Begynner å slite med aborten

[Gjest Trist]

Kjæresten min og jeg planla barn. En stund etterpå gjør han det slutt.

Etter at det har blitt slutt oppdager jeg at jeg er gravid.

All fornuft tilsa at jeg måtte ta abort. Jeg ville blitt alenemor, har ikke noen familie på denne kanten av landet, og ville ikke kunne forventet noen form for støtte på noen måter av familien min. Som singel med dårlig økonomi osv., samt en barnefar jeg oppfattet som uansvarlig, tok jeg abort. Jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde ressurser til å kunne gjennomføre dette. Jeg var redd jeg ikke skulle klare det, at det ble for mye, rett og slett.

Jeg begynner nå å slite veldig med dette. Det er ikke noe i veien med fornuftsbiten av avgjørelsen min, jeg vet at jeg ikke hadde gode ytre forutsetninger, og alle disse tingene vet jeg at jeg tenkte gjennom med klart hode.

Det er det indre som plager meg, følelsesmessig var dette helt feil for meg, på alle måter. Jeg føler at jeg holder på å få et sammenbrudd her. Jeg forsøker å tilgi meg selv, og jeg kan ikke si det var uansvarlig å ikke bruke prevensjon osv. - vi planla jo dette sammen, og jeg visste ikke at han skulle gå fra meg.

Men jeg er helt ødelagt, jeg har tatt livet av mitt eget barn, i 11. uke.

Jeg klarer ikke dette! Er det noen som har erfaringer? Hvor kan jeg henvende meg?

[Gjest Gjest]

Du har ikke tatt livet av noe barn. Du gjorde det som var rett for deg, og som fortsatt er rett.

http://www.arachne.no/?p=111

Jeg tror du må gå igjennom fastlegen for dette.

[Dragonfly84]

Du har absolutt ikke tatt livet av noe barn. Du var fornuftig nok til å vite at det hadde blitt veldig vanskelig å klare dette på noen annen måte.

[AnonymBruker]

Kan Amathea være et alternativ? Eller så hadde jeg tatt kontakt med fastlegen.

Du trenger å få pratet ut om situasjonen for det er ikke bare aborten, men alt rundt.

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som om du tenkte godt igjennom dette, og har gode begrunnelser for hvorfor du tok abort.

[Gjest Trist]

Takk for svar dere.

Jeg vet med fornuften at jeg hadde gode "ytre" grunner til å velge slik. Men jeg føler ikke at det "holder", eller er grunn god nok, på en måte.

Jeg har så vondt i hjertet mitt. Føler meg som et helt forferdelig menneske som har gjort dette. Ikke minst mot meg selv. Det er så enkelt som at jeg aldri ville gjort det hvis omstendighetene var annerledes.

Jeg har så vondt med den jeg valgte bort, som helt uskyldig ble til. Jeg føler på en stor sorg rett og slett.

Jeg er så skuffet og sint på han som gikk fra meg - han hadde startet en prosess i forhold til å gå fra meg, uten at jeg visste det. Når han var ferdig meg prosessen sin gikk han. Og da var jeg jo allerede gravid. Og jeg satt igjen med en abort og kjærlighetssorg.

Jeg kjenner også på urettferdighet i forhold til mine venninner som er gravide. Jeg unner de all lykke, men synes det jeg selv opplevde er så urettferdig. De blir ikke forlatt av sine menn. Jeg ble det.

Så jeg føler sorg, sinne, urettferdighet, og mye mer. Alt dette velter opp i meg nå. Det er en så ensom sorg.

Jeg tror jeg skal ta kontakt med lege, eller den organisasjonen som er nevnt over her, jeg må snakke med noen.

[Elle Melle]

Amathea er fine folk, de er nok gode samtalepartnere.

[Azalea]

Huff, ikke no gøy å lese.. Ser du allerede har fått mange gode ord og råd, så jeg vil bare gi deg en stor . Kommer sikkert til å være tungt en stund, men plutselig så blir ting lysere.

[AAEira]

Har selv vært igjennom en abort rett før julaften, og det var ikke lett i det hele tatt i ettertid.

For min del hadde jeg ikke så mye valg siden jeg akkurat hadde gått på en sterk antibiotika kur som også kan være skadelig for foster.

Der og da var det liksom "greit", men er etterpå at jeg begynte savne følelsen av å være gravid og alt dette. I tillegg visste det seg at jeg skulle ha tvillinger, noe som gjor ting enda værre.

Dessverre opplevde jeg samtidig en ny og negativ side av min samboer da jeg ble gravid.

Han ble veldig glad når jeg sa jeg var blitt gravid, men da jeg fortalte han om situasjonen om tablettkuren og abort, begynte han å gi faen i meg den perioden jeg gikk gravid.

Siden dette enda var i juletider, ble jeg gående lenge gravid og vente på time hos gynekolog osv. Opplevde så og si hele graviditeten og aborten alene, uten støtte.

Som du sikkert har opplevd, så blir man jo også veldig hormonell og uvel også, og det gjør jo ikke akkurat situasjonen noe bedre.

klarte jeg dele det med familien min heller, for min storesøster hadde selv blitt gravid en del år før, og deretter lagt ansvaret for ungen til foreldrene mine som fortsatt tar vare på den..

Så selv om jeg er oppi 20 årene og utdannet, ble det rett og slett for mye tanker rundt å forlange støtte fra de hjemme som var travelt opptatt med sitt.

I ettertid har kjæresten min MANGE gang maset om å få barn, det blir som ofte nevnt flere ganger i uka. Og selv om jeg selv også egentlig vil ha barn,og tenker stadig på det som var. Men samtidig er jeg så skuffet over han, og klarer ikke stole på at han vil være der for meg om jeg skulle blitt gravid igjen. Og mer enn alt vil jeg jo kunne få et barn sammen med en jeg VET vil være der, og som jeg vet vil være der for barnet.

Så jeg skjønner situasjonen din veldig godt, så det å ha dårlig samvittighet, må du ikke ha.

Om du føler du ikke har den støtten som du trenger for å kunne bringe et barn til verden, så er det helt rett av deg å velge å ta det bort. Jeg ville gjort det samme.

[Azalea]

Har selv vært igjennom en abort rett før julaften, og det var ikke lett i det hele tatt i ettertid.

For min del hadde jeg ikke så mye valg siden jeg akkurat hadde gått på en sterk antibiotika kur som også kan være skadelig for foster.

Der og da var det liksom "greit", men er etterpå at jeg begynte savne følelsen av å være gravid og alt dette. I tillegg visste det seg at jeg skulle ha tvillinger, noe som gjor ting enda værre.

Dessverre opplevde jeg samtidig en ny og negativ side av min samboer da jeg ble gravid.

Han ble veldig glad når jeg sa jeg var blitt gravid, men da jeg fortalte han om situasjonen om tablettkuren og abort, begynte han å gi faen i meg den perioden jeg gikk gravid.

Siden dette enda var i juletider, ble jeg gående lenge gravid og vente på time hos gynekolog osv. Opplevde så og si hele graviditeten og aborten alene, uten støtte.

Som du sikkert har opplevd, så blir man jo også veldig hormonell og uvel også, og det gjør jo ikke akkurat situasjonen noe bedre.

klarte jeg dele det med familien min heller, for min storesøster hadde selv blitt gravid en del år før, og deretter lagt ansvaret for ungen til foreldrene mine som fortsatt tar vare på den..

Så selv om jeg er oppi 20 årene og utdannet, ble det rett og slett for mye tanker rundt å forlange støtte fra de hjemme som var travelt opptatt med sitt.

I ettertid har kjæresten min MANGE gang maset om å få barn, det blir som ofte nevnt flere ganger i uka. Og selv om jeg selv også egentlig vil ha barn,og tenker stadig på det som var. Men samtidig er jeg så skuffet over han, og klarer ikke stole på at han vil være der for meg om jeg skulle blitt gravid igjen. Og mer enn alt vil jeg jo kunne få et barn sammen med en jeg VET vil være der, og som jeg vet vil være der for barnet.

Så jeg skjønner situasjonen din veldig godt, så det å ha dårlig samvittighet, må du ikke ha.

Om du føler du ikke har den støtten som du trenger for å kunne bringe et barn til verden, så er det helt rett av deg å velge å ta det bort. Jeg ville gjort det samme.

Har du fått snakket med din kjæreste om dette? Jeg skjønner godt at du er redd for å oppleve den samme skuffelsen om igjen om dere skulle bli gravide.

[AAEira]

Har du fått snakket med din kjæreste om dette? Jeg skjønner godt at du er redd for å oppleve den samme skuffelsen om igjen om dere skulle bli gravide.

Joda jeg har nok nevnt det mange gang.

Og vi har på en måte snakket ut om det som skjedde før julaften også, men de fleste gangene blir han sur på meg. Han mener jeg ikke kan legge den ene episoden som grunnlag for om han vil være en bra far til et barn osv, og han føler seg helt klar til å få barn med meg.

Men jeg har jo ikke så mye annet å sammenligne med enn det jeg så av han da.

Og hver gang ser jeg hele episoden i hodet om igjen, og da blir jeg også sur.

Ikke for å skremme noen, men hadde en helt for jævli medisinsk abort. Noe som egentlig ikke skal være noe særlig smertefullt, ble et helvete i 8 timer på sykehuset der jeg tilslutt ble dopa ned på morfin. Så det ble liksom mange negative ting på en gang, og det gjør meg enda mer bitter på han dessverre.

[Azalea]

Joda jeg har nok nevnt det mange gang.

Og vi har på en måte snakket ut om det som skjedde før julaften også, men de fleste gangene blir han sur på meg. Han mener jeg ikke kan legge den ene episoden som grunnlag for om han vil være en bra far til et barn osv, og han føler seg helt klar til å få barn med meg.

Men jeg har jo ikke så mye annet å sammenligne med enn det jeg så av han da.

Og hver gang ser jeg hele episoden i hodet om igjen, og da blir jeg også sur.

Ikke for å skremme noen, men hadde en helt for jævli medisinsk abort. Noe som egentlig ikke skal være noe særlig smertefullt, ble et helvete i 8 timer på sykehuset der jeg tilslutt ble dopa ned på morfin. Så det ble liksom mange negative ting på en gang, og det gjør meg enda mer bitter på han dessverre.

Jeg kan jo forstå han litt og, om han virkelig ikke så det dumme han gjorde i det det foregikk. Han blir veldig lei seg når du tar det opp med han igjen og reagerer med frustrasjon og sinne, vil jo ikke at den episoden skal ødelegge for en fremtid med barn med deg. Men jeg forstår deg godt og, en blir så utrolig sårbar i en slik situasjon. Jeg lå fra klokken 08-2230 på sykehuset jeg og, så vet hvordan det er. Men for min del hadde jeg en veldig støttende kjæreste som var sammen med meg flesteparten av timene. Noe jeg satte virkelig pris på, og det gjør jeg den dag i dag og. Det som skjedde oss bekreftet at om den dagen kommer at vi blir gravide igjen og er klar for det, kommer det til å gå kjempebra.

Jeg vil bare sende deg en og si at det ordner seg helt sikkert! Men ikke hiv deg ut i noe med mindre du selv vil, ikke gjør noe fordi han vil.

[Gjest Gjest]

Proffesjnell hjelp har vel vært det rette for deg? God venn kanskje som du kan ta det opp med.

Du kommer styrket ut av det til slutt, dette er noe man lærer av selv om det er vondt.

Neste mann du velger deg skal være en snill omtenksom mann, de finnes der ute. De er ikke så synlige som kjekkasene. Mange damer har angret de inngikk fohold emd den kjekkeste gutten i klassen.

[Snop]

Jeg vil veldig, veldig, veldig anbefale deg å ta en tur på Amathea. De er så gode, tar seg god tid til å hjelpe deg med å sortere tankene dine og er flinke lyttere, og har lang erfaring med dette. I tillegg kan du stikke innom akkurat når det passer deg (gjerne ringe på forhånd samme dag sånn at du slipper å evt sitte og vente.) Jeg hadde personlig ikke klart meg uten dem.

Jeg heier på deg, og sender deg en stooor

Endret 21. juni 2011 av Snop