Hvorfor velger du å døpe/ikke døpe barnet ditt?

[Gjest Anonymous]

Det har vært en lengre diskusjon om dette temaet under "alternativt". Ganske spennende og lærerik lesning synes nå jeg

[Furstina]

Vi kommer inte att döpa vårt barn!

Varken min man eller jag är kristna eller troende, ignen av oss är medlem i någon kyrka (varken i Sverige eller Norge). Varför skulle vi då döpa vårt barn? För att det är vackert? eller en tradition?

Jag värderar mina åsikter, och de troendes högre än att så och ljuga (för så känns det för mig) inför en präst och en församling.

Av samma anledningar gifte vi oss borgerligt i tingsretten.

Om vårt barn skulle finna en tro längre fram, som kristen eller kanske muslim, ja då är det hans val. Jag kan inte göra val åt mitt barn som jag inte själv tror på.

Jag läste föresten att vi inte FÅR döpa vårt barn i Svenska kyrkan eftersom ingen av oss föräldrar är medlemmar. Det tycker jag är bra.

[Jen]

Barnedåp er også ganske nytt' date=' er det ikke? Når ble det innført?[/quote']

Allerede på 500-tallet var det vanlig med barnedåp. I Norge var det i middelalderen streng straff for å vente for lenge med dåpen. Dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, så man ville naturlig nok sikre seg at barna ble døpt så tidlig som mulig. Grensen ble ved lov satt til 8 dager. Dette ble opphevet på slutten av 1700-tallet, men det var likevel vanlig å døpe barna innen 2-3 dager lenge etter det. I dag vil kirken helst at man døper barna innen 3 måneder.

[Klips]

Har ikke lest hele diskusjonen, vil bare svare:

Vi er ikke kristne og hadde derfor ikke dåp, men privat navnefest.

Dersom Milla blir kristen får vi håpe hun har integritet nok til å døpe seg selv om hun vil, om ikke får hun være kristen i skjul og fornøyd med det.

Å konfirmere seg og gifte seg i kirken selv om hun ikke er kristen må hun selvfølgelig få gjøre om hun vil, men jeg synes det er teit, så jeg gidder ikke legge forholdene til rette for det.

[Klips]

Jeg ser mange bruker argumentet at det er lettere å melde seg ut enn inn, skal ens religiøse overbevisning på død og liv være så lettvint da?

Dersom man er oppvokst med foreldre som står for det de mener (fx. ikke døper i kirken dersom ikke tror på det), har man i hvert fall gode forbilder når man selv skal ta et valg.

[Labella]

Jeg ser mange bruker argumentet at det er lettere å melde seg ut enn inn' date= skal ens religiøse overbevisning på død og liv være så lettvint da?

Dersom man er oppvokst med foreldre som står for det de mener (fx. ikke døper i kirken dersom ikke tror på det), har man i hvert fall gode forbilder når man selv skal ta et valg.

Helt enig med deg Klips :D

Jeg ønsker å formidle de verdiene jeg selv står for til mitt barn, og skjønner ikke helt hvorfor jeg da skulle melde henne inn i en religion jeg selv ikke tror på "for sikkerhets skyld".

Men hvis min datter noengang skulle ta et veloverveid valg om å knytte seg til en (hvilken som helst) religion skal jeg selvfølgelig støtte henne på det!

[Gjest Solskinn]

For meg er svaret like enkelt som selvsagt:

- Jeg er ikke kristen, jeg tok selv en beslutning om at jeg ikke tror da det var akutuelt med konfimasjon.

Derfor skal jeg selvsagt ikke døpe mine to små når de kommer til verden.

Dette handler om respekt både for meg selv og for de som tror på Gud og ser på seg selv som kristne.

Hadde jeg hatt en mann som hadde ønsket å oppdra barna i den kristne tro og derfor ville døpe dem, så hadde jeg ikke satt meg i veien for det, men jeg kan ikke gjøre det. På samme måte vil jeg støtte dem når de engang treffer sine valg angående tro. Jeg klarte helt fint å ta ett valg da jeg var 14, det er klart at jeg måtte bruke mer energi og tanker på det en den gjennomsnittlige konfirmant, men det er da ingen som har sagt at så store valg skal være enkle! Det er mitt eget, og det er jeg stolt av!

Jeg har en fetter som konfirmerte seg ett år senere enn kompisene fordi han ikke følte seg sikker "da det var hans tur".

[Gjest Anonymous]

Jeg ble ikke døpt som barn.

Foreldrene mine ville ikke at jeg skulle være medlem av statskirken, og

la ingen føringer på hva jeg skulle velge senere.

Da jeg ble 14 valgte jeg selv å gå til konfirmasjonsundervisning i kirken. Borgerlig konfirmasjon var aldri noe alternativ for meg.

For meg var konfirmasjonstiden et valg om tro eller ikke tro. Da var det viktig for meg å gå til undervisning i kirken for å lære om hva de stod for.

Hadde jeg konfirmert meg borgerlig var det lite tro jeg hadde lært om. Riktignok var det undervisning om buddhisme, hinduisme, islam og kristendom. Men hinduisme og islam var aldri noe reelt alternativ for meg. Mitt valg stod mellom å være kristen eller ikke. Da var det kirken som gav det beste tilbudet.

Jeg møtte motstand hjemmefra fordi foreldrene mine ikke likte at jeg ble konfirmert i kirken. De sa aldri noe direkte, men de støttet meg heller ikke. Jeg gikk til undervisning fra høsten og fram til april og tok da valget om å bli døpt. Det var en privat seremoni som jeg er ser tilbake på med glede.

Jeg er kristen nå og velger å døpe barnet mitt. Jeg ønsker at barnet mitt skal bli bedt for. Av alle religioner i verden ønsker jeg at barnet mitt skal bli kristen. Ikke fanatisk, men å ha en trygg og god tro på Gud.

Jeg har flere venner som har vokst opp med foreldre som har valgt å ikke døpe barnet og samtidig sagt at de kunne velge selv når de kom til konfirmasjonen. Det jeg har sett i de tilfellene er at det er like vanskelig for barn av humanetikere å konfirmere seg i kirken som det er for barn av konservative kristne å konfirmere seg borgerlig.

[Ulrikke]

Hadde det vært opp til meg, hadde vi ikke døpt vårt fremtidige barn (vi har hatt diskusjonen allerede...)

Jeg er utmeldt av statskirken, og har ingen tro. Er både døpt og kirkelig konfirmert, det siste kun pga min farmor som hadde gått i sin grav om jeg ikke hadde gjort det. Da hun GIKK i sin grav, 6 år senere, meldte jeg meg ut av statskirken.

Min samboer har tre barn fra før, de er alle døpt. Han har faktisk sin tro, ikke på den måten at han går i kirken osv, men at det betyr noe for ham at barna er døpt. Han har altså personlige grunner, hadde det kun vært for tradisjonens del hadde jeg aldri gitt meg

Vårt barn - når det nå måtte komme - skal altså døpes. Jeg har ikke spesielt lyst til å være tilstede ved dåpen engang, men ser at det kanskje er rart om jeg ikke er der. Jeg har altså ingen spesielle negative tanker rundt dåpen, men det betyr ingenting for meg.

Gidder ikke lage en kjepphest ut av dette så lenge jeg vet at det er viktig for ham. Men hadde det vært opp til meg, hadde vi droppet hele dåpen. Og når den tid kommer, skal barna helt fritt få velge konfirmasjon eller ikke, og tro eller ikke.

[VesleBråka]

Å konfirmere seg og gifte seg i kirken selv om hun ikke er kristen må hun selvfølgelig få gjøre om hun vil, men jeg synes det er teit, så jeg gidder ikke legge forholdene til rette for det.

Tror kanskje vi må skille mellom kristen og frelst, er man døpt og konfirmert /medlem i DNK så er man per def kristen. Om man er frelst og lever et aktivt kristenliv, er en helt annen sak. Tro er en så personlig ting at jeg synes ikke man skal sette standarder for slikt. Tro kan heller ikke måles i gudstjenestefrekvens.

Jeg regner meg som kristen, er oppdratt med kristne verdier, moral- og etikksyn og synes det har vært fint, det er en del av meg. Likevel definerer jeg meg som sofakristen, fordi jeg er ikke akkurat den ivrigste deltager i kristne sammenhenger. Og det passer meg utmerket. Mennesket er så opplyst i vår tid, at religion er noe helt annet enn før. Det viktigste for meg i religionen er humanismen. Mye annet kunne jeg kanskje tatt avstand fra, men jeg føler ikke for å opponere. Det er ikke så viktig synes jeg, religionen er ikke altoverskyggende uansett.

Det er heller ikke slik at man tar alt eller ingenting med religion.. Mye stygt har skjedd og skjer i religionens navn, men ikke ut ifra de tingene jeg holder fast ved. Derfor er sofakristen fint. Det kunne ikke falle inn en sofakristen å reise til jorsalaland for å drepe sarasenere :blunke:

[Furstina]

Att mäta om "kristenheten" når upp till en viss nivå, det tror inte jag heller på.

Däremot tycker jag att det bör vara viktigt att fråga sig om man TROR. Tror ni på Gud och Jesus? Tror ni på det som predikas? Allt behöver man inte vara enig i eller delta i. Jag tycker dock det bör finnas en grundtro på Gud och Jesus för att döpa sina barn.

Kristna värderingar är i dagens samhälle ungefär samma sak som humanistiska, eller norska/svenska värderingar. De har inte så mycket med religiös tro att göra utan är mer kulturella seder.

Jag tycker det viktiga borde vara TRON, inte värderingar, och egen ärlighet. Inte heller borde en vacker cermoni eller dopklännning vara anledningen. Det borde vara tron.

[tuji]

Tror kanskje vi må skille mellom kristen og frelst, er man døpt og konfirmert /medlem i DNK så er man per def kristen.

:

Jeg er ikke enig i din definisjon av det å være kristen. Hadde det over vært sant, ville det ikke finnes kristne i andre land enn Norge!

Kristen er man hvis man tror at Jesus er Guds sønn, og at han døde på korset for å sone for menneskenes synder.

[Gjest Zalomine]

Men du, tuji, kan jeg være kristen etter "din definisjon" og likevel ikke være frelst? For det er slik jeg føler meg...

Og JA, vi skal døpe våre fremtidige barn, det er vi enige om.

[tuji]

Ja, hvis du tror at Jesus døde på korset for deg, er du kristen. Og frelst.

[Gjest Zalomine]

Jeg tror jesus var Guds sønn, og at han døde for menneskene, men liskom ikke sånn FOR MEG, derfor anser jeg meg ikke som frelst.... (jepp, jeg er litt vanskelig, dette har jeg ikke noe veldig konkret forhold til egentlig, så å prøve sette ord på det jeg tror blir litt rart)

Men nå har jeg dessverre rotet oss vekk fra temaet i tråden. Beklager :oops:

[tuji]

For menneskene, men ikke for deg? Du er jo et menneske, like godt som noen!

[Gjest Zalomine]

For menneskene generelt, ikke meg meg spesielt, om du skjønner.

Men, tema? Jeg vil døpe mine barn fordi det føles rett for meg.

[VesleBråka]

Jeg tror på de ti bud, og jeg tror på en god makt som står bak alt som skjer. At jesus ble korsfestet for min skyld.. vel akkurat det er vel en av de store tro-punktene. Jeg er uenig i at skal man kunne døpe barna sine, så skal man svare ja på:

1) Tror du på jomfrufødsel?

2) Tror du Jesus døde på korset for deg?

3) Tror du at jesus har gjenoppstått og sitter ved guds høyre hånd?

osv osv osv.

Jeg ser mer på de historiene som en bakgrunn for religionen, og at religionen er en guide for hvordan leve et godt liv. Jeg er interessert i naturvitenskap, og hvis det er et krav for å være kristen at man tror gud skapte verden på 7 dager som det står i bibelen.. vel, det tror jeg ikke på. Jeg tror skapelsesberetningen er menneskets fortolkning av hvordan det hele skjedde. Jeg tror også at mange av historiene ble sydd sammen av nødvendighet den gang, dels for å overbevise folk om hvordan de skal leve et godt liv, og dels for at historiene er skapt i en kulturell og historisk kontekst. Det er slett ikke galt. Det er dette jeg mener med moderne religion, man trenger ikke svelge alt rått i et slikt opplyst samfunn som vi lever i idag. Det viktigste har vært og er essensen, mens innpakningen er til enhver tid tilpasset tidsånden. Og selv om frelste gjerne vil lage demarkasjonskriterier for andre, så funker ikke det på meg. Jeg er hva som er rett for meg. Det er rett for meg å døpe barna mine.

(og over da jeg sa kristne er de som er døpt og konfirmert inn i Den Norske Kirke...selvfølgelig mente jeg de som er seremonielt tatt inn i sin kristne kirke.. ikke bare den norske. Det er ikke noe å bølle over).

[Gjest GreenSky]

Jeg har ikke barn. Men hvis jeg ev. skulle få det, ville jeg velge å ikke døpe barnet. Dette fordi jeg ikke vil "tre" en tro over halsen på noen. Ungen skulle få lov til å velge selv.

Jeg har tre søsken, jeg er den eneste som ble døpt som barn. Mamma angret på dette etterpå, og søsknene mine ble ikke døpt. Den ene broren min valgte å døpe seg da han ble 15.

[trolllmor]

Jeg valgte å døpe mitt barn fordi det er tradisjon, og fordi da kan han velge selv "hvilken vei han vil gå" når han blir stor nok til det!