange år eldre enn meg. Jeg hørte de snakket mye om festing å drikking så jeg begynte med det jeg også. Jeg drakk å festet hver gang jeg hadde fri. Jeg hadde det veldig bra en periode.

Jeg fikk dratt meg igjennom skolen og fikk til slutt en fullført videregående utdanning. Midt i læretiden min så traff jeg en jente som jeg ble veldig forelsket i. Vi kjøpte oss en liten leilighet ilag og hadde det helt supert den første tiden. Men hun var mye mere utadvent enn meg og hun var veldig flink til å lyve for meg. Jeg sa aldri noe på at hun løy til meg, selv om jeg visste det. Men når jeg fant henne i vår seng imellom to menn som knullet henne fikk jeg nok. Jeg ble ikke trist eller sint, jeg bare fikk bekreftelsen jeg måtte ha for å komme meg videre fra henne.

Først etter vi hadde kommet oss til hver vår kant kom følelsene mine. Jeg ble trist, sint og følte at jeg hadde et raseri liggende i meg. Et raseri med følelser fra hele livet som måtte komme til overflaten en dag. Det gjorde ikke det, men jeg var veldig redd for at jeg skulle ende opp som en kriminell narkoman. Selv om jeg mot formodning aldri hadde rørt narkotika. (Ikke etter heller.)

Jeg kom meg i en liten hybel for meg selv og dagene ble mindre og mindre innholdsrike. Jeg ble mer og mer deprimert og skaffet meg via lugubre kontakter en giftkapsel. Den skulle visst fungere sånn at hjertet stoppet og at man døde en fredelig død. Den hadde jeg i et smykkeskrin i nattbordet mitt. Jeg tittet på esken hver kveld før jeg sovnet og var glad for at jeg hadde denne snarveien ut av livet liggende så nært meg. (Den var til meg, ikke til x'en)

Når jeg endelig bestemte meg for at tiden var inne, så hadde jeg fikset alt. Jeg hadde vært på do og jeg hadde dusjet. Jeg hadde spritflasken klar og jeg hadde lagt plast i sengen sånn at ikke jeg skulle grise til tingene når livet ebbet ut av meg. Jeg kledde meg fint og var riktig så pyntet. Jeg følte meg egentlig ganske lettet og glad. Jeg begynte å drikke og så utover i hybelen min. Den var ryddig og pen. Jeg satte på litt musikk og kom i god stemning.

Jeg gikk på badet å så meg i speilet og snakket litt med meg selv. Jeg hadde en munter tone og tok avskjed med mannen i speilet. Nå var jeg klar for å ta fri.

Men når jeg kom på rommet og hadde lagt meg ned på sengen og lukket øynene for å ta en siste hvil før jeg satte igang så opplevde jeg noe. Noe kaldt som gikk igjennom hele kroppen min, akkurat som om jeg hadde frysning igjennom hele kroppen. Tankene mine tok meg, jeg hadde glemt noe. Noe viktig. Det var så viktig følte jeg at jeg måtte utsette min egen død for det. Jeg tok giftkapselen og skylte den ned i do. Jeg måtte finne ut hva det var jeg hadde glemt.

Jeg ble liggende nesten hele den natten å tenke. Jeg kom ikke på noe som helst, men dagen etter når jeg våknet så var det å ende livet så feil. Det var ikke lengre aktuelt, jeg hadde fått ny styrke til å fortsette. Jeg hadde ikke glemt noe, men jeg hadde fått ny styrke og jeg hadde ikke noe ønske om å ende livet mitt lengre.

Men nå har jeg smått perioder hvor jeg er litt trist igjen. Derfor følte jeg at måtte dele dette med noen. Det var veldig godt å få skrevet ned dette. Jeg kommer aldri til å ende mitt eget liv men jeg bør kanskje snakke med noen som jeg stoler på og fortelle dem hvordan livet mitt egentlig har vært.

Sånn. Nå har jeg kanskje fått delt noe av det tunge i livet mitt med noen. Tusen takk til alle dere som har lest dette.

[CalidumCor]

[FrøkenJosefine]

Jeg leste alt og jeg må si du er et tøft menneske!

En dag, vil sola skinne, fuglene synge og hjertet føles så uendelig lett og fint.. Den kommer for deg, og den kommer for meg! Vi må bare være sterke!

Stor, god klem fra meg!

[AnonymBruker]

Jeg må svare fort før tråden evt blir stengt. Kjære ts, jeg håper det hjalp litt å få sette ord på følelsene og skrive de ned her. Dette er det tristeste innlegget jeg har lest her inne. Jeg håper du klarer å finne en god retning i livet ditt, du høres ut som en moden, snill og velreflektert mann. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med psykolog, enten via fastlege eller privat. ALT KAN ORDNES, OG DU FORTJENER DET!! Du trenger å snakke skikkelig ut om dette, og føle at noen bryr seg. Om du vil kan du også ta kontakt med Mental Helse og Kirkens SOS Jeg har hørt av en annen bruker at Kirkens SOS er bedre, men det vet jeg ikke om stemmer da jeg aldri har ringt de. sidetmedord.no er kanskje en fin plass for deg. Men vær så snill, ta kontakt med lege eller psykolog allerede i morgen. Ønsker deg så lykke til, du fortjener alt det beste her i livet!

[AnonymBruker]

Uff så mye unødvendige onde du har måttet opplevd på så kort tid, og jeg synes det var bra på en måte at du delte dette..

Anbefaler virkelig å snakke med fastlegen om muligheten for psykolog, det er så fint å ha noen å snakke med om slike tøffe ting. Snakker du noe med søsteren din om det som har skjedd i oppveksten deres?

[Heart]

Sånn. Nå har jeg kanskje fått delt noe av det tunge i livet mitt med noen. Tusen takk til alle dere som har lest dette.

Bare hyggelig.

Det skjuler seg mye rart bak dørene i hjemmene rundt omkring, mye som naboer og familie ville blitt sjokkert over å få vite. Og det er slitsomt å gå rundt med en maske i årevis for å skjule det.

Hva er planen din fremover for at du skal kunne gå videre uten å bli trukket ned av fortiden?

[Rainbow]

Jeg leste alt. For en dramatisk og vond oppvekst du har bak deg. Bra du fikk den sterke følelsen av at du ikke måtte gjøre slutt på alt. Kanskje det var noe inni deg som forsøkte å fortelle deg at du ikke var ferdig med livet, fordi du fortjener å finne lykke og få et godt liv.

Jeg vil absolutt anbefale deg psykolog. Nå har du formulert deg så fint her, så du kan bruke historien i et brev når du må sende til psykologer for å finne noen som kan ta deg inn. De har taushetsplikt og kommer aldri til å si til noen hva de har lest.

Du fortjener å få deg godt med deg selv og å bearbeide alle de vanskelige følelsene dine. Håper du har noen som kan støtte deg. Og du, det var IKKE din skyld, noe av det som skjedde. De var voksne den gangen, og skulle aldri dratt deg inn i alt sammen. Du var et barn. Barnevernet og skolen og hele samfunnet rundt deg svikta deg totalt.

Ønsker deg alt godt. *klem*

[Green Lady]

Det er en sterk historie du kommer med, og at du fremdeles står med "bena godt plantet på jorden" er godt gjort.

Første steget for å bearbeide alt dette har du alt tatt, ved å dele dette med oss. Ønsker deg hell og lykke i fremtiden.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen planer om å ende opp så langt nede som jeg har vært. Men følte at det var på tide å få dette av brystet. PÅ en "feig" måte slik at jeg ikke trenger å snakke direkte til noen om dette. Det låser seg så fort jeg prøver. Jeg vil ikke snakke med noen lege eller psykolog om livet mitt tidligere, jeg kommer vertfall ikke til å få til noe der.

Jeg synes det hjalp å kladde ned noen ord om dette her. Bare sånn at jeg har delt det med noen, og ikke lengre har båret rundt på dette helt for meg selv.

Jeg sier igjen tusen takk til dere som orket å lese dette innlegget og jeg synes det er veldig fint at dere har kommentert tilbake til meg.

Jeg har det bra med meg selv og de rundt meg nå, men som sagt. Noen ganger føler jeg at minnene kommer over meg igjen. Og det gjorde det idag. Forskjellen på idag og de andre gangene er at jeg gjorde noe med det idag. Jeg lettet litt på lasten min.

Igjen tusen takk for at dere leste dette. Og for at dere kommenterte det.

[AnonymBruker]

Så fint ts. Jeg håper du har det godt med deg selv nå. Husk at det å snakke med lege eller psykolog er lettere enn hva man tror. Man går egentlig og gruer seg noe forferdelig til noe som egentlig var ganske lett (og deilig). Jeg synes fremdeles du skal vurdere det. Men godt å høre at du har det bedre nå

[AnonymBruker]

Trist lesing. At så mye vondt kan ramme et menneske er nesten ubegripelig.

Vil bare gi deg en god klem og ønske deg alt godt i livet. Merker jeg får litt perspektiv på ting i livet når jeg leser sånn. Det var godt du skrev det, slik at vi blir mint på at ikke alle har det like godt her i livet.

Du virker som en sterk person som faktisk har greid deg gjennom alt dette. I innlegget høres du oppegående og reflektert ut. Jeg vet om mange, inkl meg selv, som neppe hadde overlevd noe så grusomt. Du har ikke latt dette knekke deg til nå, det er beundringsverdig!

[AnonymBruker]

Bare hyggelig.

Det skjuler seg mye rart bak dørene i hjemmene rundt omkring, mye som naboer og familie ville blitt sjokkert over å få vite. Og det er slitsomt å gå rundt med en maske i årevis for å skjule det.

Hva er planen din fremover for at du skal kunne gå videre uten å bli trukket ned av fortiden?

Jeg klarer meg greit. Det er lengre og lengre mellom hver gang jeg tenker tilbake. Jeg kan snakke om fortiden og fokusere på bare det gode og ha det gøy med minner.

Det er mange måneder siden jeg opplevde en "grå" dag i livet mitt, og jeg føler det er lengre og lengre imellom dem. :gjeiper:

Bare det å skrive denne tråden var for meg et enormt skritt. Aldri før har jeg noen gang sagt noe om dette til noen. Jeg er en smule stolt og fornøyd nå som jeg har gjort det, men er litt stresset for at noen skal se meg som svak for det jeg har opplevd og gjort.

[Heart]

Bare det å skrive denne tråden var for meg et enormt skritt. Aldri før har jeg noen gang sagt noe om dette til noen. Jeg er en smule stolt og fornøyd nå som jeg har gjort det, men er litt stresset for at noen skal se meg som svak for det jeg har opplevd og gjort.

Mja... du risikerer nok at folk synes det er synd at du har opplevd det du har opplevd, hvis du forteller historien din, men det betyr ikke at de synes at du er svak. Du kan umulig være spesielt svak siden du fortsatt er oppegående etter så mye negativt. Selv om det var nære på...

Forresten er alle svake av og til. Og det gjør vel ingenting? Jeg tror vi ville hatt det bedre av å være mer åpne om at vi har svakheter, i stedet for å late som alt er i orden hele tiden.

Det er bra å høre at du merker at det går fremover. Det vil det nok fortsette å gjøre, selv om du vil oppleve en dårlig dag innimellom. Du er ikke alene om det. Livet kan være fint likevel.

[FrøkenJosefine]

Det er ikke svakhet og ikke vise styrke, det er mere en styrke og tørre være svak i blant.. Det er lov å strekke frem hånden og be om hjelp hvis man trenger det.. Og absolutt lov å dele historien sin med noen hvis man føler at det er riktig!

Jeg synes ikke du er svak, jeg synes nesten du har vært litt for tøff! Det er lov å gråte, være sint, sår og ha det vondt hvis det er slik man føler det!

[Troilltøva]

Jeg leste det hele og må si jeg fikk tårer i øyekroken

Det er så feil og urettferdig at folk har en slik oppvekst og opplever slike ting. Fikk vondt i hjerteroten min da jeg så for meg den lille gutten som var ute og letet etter pappaen sin som hadde forlatt han for å drikke. Forferdelig

Du har vært utrolig uheldig i oppveksten din og mistet mange nære, noe som må være vanskelig i seg selv. Jeg vil også anbefale å snakke med noen profesjonelle, om det blir for vanskelig så vet jeg også av egen erfaring at det hjelper utrolig og skrive ned det man føler og tenker når man har dårlige perioder.

Det som er positivt i all elendigheten, er at du nå som voksen har muligheten til og skape et godt og stabilt liv for deg selv, kanskje også en fremtidig partner og dine fremtidige barn.

Du har muligheten til og gi dine barn en god oppvekst for du vet hvordan du ble behandlet som liten, og antakelig har gjort deg moden og bevisst på rett og galt i tidlig alder.

Du har muligheten til og skaffe deg en plattform i livet som er bedre enn det du måtte oppleve. Da tenker jeg også i forhold til utdanning, jobb, følelsesmessig osv.

Selv om fortiden din har vært utrolig vanskelig så er fremtiden din et blankt ark og du kan forme den som du vil, en mulighet man ikke har som et uskyldig lite barn.

Gjør det som måtte føles og være det riktige for å gjøre deg lykkelig

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere

Håper du finner din livslyst og gnist i livet, masse lykke til

[AnonymBruker]

Jeg leste også alt.

Du har hatt det forferdelig. Du skal ikke dø før du har sett livets lyseste sider, de vakreste bilder og opplevelser, kjenne at solen virkelig skinner deg i ryggen.

Jeg hadde også en ille oppvekst, jeg ville drepe meg selv. Jeg skrev ned på et ark hvem som skulle få hva etter meg, og jeg tok små farvel etterhvert.

Jeg fikk ikke dødd, noe hindret meg, og det gikk ikke. Hva skal jeg leve for, hylte jeg, jeg bare greide ikke å dø.

Nå 7 år senere innser jeg at når jeg fikk ting på avstand, så kunne jeg grave frem en flott person under all den dritten. Og denne personen som ikke hadde sett livet før, kunne endelig starte det, om det så var i en alder av 25. Den personen kunne endelig begynne å leve for seg selv igjen, der vonde minner bare var vonde minner. Det krever en del jobb, med seg selv. Det krever at man setter grenser for seg selv.. Det krever at man skaffer seg selv hjelp, enten selvhjelp eller profesjonell hjelp. Litt hjelp er bare bra.

Men det vil ikke være svart og skumrende for evig.

Ønsker deg kun det beste, det aller beste.

[Ibanez]

Ingen fortjener å oppleve noe slikt. Du er et sterkt menneske, ts.

Edit: leif

Endret 23. juni 2011 av Ibanez

[AnonymBruker]

Det var mange fine tilbakemeldinger hær. Takk til dere alle.

Jeg vil bare si at ting er veldig bra i livet mitt for tiden, men at jeg en sjelden gang kommer på et tidligere liv.

Det å skrive dette ned hær var veldig fint for meg. Tilbakemeldingene jeg fikk har alt hjulpet. Jeg som aldri før har sagt noe om dette har plutselig skrevet dette ned i et forum hvor mange kan lese. Og til og med tatt risken på at kanskje noen jeg kjenner eller noen som kjenner meg leser dette og avslører det. (Siste bekymrer meg litt.. Vil ikke at noen plutselig skal komme opp til meg og begynne å spørre om dette, jeg klarer ikke å snakke om dette face to face med noen. Det vil jeg forsåvidt helst ikke gjøre.)

Til slutt vil jeg si at jeg lever et veldig godt liv for tiden og har alt man kan ønske seg av både mennesker og ting. :gjeiper:

[AnonymBruker]

Lest hele tråden, sender deg gode tanker og husk, du er ikke alene!

[Mumsebums]

Jeg har også lest alt!

Klem til deg!

Vil anbefale deg å skrive ut innlegget ditt, og gi det til fastlegen din når du har time. Da slipper du å si så mye med en gang.

Ønsker deg gode dager og lykkelige tider framover!