ekteskap og fasade

[madelene80]

Hei!

Jeg er i trettiårene, men har vært gift lenge.

Vi bor i et flott hus, har fine biler og flott hage, pene barn og vi jobber hardt og stiller opp på alt vi skal av dugnader og styrevern, utad ser vi nok ganske så perfekte ut osv osv.

Vi samarbeider greit hva angår barna, det praktiske i hverdagen løser vi daglig, men kjærligheten mellom oss, som en gang var der er borte. I vertfall for min del.

Vi snakker ikke om personlige ting lenger da det ender med anklager og krangel så alt handler om praktiske hverdagssaker og vi lever så våre liv, separat, fullstendig.

Slik har vi delvis blitt enige om å leve det til barna er blitt voksne.

Så langt går det jo, for å ikke føle for mye på ting har vi ikke lenger bilder av bryllup fremme og ringen har jeg tatt av, jeg lever kun i dette ekteskapet for barna.

Som aldri nesten hører en stemme hevet.

mest vil jeg være helt fri, bo for meg selv i en liten leilighet, ha barna annen hver uke, men så tenker jeg på dem, at det vil ikke de, ikke under noen omstendighet også holder jeg ut enda et år enda en tid.

Men av og til tenker jeg, er dette riktig?

Jeg vet at ingen vil tro det hvis vi skiller oss, vi både vet og hører at andre ser på oss som en idealfamilie, hvorfor kan man spørre seg om, for mennesker ser jo stort sett utsiden.

Jeg vet at valget må bli mitt, jeg er ikke klar for et valg nå, jeg har det bare vondt inni meg, jeg er dønn ensom i dette ekteskapet og når det er sexscener i filmer skifter jeg kanal, orker ikke se det. Det gjør bare alt for vondt.

Skulle ønske noen viste hva man bør gjøre, men jeg regner ikke med noe svar, jeg føler meg bare så alene at det inni mellom er så tungt at jeg ikke vet hvordan jeg holder ut.

Alt er ny opp-pusset her, alt er så fint rundt meg, men inni meg er det ingen lykke.

Når vi malte nå, føltes det bare feil, det føltes som å male enda mer på en fasade som bare lyver. Men det er ikke jeg som lyver, den første som spør meg, "men hvordan har du det egentlig?" får svar, jeg er alt for trist til å si noe annet. men ingen spør, de bare sier,

"så flinke dere er", "for et flott hjem", "dere er forbilder", " noen barn er heldige" osv...

Jeg tror virkelig mennesker burde bli flinkere til å se at en fasade er bare som julepynt på et tre, det glitrer, men hva er under, et helt vanlig tre, noen trær får ikke næring de dør, da hjelper ikke gull og glitter, vårt tre dør nå.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Tror du ikke barna kan ha det like bra med to lykkelige foreldre fremfor to ulykkelige foreldre fanget i et dårlig ekteskap? Du må tenke litt på deg selv også, ikke BARE på barna.

[Sugerøret]

Du har kun ET LIV ,er du ulykkelig,så skill deg. Unger er smarte og vil oppdage at noe mangler.

Heller vær ærlig mot deg selv,partner og barn.Få ting gjort opp og finn igjen gleden i livet.Du har det ikke godt og jeg tviler vel på at partneren din har det utrolig fint. Hvor lenge kan dere holde på med skuespillet før teppet faller ned..

Kansje prøve terapi om du tror det nytter? Men om ting ikke er bra,kjærligheten død ,gå vidre i livet

det er for kort til at du skal bruke tid på en som du ikke elsker

[Multimamma]

Jeg hadde slik. I 10 år. Ble pga barna. Følte meg dønn ensom, satt mye alene. Tilslutt maktet jeg bare ikke mer, jeg var klar for å gå. Alt inni meg strittet, jeg kjente jeg fikk nærmest panikk for hver eneste dag av resten av mitt liv som forsvant i intet, jeg gikk glipp av livet!!!

Ting skjedde veldig fort. Ingenting kom overraskende på mannen min eller familien (de hadde sett mer enn jeg trodde...), men selve flytteprosessen gikk veldig fort. Var heldig og fikk leilighet hos familie, lån i banken til å komme meg ut av ekteskapet fortere enn ellers, og foreldre og søsken som kjørte flyttelass og støttet ungene mens det hele pågikk.

Det var heftig de første par ukene. Med en x som hadde panikk for at han ikke skulle få se ungene og med unger som var i sorg pga flytte fra venner (selvom jeg kjørte eldstemann til og fra skole hver dag). Det gikk seg til (selvom jeg idag, 3 år etter, har litt problemer med yngstemann som har fått en sorgreaksjon så lenge etter... - annen tråd her inne). Jeg gikk også på en depresjon noen måneder etter flyttinga. Når alt roet seg og rutinene falt på plass falt jeg rett i kjelleren. Reaksjon på de siste 10 åra kom, episoder, triste minner, glede over å endelig være fri! Jeg har ikke grått en eneste tåre over ekteskapet som røyk, men grått over tida jeg sløsa bort - skulle gått tidligere!

Tross motgang akkurat nå mtp min yngste sønn så ville jeg ikke gjort det annerledes. At jeg er lykkelig og føler jeg lever et tilfredsstillende liv er også viktig. Jeg er ikke mer enn 39 og jeg fortjener også å ha et rikt følelseliv og en som er glad i meg, elsker meg og VIL HA MEG. Ikke minst - som jeg også vil ha!

Jeg hadde gått, som en over her sier; livet er for kort til å leve FOR andre - selv ungene! Så lenge ungene føler seg trygge og elsket av begge foreldre går det stort sett veldig bra! Lykke til! Jeg føler med deg, vet hva du evt skal igjennom, men husk: Når det er som mørkest, da kommer SOLA!!!

[madelene80]

Hei!

Takk for svarene.

Selv er jeg bare usikker.

Noen sier "man blir lykkeligst av å gi" så tenker jeg da gir jeg mitt liv for barna.

Får bli i dette elendige ekteskapet, sitte alene, være ensom osv...

Stort sett er det så hektisk at jeg ikke rekker å føle på ensomheten, men om kveldene når man er alene, når det er film og disse heftige forholdene dukker opp, da føler jeg meg alene, fullstendig.

Ingen å snakke med, bare helt alene med tankene og ensomheten og spørsmålene.

Livet er kort tenker jeg så, jeg har jo ikke møtt noen annen mann så jeg kan liksom bare bo her, men det er en smerte å bo så nær noen og likevel så langt unna.

Føler det som om vi lyver om alt, men vi lyver ikke, det er jo ingen som spør oss, hvordan vi egentlig har det, de bare forutsetter at familier som oss har det så bra.

Nå er det noen som bemerker at jeg ser trist ut, ja så tenker jeg at dette livet syns på sin måte, inni mellom når tankene dukker opp.

Vi skal reise snart på mange ukers ferie til syden, vi skal sikkert drikke vin, gå på restauranter, pynte oss, spille tennis,osv... jeg har ikke lyst, men jeg drar, og jeg smiler for barnas skyld hvert eneste år, med den samme sorg og det samme savn og den samme fasaden.

jeg tør ikke bryte ut, jeg er virkelig redd for barna,men det er smertefullt for jeg lever ikke noe eget liv, kanskje vil det bli lettere med årene som man blir eldre, jeg vet ikke.

Det hjelper ikke med terapi, vi har forsøkt, vi bare sårer hverandre, men å leve hvert vårt liv i dette huset klarer vi, da sårer vi ikke hverandre med ord i vertfall.

[AnonymBruker]

Barna dine vil ikke takke deg for at du ofret din lykke for dem.

[madelene80]

Hvis jeg ikke hadde barn hadde jeg dratt nå.

Så ille er det.

Jeg hadde dratt langt vekk fra mannen min og huset og alt.

Men det med barn gjør det hele mer vanskelig.

Jeg elsker ikke han, men jeg elsker dem, jeg er redd for å skade dem.

[madelene80]

Hei!

Ja men hvorfor kan jeg ikke klare å være lykkelig her?

Er det fordi jeg hele tiden blir minnet om et savn?

Vi krangler sjelden, vi smiler formelt, sitter hver for oss, sier god natt osv... går hver til vårt.

Jeg tjener ikke så mye og har det materielt sett bedre her, nå, men likevel er jeg ikke i tvil for min egen del vil jeg vekk.

Så føler jeg meg fastlåst i redsel pga av barna, jeg vet ikke å forklare det bedre.

[Gjest sola]

Hei Ts,

Men hva er egentlig problemet? Dere var jo sikkert glad i hverandre en gang? Er det helt umulig at dere ordner opp dere imellom, uten terapeut. Jeg tror altfor mange tror at samlivsrådgivere er tryllekunstnere. Alt avhenger jo av at dere begge virkelig vil ha det bedre sammen. Din man er sikkert ikke lykkeligere enn deg og før eller senere ender dette med brudd, at en annen dukker opp. Da vil det bli et svært bittert brudd, hvor en av dere synes at dere gav altfor mye i altfor lang tid, for barnas skyld og at den andre ikke var villig til det. Dette er uungåelig slik jeg ser det. Jeg oppfatter det slik at en av dere har gjort noe utilgivelig mot den andre og at dere ikke klarer å rydde opp. Hvis det er slik, råder jeg deg, siden du skriver her, til å ta et ærlig initiativ til å nøste opp. Jeg tror ikke på at følelser bare blir borte. Jeg tror at det er mange ting som blir sagt og gjort, som til slutt fører til at man rett og slett blir redd for å blottlegge følelsene sine, kapsler dem inn, slik at man ikke kan såres så lett lenger og tilslutt tror man at alt er tapt.

Kan dere bruke noe tid av alle ukene dere har sammen til å ta 1-2 timer med ærlig prat dere imellom. Det er snakk om å tørre :-)

Lykke til

[Omega]

Dere kan vel slutte være så orienterte mot fasadelivet, og heller leve hver deres liv offisielt, selv om dere inntil videre deler hus og har felles ansvar for barna hver dag? Så kan du på sikt finne deg en leilighet og formalisere bruddet. Hva stopper dere to foreldre i å ta en prat med barna deres og forklare at mamma og pappa har sklidd ifra hverandre som kjærester? Du fortjener det livet du innerst inne ønsker deg, barna fortjener en tilfreds mamma, ektemannen din kunne sikkert fått det bedre han også enn slikt ting er idag. Du trenger ikke flytte ut umiddelbart, men slutt å spille fasade. Hva er det som er så gæli med å fortelle folk sannheten, slutte å spille skuespill? Er du så opptatt av hva naboene og andre kjentfolk tenker om dere? Andre mennesker har stort sett mer enn nok med seg selv. Jo flere ekte mennesker med ekte liv som tør å stå for den de er, jo mindre behov for fasadespill. Vær modig, lev ekte!

[Gjest imli]

Viss foreldra mine hadde skilt seg no, når alle me ungane er vaksne og har flytta ut, hadde eg blitt utruleg lei meg og følt at heile barndommen min var bygd på ein løgn. Å halde saman kun for unganes del, gangnar ingen. Det blir berre enno verre for ungane dykkar når de utset skilsmissen. Ungar er tilpasningsdyktige, og vil takle eit brudd, så fremt du og mannen din opptrer vaksent og set barna fyrst. Å leva på ein løgn er ikkje bra for nokon. Ei heller er du ein god rollemodell for dine barn ved å leva eit falskt liv for fasadens del. Ungane dine kjem til å takle dette betre no, enn som vaksne.

[Gjest Harriet]

Jeg er enig med vedkommende som foreslo terapi, samtaler, hjelp til å kommunisere skikkelig.

Det høres jo ut som du elsker mannen din, men ikke får den responsen du ønsker fra ham? Virker sånn når du forteller her.

Vi har vært gifte i over 20 år, har hatt noen turbulente tider, vanskelige tider .. og skikkelige kriser - og da mener jeg virkelig skikkelige kriser.

Kjenner meg igjen når du sier at du skifter kanal når filmscenene blir ubehagelig intime og viser en kjærlighet mellom to personer som du bare drømmer om. Har hatt det sånn selv, har grått masse pga manglende respons, manglende kjærtegn og sex ... Vi tok ut separasjon, var fra hverandre i rundt to år - hvor vi gikk i terapi det siste året og fikk hjelp til å forstå hverandre og forstå verdien av familien vår og alt det vi hadde delt alle disse årene. Jeg traff en ny mann i separasjonstiden ... men det gikk ikke, jeg orket ikke .. fant ut at det bare var en mann jeg ville ha. Det føltes helt feil og nesten patetisk å begynne å date nye menn. Mulig det hadde gått noen år senere - men noen måneder etter separasjonen var altfor tidlig for meg.

Min oppriktige menig er at flere bør søke hjelp når de sliter i ekteskapet. Ingen lever det perfekte ekteskap - det finnes ikke. Det er en evig jobb - og jeg tror ikke man blir lykkeligere av å finne seg en ny partner .. jo, kanskje med en gang, men hverdagen innhenter oss der og.

[Gjest madelene80]

Hei!

Takk for svarene igjen.

Ja jeg vil ikke og tenker ikke på å treffe noen andre. Jeg har tenkt litt på en hyggelig mann jeg møtte for 15 år siden, men han er mye eldre enn meg, kanskje 60 år nå og at jeg tenker på han er vel bare en sånn fantasi, men han var hyggelig mot meg. Han var skilt.

Med min mann er det nok sånn at han anklager meg for ting som jeg ikke er enig i. Noe har han rett i og jeg har jobbet hardt med mange ting, men at vi hele tiden har hatt dette fokuset på meg og at jeg må forandre meg syns jeg er slitsom og jeg orker ikke mer.

Han har anklaget meg for noe riktig ille og det var vel det som ble for mye nå. Vi har det aldri slik man bør i et ekteskap, men nå tilbringer jeg all min tid for meg selv når han er hjemme, siden jeg skriver er det ikke noe påfallende for andre at jeg skriver så mye nå.

Og sitter og jobber og sover på mitt kontor.

Vi har forsøkt å snakke sammen, men han er ganske fastlåst på sin sak og jeg vil ikke gi meg heller på akkurat dette ene. Jeg har tatt mye ansvar for å endre meg, noe som har vært riktig, men nå orker jeg ikke mer, denne siste anklagen ble for mye.

Vi er sikkert to sta voksne mennesker, men jeg er glad for alle som også ser at å skille seg ikke bare handler om å være redd for å miste noen fasade, det handler mest om barna, at man er redd for å skade dem. Ellers kunne vi jo lett tatt en pause fra hverandre.

Takk for svar.

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 18, da var det jeg og broren min som endelig greide å overtale mamma til å gå. Vi hadde ønsket oss dette i mange mange år. Nå har vi alle det bra, og mamma og pappa har god kontakt. Mye bedre enn å leve i et glasshus.

Mamma angrer på at hun ikke gikk før.

[Gjest Gjest]

Hei!

Ja men jeg vet at våre barn pr i dag ikke vil like det.

Men selvfølgelig som tiden går og de vokser til så må man kanskje.

Jeg ser jo det selv også, sitte der når yngste er 18 år eller 20 år og håpe at man da får lov til å gå og få det bra.

Det er i vertfall noe grunnleggende jeg savner hos min mann, jeg er lei av å måtte påta meg skylden for så mye, jeg tror ikke jeg kanskje har flere feil enn han, men at jeg har lettere for å godta at jeg må endre meg.

Så jeg har fått nok, egentlig for lenge siden, men inni mellom kjenner man det bare så smertefylt at man ikke vet hvordan man skal greie å holde ut årene som ligger foran.

Jeg har mye bra i livet mitt, men det å være alene på denne måten er tungt i vertfall.

Mine barn er for små til å se hvor ulykkelig jeg er, man følger på aktiviteter, inviterer barn, baker, så selv om sorgklumpen sitter der like under smilet så er den usynlig for andre.

På en måte er det bra.

[Multimamma]

Hei igjen.

Vet du hva min eldste sa til meg ganske tidlig etter at vi hadde flyttet? Da var han 8,5 år og han sa en gang i fortvilelse: "Hvorfor kunne du ikke flytte fra pappa da jeg var mindre, da hadde jeg ikke skjønt så mye og ikke blitt så lei meg. Jeg hadde heller ikke hatt så mange kamerater og ikke savnet dem..."

Det ga meg en støkk og absolutt noe å tenke på. Nå vet ikke jeg hvor gamle barna dine er, men... Ville bare si det, rene ord for penga fra en 8 år gammel gutt.

[AnonymBruker]

Jeg kan love deg det, det er ikke det fnugg bedre å oppleve at den "familielykken" man trodde man hadde er falsk. Mine foreldre skilte seg da jeg var 22 (da hadde nettopp lillebror flyttet ut og ALT raknet). For meg kom det som et totalt sjokk, jeg ante virkelig ikke noe om dette, men i ettertid har moren min fortalt meg hvor deprimert og ulykkelig hun var. Jeg gikk selv inn i en depresjon av dette, det var et enormt sjokk, og ekstremt vanskelig å takle. Foreldrene mine snakker ikke med hverandre engang nå, det er bare hat igjen etter å ha holdt ut i så mange år, og situasjonen er langt fra ønskelig.

Du skåner virkelig ingen ved å late som om alt er allright, jeg har vært et barn som har opplevd dette på kroppen. Som mine foreldre ønsker meg godt ønsker jeg dem også godt, det er ikke ensbetydende med et lykkelig liv å ha et sett foreldre som er gifte, det er en illusjon printet inn i oss fra tidenes morgen, og du har falt totalt for denne påtatte falske lykken.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg vil uansett aldri hate mannen min, for vi har mye bra sammen, blant annet barna.

Jeg syns det er tankevekkende det din 8 åring sa, takk for at du deler det.

Samt at man tydeligvis kan bli veldig lei seg om man er 22 år gammel også og det da skjer.

Jeg vil la min mann få alt, han kan ha huset og alt sammen, jeg vil bli glad bare jeg får være et sted i fred. Vi vil samarbeide bra og jeg vil evt. la han få barna, eller om de velger selv hvordan de vil ha det. Bare jeg slipper flere anklager og krav, i vertfall sånne som sårer og ikke stemmer.

Jeg vil alltid være glad i han, men det betyr ikke at jeg klarer mer å være gift med han.

Om han er glad i meg tror jeg, da han sier det, det er vel mer hvordan ting er mellom oss som jeg ikke greier mer.

[Gjest Harriet]

Hei!

Jeg vil uansett aldri hate mannen min, for vi har mye bra sammen, blant annet barna.

Jeg syns det er tankevekkende det din 8 åring sa, takk for at du deler det.

Samt at man tydeligvis kan bli veldig lei seg om man er 22 år gammel også og det da skjer.

Jeg vil la min mann få alt, han kan ha huset og alt sammen, jeg vil bli glad bare jeg får være et sted i fred. Vi vil samarbeide bra og jeg vil evt. la han få barna, eller om de velger selv hvordan de vil ha det. Bare jeg slipper flere anklager og krav, i vertfall sånne som sårer og ikke stemmer.

Jeg vil alltid være glad i han, men det betyr ikke at jeg klarer mer å være gift med han.

Om han er glad i meg tror jeg, da han sier det, det er vel mer hvordan ting er mellom oss som jeg ikke greier mer.

Du er glad i ham, han sier at han er glad i deg ... hvorfor ikke jobbe litt med forholdet - søk hjelp.

Og hun som sier at hun gikk inn i deparasjon som 22-åring pga foreldrenes skilsmisse - vel, hun vet da ikke hvordan reaksjonen hadde blitt om de hadde skilt seg da hun var 6 eller 8 - eller 10.

For barn kan en skilsmisse være uhyre dramatisk og voldsom, og jeg hadde ikke latt noe være uprøvd før en eventuell skilsmisse. Mine barn reagerte veldig på vår separasjon, de tok det så tungt at jeg aldri hadde latt et barn gjennomgå noe sånt uten å ha prøvd alt.

[Gjest Gjest]

Hei!

Ja jeg skjønner og det er jammen vanskelig.

Jeg fikk egentlig råd av en profesjonell å vente til barna er 18 år,jeg tenkte, så får jeg holde ut, men inni mellom får jeg så vondt at jeg ikke klarer det.

Nå er det så ille at jeg ikke klarer å spise, men det går over så det er ikke noen fare, men det er vel et depresjons-tegn tror jeg, samt at jeg ikke sover så godt om nettene osv...

Vi er glad i hverandre, men vi får det ikke til, vi har søkt hjelp og lest bøker, men det går ikke. Tror det beste for oss begge er en skilsmisse, men det er jo slett ikke sikkert det er det beste for barna, det tror jeg egentlig neppe.

Det er jo forhold der det åpenbart er det beste for alle, men vi lever ganske stille og rolig og bare hver med vårt, men det er noe trist over det likevel.

Man er jo forskjellig, men jeg er før alt annet en mamma som setter barna først, da er jeg villig til å strekke meg langt i å kompromisse med min egen lykke bare barna har det bra.

Det er ikke alle som jeg tror forstår det helt. Men man må skille på forhold der det er endeløs krangel og ufred og vårt der det er mest stille, men det mangler den store lidenskapen mellom foreldrene men det lever vel barn egentlig godt med.

Jeg er glad noen svarer, det hjelper på tomhet og ensomhet og fortvilelse.

Så mange takk.