Tålmodigheten renner ut

[Caramela]

Uff.. Jeg er så i tvil nå

Jeg har vært sammen med kjæresten i 4 år, og elsker han virkelig! Men jeg ønsker så sårt at vi skal bli samboere nå, har vært klar for det i 2 år, men han er ikke det Han sier han vil, men det er så mange faktorer rundt som gjør det vanskelig for han.. Selv skjønner jeg ikke hva som skal være så vanskelig med at han bor et annet sted i samme by, i lag med meg.

Vi er i slutten av 20-årene, og jeg føler det er rett tid for å ta forholdet et steg videre. Men hver gang jeg spør om han har bestemt seg, så bare flirer han og sier; "nei.. du vet da det". Jeg kjenner tålmodigheten begynner å renne ut, og nå trenger jeg sårt hjelp av dere her inne. Jeg sliter med hva jeg skal gjøre. For jeg vilvilvil være sammen med han, jeg ser for meg hvordan fremtiden vår vil være, men det virker ikke som om det blir noen realitet med det første. Jeg kan jo ikke tvinge han til noe han ikke føler for heller. Alternativet er å innse at vi ønsker forskjellige ting i livet nå, og derfor velge å gå hver til vårt. Men vil jo ikke miste han heller. Ønsker så inderlig å leve med han!

[Gjest Ruccola]

Hva er planen da? at han skal flytte til deg, eller du til ham?

[Caramela]

Vel, av ulike årsaker så bor han fremdeles hjemme, så det blir uaktuelt å flytte inn på gutterommet hans... Jeg har foreslått at han kan flytte inn her for en prøveperiode, men han ønsker ikke å bo her jeg bor nå. Da vil han heller finne noe nytt, og "vårt". Det er helt i orden for meg, jeg kan bo hvor som helst, eneste kriteriet er at det er gangavstand til jobben min, da det ikke går busser så tidlig som arbeidsdagen starter. Han har for øyeblikket ikke jobb da arbeidsplassen gikk konkurs, så for han så er det av nokså irrelevant betydning om hvor. Han vil aller helst bo et sted i nærheten av hjemmet, men igjen så er det for langt til jobb da kollektivmulighetene ikke er tilstede derfra så tidlig om morgenen. Jeg kunne syklet, men om en tenker fram mot den 6 måneders lange vinteren så...ja

På den ene siden tenker jeg hele tiden at, vil du ha han, så venter du - så lang tid det må ta. Men, hele kroppen min verker etter å komme seg et steg videre. Det verste er at jeg begynner å bli klar for hele familielivet, men det dropper vi å ta opp, hehe Skulle ønske jeg kunne stilt klokka mi noen år tilbake, slik at jeg ikke satt med denne følelsen.

[Gjest Ruccola]

Men om han ikke har jobb skjønner jeg jo godt at han bor hjemme i steden for med deg på en måte...han vil vel ikke vere en belastning på din økonomi, selv om du sier det er greit...

Da er man liksom ikke mann vettu

Men er han mye hos deg? Altså og sover?

[Caramela]

Ja, ser den, men han får jo penger i måneden nå fra NAV fordi de gikk konkurs, så penger skal det jo uansett ikke stå på, og det har han heller aldri gitt uttrykk for har vært noe tema. Men tja, man vet jo aldri

Vi er stort sett bare sammen i helgene selv om vi bare bor 15-20 min busstur fra hverandre.. Savner det å ikke våkne opp med han ved siden av oftere *sukk* Skulle gjerne vært mer sammen med han, pga tidligvaktene i ukedagene har jeg ikke mulighet til å overnatte hos han.. Enten må jeg bytte jobb - eller bytte kjæreste! hehe :D

[AnonymBruker]

Du har jo gitt han det perfekte forholdet, mye fri fra deg, og sengekos i helgene. Ikke rart han ikke vil ta steget videre. Du må bare si til han at du vil gå videre, og vil ikke han så får dere gå hver til dere.

[Caramela]

Du har jo gitt han det perfekte forholdet, mye fri fra deg, og sengekos i helgene. Ikke rart han ikke vil ta steget videre. Du må bare si til han at du vil gå videre, og vil ikke han så får dere gå hver til dere.

Hehe, godt poeng

Skulle bare ønske det var så lett som så, jeg vil jo ikke gi slipp heller, men veldig mange stemmer inni hodet mitt sier at det er akkurat det jeg burde gjøre. Etter 4 år så syns jeg faktisk at man burde ta steget videre. Ærr! Vanskeligvanskeligvanskelig! Sa til han i helgen som var at jeg håper han bestemmer seg nå, enten for det ene eller det andre. Men ja.. da jeg i dag spurte om han hadde fått tenkt på det jeg sa, så.. nei, det hadde han altså ikke. Hvor lang tid gir man etter man sier at en person må bestemme seg?

Hvor lang tid bør jeg gi videre? Hva jeg ønsker av svar er såklart at han også vil flytte sammen med meg, men på mange måter hadde det vært ok dersom han bare sa "nei, jeg ønsker ikke dette" for da hadde det vært et skikkelig svar, i stedet for tullete nøling til enhver tid.

[Porcelain]

Bare si til han at nå vil du ha et endelig svar, nå må han ha tenkt nok. Enten så begynner dere å planlegge en fremtid sammen eller så lar dere være.. Konsekvensen av det siste er naturlig nok at forholdet tar slutt, men du trenger ikke bruke det som en "trussel". Dersom han sier at han ikke vil flytte sammen med deg i overskuelig fremtid, så har dere nok veldig forskjellige ønsker og tanker om hva et forhold bør innebære etter noen år sammen.

Jeg hadde da ikke sett noen fremtid med en som svarte meg det, derfor formuleringen at "naturlig nok tar forholdet da slutt".

[Caramela]

Bare si til han at nå vil du ha et endelig svar, nå må han ha tenkt nok. Enten så begynner dere å planlegge en fremtid sammen eller så lar dere være.. Konsekvensen av det siste er naturlig nok at forholdet tar slutt, men du trenger ikke bruke det som en "trussel". Dersom han sier at han ikke vil flytte sammen med deg i overskuelig fremtid, så har dere nok veldig forskjellige ønsker og tanker om hva et forhold bør innebære etter noen år sammen.

Jeg hadde da ikke sett noen fremtid med en som svarte meg det, derfor formuleringen at "naturlig nok tar forholdet da slutt".

Det er det hodet mitt også sier.. Skulle bare ønske hjertet også var enig Er dessverre redd dette er eneste måten å gjøre det på. Trist! Gah.

Takker for svar alle sammen!

[Havbris]

Du skriver at han aller helst vil bo i nærheten av hjemmet sitt. Er han veldig bundet til familien /eventuelt moren sin?

Nøling gjelder ikke nå - du har jo gitt ham masse tid til å vurdere hva han vil med forholdet. Jeg synes du burde kunne forvente at han tar stilling til dette. Eller stikker han bare hodet i sanden og later som om tilværelsen er slik han ønsker den skal være?

[Caramela]

Havbris; Så hyggelig å se at du har svart, jeg er så imponert over din evne til å reflektere over problemstillinger på en fornuftig måte

Du har rett i at han er veldig knyttet til sin mor, fra han var liten har det kun vært dem to, og hun har i alle år slitt med sykdom. Jeg er av den oppfatning at han er redd for å miste henne, og derfor ønsker å tilbringe så mye tid med henne som mulig, og også ønsker å være der dersom hun trenger han. Jeg trodde dog at kjæresten skulle få et "puff i rompa" når hans mor giftet seg i fjor, men nei, det virker som om de ikke klarer å kutte navlestrengen.

Videre har du også helt rett i at han har hatt god nok tid på seg til å vurdere forholdet. Men jeg tror nok at han har det greit som det er nå. Han er hjemme når han trengs der - 5/7 dager i uken, de to andre dagene treffes vi. Vi var 2 uker på ferie i fjor sommer, og det gikk over all forventning, hadde to flotte uker sammen, og tenkte at vi kanskje ble samboere etter det, i og med han også så hvor fint vi hadde det. Det er jo klart at hverdagen er annerledes enn ferietur i utlandet. Men vi kjenner hverandre såpass godt nå etter 4 år at vi har lært å respektere hverandres svakheter osv.

Jeg tror nok at problemet med å flytte sammen med meg er at han er redd for hvordan hans mor vil klare seg uten han tilstede stort sett hele tiden. Men hun er som sagt gift, og mannen er utrolig flink til å stille opp. Jeg er sikker på at det vil gå bra. Og det er jo ikke som om vi skulle flyttet langtvekkistan, kjæresten vil jo ha mulighet til å stikke innom der daglig om han ønsker det.. Jeg har også sagt at jeg kan ta meg av den 9 år gamle sønnen til ektemannen dersom kjæresten og han skal besøke mammen på sykehus eller at de tre trenger å prate uten sønnen løpende rundt. Men ja.. nei.. uff, føler jeg har foreslått det meste, men blir møtt med den velkjente nølingen. Skulle ønske jeg klarte å sette hardt mot hardt, men er så redd for at jeg mister han for alltid da :/

[Gjest Blondie65]

Har du spurt han hvorfor han ikke vil/nøler? Hvis han ikke greier å fortelle deg hvorfor heller bør du lukte lunten og gå videre med ditt liv.

[Pastill]

Jeg synes det er nokså likegyldig hva hans grunner er og hvilke forklaringer som kommer for en dag. Hvis du, Caramela, ønsker å være kjærester på en annen måte enn han, så ville jeg gått fra han hvis jeg var deg.

[Havbris]

Caramela - det ante meg at han hadde veldig sterke bånd til moren sin, og at navlestrengen muligens ikke er kuttet ennå. Kanskje ligger mye av grunnen til at han er så unnvikende, nettopp der.

Han må ta et valg - og hvis han velger å flytte sammen med deg så synes jeg du skal tenke nøye igjennom hva en fremtid med ham kan innebære. Ikke for å skremme deg, men hvis hans forhold til moren står i veien for andre viktige ting i livet hans - så kan det vise seg i mange situasjoner i et fremtidig forhold med deg. Og det kan bli (behøver ikke bli) konfliktfylt. Hvis hans lojalitet først og fremst ligger hos moren - så skal du være klar over at du kan møte på en del skuffelser. Men det trenger ikke bli slik.

At moren er gift igjen og derfor har en som kan ta seg av henne er nok i denne sammenheng uvesentlig - for kjæresten din. Hvis han fortsetter å nøle - etter påtrykk - så har du kanskje fått et svar.

Som sagt - ikke meningen å skremme deg - men dette bør du tenke nøye igjennom.

[Caramela]

Takker for svar alle sammen

Jeg må virkelig ta en tur i tenkeboksen! Jeg tror du, Havbris, har mye rett i det du skriver, og jeg bør derfor tenke nøye gjennom hvordan en eventuell fremtid med han kan bli i realiteten - ikke bare slik jeg ønsker og drømmer om. Det er et forferdelig vanskelig valg, og er frustrerende at det har kommet hit hen at jeg må tenke de tanker jeg må gjøre. For når alt kommer til alt, så er det egentlig ikke lenger han som trenger å bestemme seg - det er meg. Enten velger jeg fremtiden med han - når den måtte komme - med alt den innebærer i forhold til hans mor. Eller så velger jeg å gå fra han, og prøver å få den fremtiden jeg ønsker med en annen.

Kjærlighet er en risikosport.

[Gjest MorAase]

Hva skal en selvstendig kvinne med en slik veik mann? Han setter jo sin mor fremfor deg. Det er noe slike gutter gjør livet ut,også etter at moren er død. Finn deg heller en skikkelig mann med tak i!

[Havbris]

Takker for svar alle sammen

Jeg må virkelig ta en tur i tenkeboksen! Jeg tror du, Havbris, har mye rett i det du skriver, og jeg bør derfor tenke nøye gjennom hvordan en eventuell fremtid med han kan bli i realiteten - ikke bare slik jeg ønsker og drømmer om. Det er et forferdelig vanskelig valg, og er frustrerende at det har kommet hit hen at jeg må tenke de tanker jeg må gjøre. For når alt kommer til alt, så er det egentlig ikke lenger han som trenger å bestemme seg - det er meg. Enten velger jeg fremtiden med han - når den måtte komme - med alt den innebærer i forhold til hans mor. Eller så velger jeg å gå fra han, og prøver å få den fremtiden jeg ønsker med en annen.

Kjærlighet er en risikosport.

Uansett hva du finner ut - så er det nok greit å ha vært innom tenkeboksen. Jeg mente ikke å skremme deg - men mitt umiddelbare inntrykk var at dette handlet mye om hans forhold til moren. Og det må du altså kanskje ta med på kjøpet hvis du velger en fremtid med ham. Det er ikke risikofritt.