Å ta seg sammen, få kontroll i livet

[AnonymBruker]

Forandringer skjer ikke over natten, det er jeg klar over, men ett sted må jeg jo begynne.

For øyelikket har jeg droppet ut av høyere utdannelse, jeg har en møkkajobb på en bensinstasjon der jeg absolutt ikke trives, og jeg har mistet stort sett alle vennene mine. Dagene går med til å sitte på pc å drømme om et liv jeg ikke klarer å se frem til lengre. Jeg trenger forandring, jeg skulle begynt på nytt. Selvtilliten er helt på bånn. Jeg burde flytte til en billigere leilighet, jeg burde si opp jobben min å begynne å studere, jeg burde få meg psykolog, jeg burde dra til tannlegen å få orden på tennene mine, jeg burde få resept på antideprissiva, jeg burde begynne å trene, jeg burde gjøre ting som gjør meg glad, som å ta bilder, tegne, være kreativ...

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg må snu livet mitt, og jeg må gjøre det fort. JEg er bare 22 år og føler allerede at tiden renner ut, livet løper fra meg mens jeg sitter her å synes synd på meg selv.

I tillegg er det alle de små tingene, jeg vil klare å kle meg pent, jeg vil ha en frisyre som jeg ser bra ut i, jeg vil ta vare på huden min, kroppen min hodet mitt, jeg vil bli kjent med folk, få kontakt med venner igjen. Men det er så mye på en gang, og jeg mangler overskudd til å ta fatt når det er så overveldende. Jeg kan ikke gjøre alt på en gang, da er jeg redd for å falle av lasset å ende opp med å gjøre det samme som nå.

Er det noen som har klart å snu livet sitt til det bedre, som har noen tips til hvor jeg skal begynne?

[Gjest Gjest]

Jeg har det AKKURAT sånn som deg. Jeg sitter helt fast. Følte meg faktisk helt alene, men kanskje jeg ikke er den eneste allikevel? - Så hvis noen har svar på det spørsmålet, blir jeg glad.

[MsLeela]

Jeg vet ikke om jeg har vært helt der, men har definitivt hatt perioder i livet hvor jeg følte at jeg ikke hadde noe kontroll over hva som foregikk i mitt liv.

Jeg tror trikset er å starte med små forandringer. Få kontroll over de tingene det er lettes å ha kontroll over. Har du kontroll på regningene dine? (det gjorde nemlig meg kjempestressa). Er det orden i leiligheten din? Klesskapet ditt? Kjøkkenet ditt? Ryddige omgivelser gjør oss ofte roligere og "ryddigere" til sinns.

Videre må du lage en liste der du prioriterer hva som er viktigst for deg og hvilke rekkefølge bør ting komme i. Slik du forteller det, vil jeg foreslå å bytte jobb aller først. Få deg en jobb som du trives i! selv om den kanskje kommer til å gi deg mindre inntekt. Så bytt leiligheten. Det vil gi deg større økonomisk frihet. Deretter kan du bestille time hos frisør, kjøpe nye klær og få deg selv til å føle deg bedre!

Når det komemr til studier må du nok overveie det selv.Er det viktig for deg å studere? Og HVA vil du studere? Og ikke minst kanskje NÅR? Kanskje det kan være lurt å ta ett år fri og får litt orden på livet ditt?

Og til slutt, den viktigste forandringen må faktisk skje i hodet ditt. Du må innstille deg på at livet kommer til å bli bedre og fokusere på de tingene som gir deg overskudd og glede. Jeg vet at det høres utrolig klisje ut, men det har en psykologisk verdi. Du må mer eller mindre lure deg selv til å tro at du vil få det bra. Hjerne din kommer da til å oppfatte situasjonen som mer positiv enn det den kanskje fremstår for deg. Og litt etter litt klarer du å snu den onde sirkelen.

[AnonymBruker]

Du MÅ begynne å skrive ned hva du vil ha gjort. Skriv en liste, så krysser du ut etterhvert.

Det fungerer faktisk.

[Gjest Gjest]

Planlegg og visualiser hvordan du ønsker livet ditt skal være. Les "The Power", har hjulpet mange som føler de har stått helt stille. Lykke til.

[Alice123]

Jeg hadde det slik!

For meg tok det TID. Det tok kjempelang tid å få orden på alt, og fortsatt er det noen brikker som mangler.

For meg hjalp det virkelig å få orden på utseende mitt. Jeg tok en tur til frisøren og ga henne fritt spillerom, så dro jeg til en make-up artist og fikk henne til å vise meg hvordan jeg burde gjøre det og hva som kledde meg, så fant en klesstil jeg likte, og holdt meg til den (før hadde jeg klesskapet fyllt med ti forskjellige stilarter). Det er en dyr prossess. Det er langt dyrere å se stilig ut enn det er å se dassete ut i den gamle jeansen med en sliten t-skjorte.

Når jeg først følte meg vel på utsiden, så fikk jeg automatisk lyst til å ta tak i meg selv og livet mitt.

Jeg tror jeg tenkte som så at en som ser så stilig ut som jeg gjør nå, må også ha et stilig liv.

Jeg tok én og én ting av gangen. Satt meg bittesmå mål. For min del kunne jeg ikke bare gjøre om hele livet mitt på én uke, jeg måtte begynne med en ting å så gjøre meg ferdig med den ene tingen før jeg begynte med en ny ting jeg ville endre på.

Alt er mye bedre nå

Lykke til!

[Alice123]

Dessuten hjalp det meg å være rundt mennesker som har kontroll på livene sine. Så jeg var en del sammen med bestemoren min og min mor, for de har begge to stålkontroll.

Hver gang jeg "bare ikke orket" så tenkte jeg "hva hadde Bestemor gort nå?". Bestemor hadde selvfølgelig orket (gjerne samtidig som hun bakte et brød), så da ble det gort!

[AnonymBruker]

Tusentusen takk for gode tips, alle sammen! Jeg er nødt til å legge meg nå, men jeg tar til meg alt dere skriver, og kan heller svare mer utfyllende i morgen.

TS

[AnonymBruker]

Oi. dette var som å lese om meg selv. Hr det akkuratt på smame måten. Bruker masse tid på å drømme meg vekk men orker virkelig ikke kjempe for ting lengere. Er 22 år selv, og føler at livet bare flyr avgårde. Har ikke noe annet å komme med enn at jeg føler virkelig emd deg, og håper alt blir bra!

[AnonymBruker]

Veldig fin tråd.

Jeg har det på akkurat samme måte.

Kanskje dette kan være en tråd der vi tipser hverandre om hvordan vi skal få det livet vi ønsker oss?

Handler jo om mentale innstillinger.....ikke sånn som at "hvordan skal jeg kunne oppnå å bli millionær", liksom.

[lilla¤]

kjenner meg igjen, har laget en dagbok her inne for å hjelpe meg å huske på noen av tingene

[Gjest Nadezhda]

Ikke fortvil, jeg tror det er veldig vanlig og normalt å føle at man mister fokus og kontroll på livet sitt. Jeg vet ikke med deg, men jeg er sånn at jeg må ha en ganske streng plan for hva jeg skal gjøre, hvis ikke har jeg dessverre en tendens til å bare flyte.

Støttet forslaget om å lage en liste. Gjerne pinlig detaljert. Deilig å kunne krysse ut noe på lista, uansett om det er veldig lite. Jeg tror en del av cluet med å ha struktur er at man respekterer seg selv, og dermed tiden sin. Man får gjerne dårligere selvfølelse om man føler at man ikke har kontroll på sitt eget liv

[Alice123]

Jeg tror også jeg byttet ut innstillingen min etter at jeg endret utseende (som er den morsomme delen av å få seg på bena igen, derfor også den enkleste).

Jeg bestemte meg for at jeg måtte bli den personen jeg ønsket å være, og sakte men sikkert jobbet jeg mot å skape et menneske jeg kunne være komfertabel med å være.

De hjalp veldig. I tillegg til å overhodet ikke ha kontroll over livet mitt (jobb, venner, leilighet etc) så var jeg ekstremt rotete og grisete.

Leiligheten min så ikke ut. Mer enn én gang hadde jeg flueproblemer (og jeg er virkelig flau over å skrive dette i dag, men så ute og kjøre var jeg altså!).

Det høres veldig merkelig ut, men jeg skapte altså dette bildet av det menneske jeg ville være, og "hermet" etter henne.

"OptimaleMeg" betalte alltid regningene sine i tide, så da "hermet jeg" etter "henne" og gjorde det samme.

"OptimaleMeg" hadde det alltid rent og noenlunde ryddig rundt seg, så da hermet jeg. Etc.

Det halp meg.

("OptimaleMeg er et navn jeg fant på nå nylig, jeg hadde aldri noe navn på personen jeg ville være).

[AnonymBruker]

Jeg er 26, samme drittjobb som deg, angst, unger og ikke lappen en gang og en kropp jeg hater..

Jeg har satt meg MANGE delmål og laget lister. Tvi tvi!

[AnonymBruker]

Vil bare skyve denne litt opp

[AnonymBruker]

Forandringer skjer ikke over natten, det er jeg klar over, men ett sted må jeg jo begynne.

For øyelikket har jeg droppet ut av høyere utdannelse, jeg har en møkkajobb på en bensinstasjon der jeg absolutt ikke trives, og jeg har mistet stort sett alle vennene mine. Dagene går med til å sitte på pc å drømme om et liv jeg ikke klarer å se frem til lengre. Jeg trenger forandring, jeg skulle begynt på nytt. Selvtilliten er helt på bånn. Jeg burde flytte til en billigere leilighet, jeg burde si opp jobben min å begynne å studere, jeg burde få meg psykolog, jeg burde dra til tannlegen å få orden på tennene mine, jeg burde få resept på antideprissiva, jeg burde begynne å trene, jeg burde gjøre ting som gjør meg glad, som å ta bilder, tegne, være kreativ...

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg må snu livet mitt, og jeg må gjøre det fort. JEg er bare 22 år og føler allerede at tiden renner ut, livet løper fra meg mens jeg sitter her å synes synd på meg selv.

I tillegg er det alle de små tingene, jeg vil klare å kle meg pent, jeg vil ha en frisyre som jeg ser bra ut i, jeg vil ta vare på huden min, kroppen min hodet mitt, jeg vil bli kjent med folk, få kontakt med venner igjen. Men det er så mye på en gang, og jeg mangler overskudd til å ta fatt når det er så overveldende. Jeg kan ikke gjøre alt på en gang, da er jeg redd for å falle av lasset å ende opp med å gjøre det samme som nå.

Er det noen som har klart å snu livet sitt til det bedre, som har noen tips til hvor jeg skal begynne?

I morgen kan du ringe:

Frisøren

Legekontoret

Tannlegekontoret

Dette tar kanskje 5 minutter til sammen, å du kommer til å følge godt med deg selv når du har gjort det!

Hva med å skrive ned alt du ønsker å gjøre? Så kan du stryke det ut når du har gjort tingene.

Du kommer vel ikke inn på noen studie før til neste år. Så da foreslår jeg at du søker på all slags jobber du ser, i mens du jobber der du er. Prøv å finn på ting som gjør at du trives bedre. Er du feks flink å vaske? Vask noe grundig som ikke står på den "vanlige" lista (jobber selv på bensinstasjon), så kanskje sjefen skryter av deg dagen etter om du er heldig. Føles godt det å.

I mens du søker på nye jobber, så leiter du etter en ny leilighet også.

Er du sikker på at du trenger antidepressiva? Er det ikke heller livet ditt du må få på plass, som hjelper på dagsformen og humøret?

Psykolog kunne jo vært en ide å gå til, om du føler du trenger det.

Skriv brev til venner på facebook eller ring å spør hvordan det går. De gode vennene skal en ikke trenge å holde fast i stramme tøyler...

At du droppet ut av den høyere utdannelsen er nok ingen krise. Har en venninne som akkurat er ferdig med 3 åring (bachelor..?), i et yrke hun ikke ønsker å jobbe i. Og det finnes mange flere eksempler som henne. Unge som "stresser" med å utdanne seg rett etter VGS, også hopper de i noe de egentlig ikke vet om de vil bli. Etter 2 år finner de ut at "dette var ikke noe for meg", men har bare 1 år igjen, så de fullfører. 3 år er gått og de er skoleleie. Du ser poenget? Ikke vits å hoppe på en utdannelse i så pass ung alder, når en ikke egentlig har peiling på hva en ønsker.

[AnonymBruker]

Prøv nå ikke antidespressiva før du har gjort en innsats på å fikse livet ditt da! Det er en altfor lett unnskyldning, og mange som blir bedt om å prøve antidepressiva som er veldig deprimerte vil det ikke engang, fordi det kan være så mange bivirkninger.

Nei, prøv å jobb for å føle deg bedre selv først, ikke piller.

[Gjest Kim]

Jeg har ikke noen oppskrift å gi deg, men det handler om å bestemt endre adferdsmønsteret sitt.

Har selv en tendens til å brenne meg ut uten at jeg merker det før det er forsent. Det blir som du beskriver mye tid forran pcen og tv der man bare stirrer apatisk på hva det nå enn er.

Kosthold, trening og passe på at man får nok søvn er en god start.

[Orchideae]

Forandringer skjer ikke over natten, det er jeg klar over, men ett sted må jeg jo begynne.

For øyelikket har jeg droppet ut av høyere utdannelse, jeg har en møkkajobb på en bensinstasjon der jeg absolutt ikke trives, og jeg har mistet stort sett alle vennene mine. Dagene går med til å sitte på pc å drømme om et liv jeg ikke klarer å se frem til lengre. Jeg trenger forandring, jeg skulle begynt på nytt. Selvtilliten er helt på bånn. Jeg burde flytte til en billigere leilighet, jeg burde si opp jobben min å begynne å studere, jeg burde få meg psykolog, jeg burde dra til tannlegen å få orden på tennene mine, jeg burde få resept på antideprissiva, jeg burde begynne å trene, jeg burde gjøre ting som gjør meg glad, som å ta bilder, tegne, være kreativ...

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg må snu livet mitt, og jeg må gjøre det fort. JEg er bare 22 år og føler allerede at tiden renner ut, livet løper fra meg mens jeg sitter her å synes synd på meg selv.

I tillegg er det alle de små tingene, jeg vil klare å kle meg pent, jeg vil ha en frisyre som jeg ser bra ut i, jeg vil ta vare på huden min, kroppen min hodet mitt, jeg vil bli kjent med folk, få kontakt med venner igjen. Men det er så mye på en gang, og jeg mangler overskudd til å ta fatt når det er så overveldende. Jeg kan ikke gjøre alt på en gang, da er jeg redd for å falle av lasset å ende opp med å gjøre det samme som nå.

Er det noen som har klart å snu livet sitt til det bedre, som har noen tips til hvor jeg skal begynne?

Jeg har hatt det som deg den siste tiden. MEN lyspunktet mitt var at jeg møtte igjen en gammel flamme og vi flyttet sammen. Da løste ALT seg. Da hadde vi økonomi til at jeg kunne SI opp jobben jeg hatet og kunne tenkte på utdannelse. Plutselig var jeg tilbake i den gamle vennegjengen som han også er en del av.

Men mitt første skritt på veien var å gjøre det slutt med den forrige kjæresten min, som så og si bare brøt meg ned, og holdt meg tilbake fra å gjøre det jeg ville i livet mitt..

[AnonymBruker]

Prøv nå ikke antidespressiva før du har gjort en innsats på å fikse livet ditt da! Det er en altfor lett unnskyldning, og mange som blir bedt om å prøve antidepressiva som er veldig deprimerte vil det ikke engang, fordi det kan være så mange bivirkninger.

Nei, prøv å jobb for å føle deg bedre selv først, ikke piller.

TS her.

Jeg har prøvd å jobbe med dette i flere år. Jeg har klart å slutte med selvskading, men de tunge tankene nekter å slippe taket, å så lenge jeg er så langt nede så er det enda vanskeligere å jobbe for å føle meg bedre. Alt kjennes jo håpløst. Det ikke snakk om å gi opp med en gang, å begynne på piller. Jeg har gått med disse tankene, og prøvd å fikse meg selv i flere år. Angsten, depresjonene og søvnløsheten går ikke bort av seg selv, jeg vet at jeg trenger en psykolog, men det er ventelister, jeg trenger fri fra jobb bare for å få en henvisning og det er vanskelig å få til pr akkurat nå, og jeg trenger noe som kan hjelpe meg i mellomtiden. Er antideprissiva virkelig så galt å bruke i en periode?

I morgen kan du ringe:

Frisøren

Legekontoret

Tannlegekontoret

Dette tar kanskje 5 minutter til sammen, å du kommer til å følge godt med deg selv når du har gjort det!

Hva med å skrive ned alt du ønsker å gjøre? Så kan du stryke det ut når du har gjort tingene.

Du kommer vel ikke inn på noen studie før til neste år. Så da foreslår jeg at du søker på all slags jobber du ser, i mens du jobber der du er. Prøv å finn på ting som gjør at du trives bedre. Er du feks flink å vaske? Vask noe grundig som ikke står på den "vanlige" lista (jobber selv på bensinstasjon), så kanskje sjefen skryter av deg dagen etter om du er heldig. Føles godt det å.

I mens du søker på nye jobber, så leiter du etter en ny leilighet også.

Er du sikker på at du trenger antidepressiva? Er det ikke heller livet ditt du må få på plass, som hjelper på dagsformen og humøret?

Psykolog kunne jo vært en ide å gå til, om du føler du trenger det.

Skriv brev til venner på facebook eller ring å spør hvordan det går. De gode vennene skal en ikke trenge å holde fast i stramme tøyler...

At du droppet ut av den høyere utdannelsen er nok ingen krise. Har en venninne som akkurat er ferdig med 3 åring (bachelor..?), i et yrke hun ikke ønsker å jobbe i. Og det finnes mange flere eksempler som henne. Unge som "stresser" med å utdanne seg rett etter VGS, også hopper de i noe de egentlig ikke vet om de vil bli. Etter 2 år finner de ut at "dette var ikke noe for meg", men har bare 1 år igjen, så de fullfører. 3 år er gått og de er skoleleie. Du ser poenget? Ikke vits å hoppe på en utdannelse i så pass ung alder, når en ikke egentlig har peiling på hva en ønsker.

Jeg har rimelig gode sjangser på å komme inn på restplass, så jeg slipper å vente til neste år, det var det som egentlig var planen. Det er ikke arbeidsplassen i seg selv som plager meg så mye, det er den typen jobb jeg har. Uansett hva jeg gjør så er det serviceyrke jeg kommer til å ende opp i. Lavtlønnet, lavstatus, jeg er så lei av å bli sett ned på. Jeg er så lei av at det komme folk jeg kjente på ungdomsskolen og vgs, som sier ting som "Jassåja! Så det er HER du står!", jeg er lei av å føle meg som en taper som aldri kommer seg videre. Jeg brukte 5 år på å fullføre vgs, og nå har jeg kastet bort nok et år uten å oppnå noe annet enn at jeg føler meg enda verre enn før. Jeg får ingen følelse av mestring når jeg jobber som servitør, kassahjelp eller noe slikt. Jeg er klar over at dette er jobber som "hvem som helst" får, så jeg klarer ikke å gi meg selv en klapp på skulderen etter endt arbeidsdag. Hva i alle dager har jeg utrettet egentlig, er det jeg tenker.