Bør jeg stille et ultimatum?

[Gjest megamind]

Jeg og kjæresten har vært sammen i et år. Han har en bestevenninne, som jeg har visst om fra dag 1. De har vært venner over en fire års periode, og har igjennom perioden datet, hatt tilfeldig sex og vært sammen daglig. Når jeg kom inn i bildet hadde de lite kontakt, men det har hele tiden vært viktig for meg å ha et godt forhold til henne. Tross alt så er de bestevenner og dersom forholdet vårt skal fungere så har jeg vært av den oppfatning at vi jentene burde ha en god tone for hans del. Det at de har en fortid har ikke plaget meg noe særlig, ettersom fortid som regel bare er fortid.

Et år inne i forholdet har ting likevel endret seg drastisk og eskalert. Hver gang jeg er bortreist så er de sammen, i å for seg greit. De gikk over grensen når de sov i samme seng, og de respekterte at det ikke var greit for meg. Vi har ved en anledning hatt en trekant med henne, noe han selvsagt har ønsket å gjøre igjen, men som jegg har sagt nei til ettersom jeg følte det var feil at vi gjorde det med henne.

På bursdagen hans hadde de to planlagt at vi tre skulle ha sex, uten å snakke med meg om det. Det hele resulterte i en stor krangel mellom meg og han. Hvor hun regelrett bad meg om å gjøre det slutt med han, at hun skulle gå sammen med meg. for at hun så gikk til han og mente at jeg overreagerte.

Hele situsjonen med henne og deres vennskap tærer enormt mye på både meg og forholdet vårt. Det er heller ikke tilfeldig at alle i hans nettverk inkludert familie har valgt å ta avstand fra henne og mener at de to ikke burde være venner. Jeg skal riktignok være så fair at det er han som driter seg ut! Det er han som inkluderer henne i enhver setting, det er han som tar henne i forsvar og det er jeg som blir sittende igjen som en idiot.

Det jeg ønsker å gjøre er å trekke meg helt ut av relasjonene til henne. Jeg ønsker ikke å ha noen kontakt med henne, fordi jeg anser henne som en falsk og negativ person som til syvende og sist ødelegger for mitt forhold. Dersom de to vil finne på ting seg i mellom så er det helt greit, jeg trenger ikke å si noe på det. Men nå som vi flytter sammen så ønsker jeg å få henne ut av forholdet vårt.

Burde jeg la de være venner på siden eller burde jeg stille han et ultimatum mellom meg og henne? Hva burde jeg gjøre?

[Havbris]

Dere har jo rotet dette til veldig - slik at forutsetningene for forholdet mellom deg og kjæresten virker veldig uklare. Jeg ser ingen annen løsning at dere to må ta den STORE samtalen, som handler om dere to, fremtid, forventninger, grenser i forholdet. Når begges synspunkter kommer på bordet så må dere jo se hva dere kan enes om og hva som er helt uforenelig med en fremtid sammen.

"Vennskapet" mellom kjæresten din og den andre kvinnen er sannsynligvis bare ett av flere temaer dere bør snakke om.

Slik du beskriver dette så virker det som en stor lapskaus.

[Gjest megamind]

Havbris: Først og fremst; takk for kommentar.

Vi har generelt et veldig godt forhold oss to. Og jeg ser på han som min store kjærlighet. Når det gjelder fremtidsutsikter så blir vi samboere nå, og vi har snakket om eksteskap og barn i fremtiden.

Hovedproblemet mitt er rett og slett at jeg føler at hun er blitt en del av vårt forhold. Det er vanskelig å snakke med han om det, fordi han tar henne i forsvar og er livredd for å miste henne.

Bortsett fra deres vennskap, så har vi det som et par veldig bra. Vi koser oss og har et godt forhold. Men så fort hun kommer på bane så er det duket for problemer.

[AnonymBruker]

Høres ut som han er forelsket i henne også.

[Gjest megamind]

Høres ut som han er forelsket i henne også.

Så hva burde jeg gjøre?

[Havbris]

Havbris: Først og fremst; takk for kommentar.

Vi har generelt et veldig godt forhold oss to. Og jeg ser på han som min store kjærlighet. Når det gjelder fremtidsutsikter så blir vi samboere nå, og vi har snakket om eksteskap og barn i fremtiden.

Hovedproblemet mitt er rett og slett at jeg føler at hun er blitt en del av vårt forhold. Det er vanskelig å snakke med han om det, fordi han tar henne i forsvar og er livredd for å miste henne.

Bortsett fra deres vennskap, så har vi det som et par veldig bra. Vi koser oss og har et godt forhold. Men så fort hun kommer på bane så er det duket for problemer.

Jeg skjønner problemet ditt. Vanligvis er jeg ikke så veldig tilhenger av at folk skal kutte ut gode venner selv om man er i et forhold. Men akkurat her kan det jo virke som hun er litt mer enn en god venn - iallefall på en måte som forstyrrer forholdet deres. Og det er ikke sikkert at forholdet tåler denne forstyrrelsen på sikt. Derfor må dette kanskje lukes ut - hvis dere skal kunne ha en nogenlunde "fri" bane mht å planlegge en fremtid sammen.

Det er jo ikke bare han som har en historie med henne - du har jo også en historie med henne siden dere tre hoppet til køys sammen. Og alt rotet i ettertid. Hvis dere virkelig ønsker en fremtid sammen så må dere kanskje sette strek for denne historien. Og det må muligens bety at han også må sette strek for forholdet til henne. Dette blir en prioriteringssak - og han må nok tåle å svelge denne kamelen hvis han skal ha et nogenlunde ryddig forholde med deg i fremtiden.

[pratesyk]

Det høres ut som han vil ha et forhold til dere begge. Han har nok mer enn bare vennskapsfølelser for denne jenta! Og ut ifra det du forteller, blir hun nok i livet deres en god stund fremover.

Jeg hadde ikke akseptert det. Men du gjorde nok en stor feil med å ha trekant med henne, Det ble vel på en måte en invitasjon fra hennes side.

Jeg hadde ikke funnet meg i det! Jeg hadde bedt han velge, og jeg hadde ikke flyttet sammen med han under alt det rotet her.

[Gjest Gjest]

Det høres ut som han vil ha et forhold til dere begge. Han har nok mer enn bare vennskapsfølelser for denne jenta! Og ut ifra det du forteller, blir hun nok i livet deres en god stund fremover.

Jeg hadde ikke akseptert det. Men du gjorde nok en stor feil med å ha trekant med henne, Det ble vel på en måte en invitasjon fra hennes side.

Jeg hadde ikke funnet meg i det! Jeg hadde bedt han velge, og jeg hadde ikke flyttet sammen med han under alt det rotet her.

Takk for svar!

Jeg gjorde helt klart en betydelig feil ved å ha trekant med henne! Men desverre så er ikke det noe jeg kan ta tilbake. Jeg føler meg presset til å stille et ultimatum og være egoistisk for min egen del, dersom forholdet skal fungere. Mitt verste senario er jo at det blir som du forespeiler, at hun fortsetter å være en del av livene våre.

Jeg har også tenkt hardt på om vi burde flytte sammen. Problemet er bare at vi flytter om en uke, så hvordan jeg liker det eller ei, så er det eneste løsning akkurat nå.

Jeg er redd for at dersom jeg ber han kutte henne ut, så vil jeg bli kuttet ut istedet. Han er virkelig fantastisk på alle andre områder og jeg vil nødig miste han. Men samtidig dersom han velger vennskapet til henne fremfor meg, så er han kanskje ikke så fantastisk likevel?!

[Faust]

Vel, slik det er nå kan det ikke fortsette så svaret gir seg vel selv?

For guds skyld ikke få barn oppe i dette.

[Gjest megamind]

Vel, slik det er nå kan det ikke fortsette så svaret gir seg vel selv?

For guds skyld ikke få barn oppe i dette.

Det er klart at det ikke kan fortsette slik, er jo derfor jeg henvender meg hit for å få noen råd.

Jeg kan samtidig forsikre deg at planer om barn ligger i fremtiden, ikke på nåværende tidspunkt. Jeg ville aldri tatt et barn frem i en slik situasjon.

[Gjest Gjest]

Høres ut som han er forelsket i henne også.

Forelsklse du liksom. Han er kåt på henne. Gutter blir ikke forelska, de er bare kåte. Derfor de ofte er så kalde hehe

[Gjest Tirkes]

Lapskaus ja.

Jeg er på andre siden av et noe mildere forhold. Kanskje det vil hjelpe ett hakk å lese mine tanker rundt det?

Jeg har en god venn som lider av mildt Asperger Syndrom. Han har ikke de skarpeste sosiale antennene i verden men er en skikkelig herlig gutt. Han er to år yngre enn meg og for seks år siden "fant" vi hverandre og ble bestevenner. Jeg var da opptatt på min kant, han var singel.

At jeg og han hadde et nært forhold, feks at jeg kunne "kose" med nakkehårene hans mens vi så på film, var noe min samboer godttok, han visste at min venn hadde begrenset sosialt samvær med mennesker og min venn respekterte også sambo. Klem og kos var vanlig, nattlige samtaler vanlig. Jeg ble en del av hans liv som han var avhengig av.

For ett år siden fikk han kjæreste. Min venn kunne gledestrålende fortelle meg om dette og fortalte meg også at han hadde fortalt denne nye jenta at "Tirkes er det viktigste jenta i mitt liv". Jeg kunne slått til ham der og da. Jeg sukket tungt og sa at han mest sannsynlig der og da har sørget for at kjæresten hans aldri kom til å stole på meg lengre enn hun kan kaste meg. Jeg måtte få ham til å forstå at selv om han føler årelang loyalitet med meg, så skal han alltid støtte sin kjære.

Jeg måtte også overbevise ham om at jeg faktisk forventer at han tar sin kjærestes side "mot" meg om vi ikke skulle være enige og jeg kommer ikke til å bære noe som helst nag over å bli nedprioritert i forhold til den nye jenta - igjen, det er ting jeg forventer skal skje.

---

Nå mener ikke jeg at din kjære lider av en mental lidelse, men menn og kvinner tenker ulikt, kanskje han ikke helt er på den rette stien når det gjelder tankegang, han er forelsket i deg (ettersom han vil flytte sammen og snakker fremtid) men han har lengre lojalitet til sin venninne. Han føler kanskje båndet der er litt sterkere. Han gjør seg selv en bjørnetjeneste, ved å ikke la deg slippe til i "bestevenn" rollen så er han fortsatt avhengig av henne.

---

Vel, for å fortsette, det ble som jeg trodde. Min venns introduksjon av meg som "Det viktigste kvinnen i mitt liv" ble nok aldri glemt av henne. Selv om jeg forsøkte å tilnærme meg henne (det var viktig for min venn) så trakk hun seg unna. På ett tidspunkt fikk jeg henne på tomannshånd, og fortalte henne om samtalen og at jeg hadde "kjeftet" på ham for å sagt noe så tåpelig til sin nye kjæreste.

Om dette var grunnen til at det ble slutt mellom dem, det tviler jeg på, med medvirkende til at de ikke hadde det bra? Absolutt. Hun fikk det uttalt at hun hadde konkurranse fra han som skulle latt henne vite at hun var nummer 1 i hans liv.

Og der er historien felles med din. Du sitter i en sånn situasjon med min kjære at du ikke vet om du er hans nummer 1 eller ikke. Der er et vennskap som truer, noen han er fortrolig med, gode venner med. Jeg ignorerer sexen her nå, for fortid er fortid som du sier og det er godt å se du ikke er av den sjalu typen.

Hva jeg ville gjort i dine sko er å revet av bandasjen. Jeg ville sørget for å fått min kjære på tomannshånd, fått sagt ordentlig hvordan det føles å være utrygg, å ikke føle seg viktig nok. Samtidig som jeg understreker at han er min førsteprio, at jeg ønsker å satse friskt og fullt på et liv sammen. Jeg ville ikke gått til skritt som å saqt "Hva hadde du sagt om jeg hadde bedt deg på trekant med naboen?" for da virker det bare som om du ikke forstår forholdet de to har. Understrek at du skjønner hun er viktig for deg, men at det er en viktig byggestein for ditt og hans forhold at han er like fortrolig med deg, at han ringer deg når en av dere er borte, at du får vite nyheter fra hans liv først - alt i alt at han lar deg få være førstedamen hele veien.

Og det inkluderer elleville planer lagt bak din rygg, enten de nå planlegger trekant eller om de planlegger sydentur sammen. Slike avgjørelser må han få la deg ta del i - helst bør du få vetorett og være med på å ta den første avgjørelsen før hans VENNINNE blir spurt om å henge med på planene.

Forsøk å ikke vær anklagende, men forklar det som du forklarer oss - at det sliter på forholdet deres - at du skjønner at gode venner er viktig og synes det er godt han har noen, men at dette har gått så langt at du ikke vet om du har HAM 100% lengre.

Evt vis ham første innlegget ditt, det sier jo alt på en rimelig subjektiv måte.

[Gjest megamind]

tirkes:

Takk for godt og utfyllende svar.

Jeg er glad for at du delte din historie og kom med gode råd. Planen er å sette meg ned med han og forklare det slik du beskriver. Samtidig så vet jeg ikke helt hvor hardt jeg er nødt til å gå til verks.

Jeg ønsker virkelig ikke å miste han, men jeg orker rett og slett ikke å ha henne som en tredjepart i forholdet vårt. Spørsmålet er om jeg burde be han velge, eller om jeg skal la han få være med henne og distansere meg totalt fra henne. At de er venner er i å for seg greit. Så lenge jeg vet at jeg er 1 pri.

[Gjest Tirkes]

Jeg ville ikke gitt ham ultimatum (henne eller meg!) men jeg ville bedt om grenser.

Feks at hun ikke skal få overnatte i den nye leiligheten uten av han sjekker med deg på forhånd først. At han ikke spør deg om å bli med på ting som han og hun har snakket om først.

At han ikke presenterer nyheter eller spør deg om ting mens hun er der og hører på.

At du lar ham beholde retten til en bestevenn, men han lar deg beholde retten til en privatliv - i tillegg til et intimt (tenker på fortrolighet her) privatliv med ham - uten at hun er tilskuer.

Jeg ville sagt det var helt ok at hun er på besøk, men at jeg forventer at hun ringer på som alle andre gjester. Jeg ville ikke tillatt at hun hadde nøkkel til huset.

Osv. Så, ikke gi ultimatiumet "Henne eller meg". For det blir vondt for ham, de er gode venner til tross. Men still ham fornuftige grenser som han burde ha kjørt etter fra første stund i grunn.

[Gjest megamind]

Jeg ville ikke gitt ham ultimatum (henne eller meg!) men jeg ville bedt om grenser.

Feks at hun ikke skal få overnatte i den nye leiligheten uten av han sjekker med deg på forhånd først. At han ikke spør deg om å bli med på ting som han og hun har snakket om først.

At han ikke presenterer nyheter eller spør deg om ting mens hun er der og hører på.

At du lar ham beholde retten til en bestevenn, men han lar deg beholde retten til en privatliv - i tillegg til et intimt (tenker på fortrolighet her) privatliv med ham - uten at hun er tilskuer.

Jeg ville sagt det var helt ok at hun er på besøk, men at jeg forventer at hun ringer på som alle andre gjester. Jeg ville ikke tillatt at hun hadde nøkkel til huset.

Osv. Så, ikke gi ultimatiumet "Henne eller meg". For det blir vondt for ham, de er gode venner til tross. Men still ham fornuftige grenser som han burde ha kjørt etter fra første stund i grunn.

Tusen takk for gode råd! Kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på det!

[Gjest Tirkes]

No problem.

Og dersom du har grenser du er klar på (feks at du vil bli spurt før hun overnatter) som han vil diskutere på og du føler det ikke er noe å diskutere på, så ville jeg gitt ballen over til ham. Og spurt ham:

"Er det et problem for deg å respektere at jeg ikke bor i din leilighet men at vi bor i vår leilighet og at jeg har et ord med i laget om hvem som er her og når?" - på en noenlunde naturlig måte.

For det er jo det dette til slutt bunner ut i. Han har en altfor (for deg) tilstedeværende venn som du ikke er komfortabel med. Men grenser og normale sosiale rammer, så bør du tåle henne. Vi er mange som har partnere med venner vi ikke har helt kjemien med, men vi tåler det for våre partnere.

Min samboer har en kompis jeg ikke tåler trynet på. Jeg synes han er uspiselig, hater humoren hans og "går på eggeskall" når han er på besøk hos oss. Han bor sånn til i forhold til oss at når han kommer på besøk så blir han gjerne en helg. Jeg nekter ikke min samboer å få besøk av denne kompisen, men jeg krevet å få vite om disse besøkene en uke på forhånd, og at jeg har vetorett.

Med vetorett mener jeg ikke at jeg skal kunne si "Nei, han får ikke lov". Men at jeg skal kunne si "Kan dere ta det helgen etter? Jeg skal jobbe seint på fredag og moren din kommer på middag søndagskveld, jeg kunne tenkt meg en slackedag i joggebuksen forran TV'en på lørdag" - og at han forsøker så best det lar seg gjøre å respektere mine ønsker.

[AnonymBruker]

Jeg sitter i akkurat samme situasjon, bortsett fra at jeg har kjæresten din sin rolle oppi det hele. Jeg har samboer... og jeg har en person til. Vi har hatt sex før sambo kom inn i bildet, og vært venner siden da. Jeg vet jo ikke hva kjæresten din tenker og føler, men jeg kan fortelle hva jeg tenker om min situasjon.

Jeg har ikke lyst til å bytte ut sambo, men jeg har følelser for den andre personen. Har hatt det siden dagen vi møttes, og det har aldri forsvunnet uansett om jeg har vært sammen med andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare disse følelsene, men jeg vil ikke kalle det forelskelse. Denne personen gir meg ting på ett dypere plan enn noen andre, inkludert sambo....desverre. Jeg kommer aldri til å være utro mens jeg er i ett forhold, og tro det eller ei er det ikke sex med denne personen som trekker meg mot h*n. Det er samhørigheten, praten uten ord, kjemien, og følelsen av ett dypere felleskap. Om sambo hadde bedt meg velge mellom dem, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Uansett hadde det blitt utrolig vanskelig, for jeg er glad i dem begge. Bare på litt ulike måter.

Jeg vet jeg ikke burde føle det på denne måten siden jeg er sammen med noen. Og det jeg aller helst skulle ønske var at jeg fikk denne kontakten med sambo. Men etter å ha forsøkt "kutte kontakt" trikset flere ganger (på eget initiativ), fordi jeg følte meg som en slem person, har jeg gitt opp. Jeg VIL rett og slett ikke kutte denne personen ut av livet mitt. Like lite som jeg vil bli kvitt sambo. Sambo på sin side har aldri reagert noe særlig på dette "vennskapet", men så er jeg også forsiktig med hva jeg sier og gjør.

Om dette hjalp deg så veldig er vel tvilsomt, men det er mine følelser fra den andre siden av tumultene.

[Ethereal]

I mine øyne er det ikke et vennskap kjæresten din og venninnen har - det er et forhold. De har hatt sex flere ganger, sover av og til i samme seng, og gjør ofte ting sammen. Dessuten inkluderer han henne ofte i samtaler/hun er del av temaet.

Du skal på ingen måte finne deg i å bli behandlet på den måten. Du og han må nok sette dere ned og finne ut hvor dette går hen, og eventuelt om han er villig til å oppgi vennskapet sitt til fordel for å være sammen med deg. Om han ikke er villig til det, burde du revurdere om du vil være sammen med han lenger. Jeg kan nesten garantere deg om at hvis han ikke er villig til å "dumpe" venninna si, kommer han aldri til å skifte mening, uansett hva som skjer mellom deg og han.

[AnonymBruker]

I mine øyne er det ikke et vennskap kjæresten din og venninnen har - det er et forhold. De har hatt sex flere ganger, sover av og til i samme seng, og gjør ofte ting sammen. Dessuten inkluderer han henne ofte i samtaler/hun er del av temaet.

Du skal på ingen måte finne deg i å bli behandlet på den måten. Du og han må nok sette dere ned og finne ut hvor dette går hen, og eventuelt om han er villig til å oppgi vennskapet sitt til fordel for å være sammen med deg. Om han ikke er villig til det, burde du revurdere om du vil være sammen med han lenger. Jeg kan nesten garantere deg om at hvis han ikke er villig til å "dumpe" venninna si, kommer han aldri til å skifte mening, uansett hva som skjer mellom deg og han.

Enig. De har et forhold, og du er en part av et trekantforhold ts, enten du liker det eller ikke. Sannsynligvis har de en kjemi du ikke kan overgå, ettersom de fortsatt har sex og hun er såpass viktig for han. Så værsågod...vil du være nr 2 i et forhold, så er du akkurat det nå.

[AnonymBruker]

Forelsklse du liksom. Han er kåt på henne. Gutter blir ikke forelska, de er bare kåte. Derfor de ofte er så kalde hehe

Men, gutter blir vel glad i andre mennesker? Og begeistret?