Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette

[Gjest jente23]

Hei. Jeg er ei jente på 23 år, som for halvannen måneds tid siden ble "singel". "Singel" skriver jeg fordi vi vel strengt tatt aldri har hatt et ordentlig kjæresteforhold, sett med offentlighetens øyne. Jeg velger likevel å omtale min kjære som 'kjæresten' videre her.

Jeg har i 3,5 år vært involvert med kjæresten, som er en fraskilt ung dame på 33, med to barn på hhv 9 og 11 år nå.

Vi har som sagt aldri hatt et offentlig forhold, pga hennes egne tanker om det å ha "jentekjæreste" (oppdratt i kristen, konservativ) tro, men også pga hensyn til ungene og familien hennes. Moren og to søstre har forøvrig visst om forholdet vårt, men ikke ønsket å ta noen del i det - heller mer ønsket å ikke vite noe, for å slippe å forholde seg til det. Ellers har enkelte venninner, både hennes og mine, visst en del. Og min mor har visst. Og vi har hele veien fått god støtte fra de få rundt oss som har visst om forholdet, med unntak av hennes familie dessverre...

Det faktum at vi ikke har vært offentlige, har jo selvfølgelig tært veldig på oss i perioder, da det eneste vi egentlig har opplevd sammen er å være hjemme sammen på kveldstid, se på film, spise god mat og legge seg sammen. Og når jeg sier at det har tært på oss, så mener jeg ikke følelsesmessig overfor hverandre, men i forhold til at det hele tiden bygger seg opp biter av frustrasjon, irritasjon og desperasjon over at vi er i et forhold som "står og stamper" på samme plass, uten at vi får levd det ordentlig ut. Disse frustrerte følelsene til tross, har hun likevel ikke fått nok energi og mot til å stå frem og ta den kampen 110% med seg selv og sin familie.

Nå i vinter har jeg gått gjennom en tøff tid, hvor jeg har strevd med en sorgprosess som har tynget meg mer og mer. Jeg ønsket ikke å innse at jeg måtte deale med situasjonen slik som den var - jeg ville bare fortsette å dytte den vekk og ignorere den. Samtidig spiste den meg kraftig opp og gjorde mye med mitt generelle følelsesliv. De vonde og kjipe følelsene ble blandet med de gode og kjærlige følelsene mine for kjæresten, som igjen førte til at jeg var mye irritert og sinna - noe jeg i 9 av 10 tilfeller lot gå utover henne. Vel så hadde jeg all grunn til å være utafor og lei meg, men jeg hadde ingen rett til å la det gå utover henne i den grad jeg gjorde det. Og hun ønsket gjerne å være der for meg, snakke med meg og få meg til å åpne meg, men jeg valgte å stenge alt det vonde inne.

Dette endte til slutt med at hun rundt påsketider sa at hun ikke ville mer med oss. Jeg tok henne den gang da ikke på alvor, for hvor mange ganger hadde vi ikke sagt dét til hverandre når ting har vært som tøffest for forholdet vårt? Men da hun etter en liten stund sa at jeg måtte innse at det var over, at ho ikke følte det samme lenger, så raste verden fullstendig sammen... Jeg skjønte brått og plutselig hva som var i ferd med å skje, men det var jo allerede for sent. Etter dette så har vi hatt sporadisk kontakt, vi har kranglet, vi har grått, vi har kost og vært nære - ja, egentlig alt.

For å gjøre en allerede lang (beklager det) historie kort, så er dagens situasjon egentlig den samme; hun har sagt at hun ikke vil mer.

Men det som har skjedd siden første gang hun sa det, er i korte trekk dette:

- Hun skriver på mld og kan si på tlf at ho ikke vil mer, at jeg må innse dette

+ Tre ganger som vi har vært sammen av ulike årsaker, så har vi kost og kysset på hverandre, og begge har tatt initiativ til dette noen ganger hver.

+ Hun sa etter en natt da jeg sov (...) der for noen uker siden, at hun elsker meg. Ja, hun så meg inn i øynene og sa "Jeg elsker deg..jeg elsker deg masse!" før hun kysset meg og la seg til å sove med armen min rundt seg.

+ Hun sier at hun også synes det er vanskelig og rart, at det ikke bare er meg som har det tøft med dette. Bare for at jeg skal være klar over det, noe jeg synes er fint å vite.

OG SÅ...

- Hun kan være kjempe kjølig, distansert og kort på mld/tlf de FÅ gangene vi har kontakt der.

+ Hun klarer å opprettholde en avstand og "muren sin" til et visst punkt når vi treffes (2 uker siden sist, vel og merke), men så glir hun over i det behagelige, velkjente mønsteret med varme blikk, små berøringer og klemmer som sier mer enn 1000 ord (føler jeg, da)

Dette er som sagt KORTversjonen av det hele.. Det er så vanvittig sammensatt og komplisert, at jeg vet egentlig ikke i hvilken ende jeg skal begynne eller avslutte i. Men sånn er altså situasjonen nå. Og hovedårsaken til at hun tok det valget hun tok, er at hun ikke klarer å se KUN det positive med oss lenger. Det som hele tiden har drevet oss videre og fått oss til å "holde ut" (misforstå meg rett), er jo de fine stundene og den utrolig sterke kjærligheten mellom oss. Etter at jeg var som jeg var i vinter, så såret jeg henne veldig. Selvom jeg hadde all grunn til å være som jeg var, så såret det likevel henne at jeg ikke ville prate og åpne meg, og at det kjipe attpåtil gikk utover henne. Jeg var mye sinna, og jeg kjefta og smalt MASSE. Helt ufortjent.. Dette har ført til at hun ser forholdet vårt med et videre syn, hun ser at det var mye krangling og kjipt, og at det fine og gode ikke lenger veide opp for det som ble vondt. Og det kan jeg jo selvfølgelig ikke klandre henne for. Jeg ser det jo selv også..

Men med de tingene som er blitt sagt og gjort mellom oss etter dette, til tross for at hun skal være sta og stå fast ved sitt, så har jeg enda håp om at hun vil snu. At hun vil gi etter for følelsene som jeg vet at hun fortsatt har for meg, og gi oss en ny sjanse. Det som taler i mot, er jo det jeg nettopp nevnte, i tillegg til at familiesituasjonen hennes fortsatt er den samme. Slik at et forhold på nytt igjen vil medføre en kamp uten sidestykke. En kamp som jeg tenker hun akkurat nå er lettet over å slippe å måtte tenke på og forholde seg til..

Hvordan burde jeg gripe dette an, ifht henne? Burde jeg spørre om å treffes, på vennskapelig basis så klart, for å se en film, prate, gå en tur, e.l? Eller burde jeg la henne være i fred, ikke ta kontakt og spørre om å treffes? Jeg vet jo av erfaring med henne at hun er en slik type som med lang nok tid og uten næring til følelsene, kan få de til å forsvinne..eller iallfall gjemme de godt bort. Så det er jeg jo redd for ved å la henne være helt i fred. Samtidig som jeg er redd for å virke masete og pressende, hvis jeg spør om hun har lyst å treffes. Hun vet jo godt hva jeg vil og hva jeg føler, så selvom jeg skulle si at det kun er på vennskapelig basis jeg vil treffes, så vet hun jo at det ikke er så svart/hvitt som det. Noe som også faktisk kan gi henne grunn nok til å si at hun ikke vil treffes, fordi hun vet at jeg sannsynligvis vil legge forhåpninger i det møtet.

Som dere kanskje skjønner, så tenker og analyserer jeg ting fra ende til annen... Men jeg blir ikke enig med meg selv. Jeg føler meg fullstendig rådvill, og vet snart ikke opp-ned på meg selv engang.

Alle tips og råd mottas med stor takk! Og skulle noen lure på noe mer rundt det hele, siden det faktisk er en HEL del mer å si, så bare spør!

[Genesis]

Ikke ta for mye kontakt, og håp at hun innser hva hun har mistet! Følelser nærer du best indirekte gjennom å ikke være for frempå. Det sender et viktig signal. Flørt med andre (selvom du ikke har lyst), og la HUN ta intiativ til å snakke om følelser. det tror jeg er din beste sjanse og eneste sjanse.

[Gjest Gjest]

Takk for svar!

Ja, jeg tenker jo også at følelser blir næret på den måten. Iallfall blir mine det. Jeg tenker jo på og savner henne hvert eneste minutt av dagen. De eneste periodene som det har vært sånn tålig okei å komme seg fra en dag til en annen, er dagene like i etterkant at vi har vært sammen og hatt det hyggelig. Men det har vel også litt med håpet i meg som har tent seg for fullt igjen.

Samtidig så vet jeg at hun er en vanvittig sammensatt dame (det er vi vel alle, men..), som når hun først har bestemt seg for noe, så er hun vanskelig å rikke. Og ettersom bekreftelser, bekreftelser og atter bekreftelser på følelsene mine for henne ALLTID har vært utrolig viktig for henne i forholdet vårt, så er jeg redd for å sende henne de gale signalene ved å ikke la henne få vite med jevne mellomrom hva jeg føler, tenker og vil. Jeg er redd for å risikere at hun skal tenke "Ja, men da har jeg ikke hørt fra henne på en stund. Da går det vel greit med henne, da. Og følelsene var nok ikke så sterke som hun absolutt skulle ha meg til å tro en periode, det er jo dette et bevis på."

Det er et evig dilemma akkurat det der, fordi hun er annerledes på de tingene enn hva jeg er vant med fra venninner, meg selv, etc.

Hun var på ferie en uke nettopp, sammen med ungene og sin mor. En sydentur som ho ikke har tatt seg tid eller råd til så lenge vi har kjent hverandre. Og det unnet jeg henne virkelig! Og det var også litt deilig for meg at hun var bortreist en uke, slik at jeg slapp å dvele ved akkurat dette den uka der. Da var hun jo bortreist, og hadde nok med seg selv og ungene, og ikke minst å slappe av. Men jeg må innrømme at jeg hadde håpet at hun etter å ha kommet hjem (for 4 dager siden) ville gitt uttrykk for et eller annet. Savn, et ønske om å treffes en dag, snakke på tlf - hva som helst. Det eneste jeg har fått er en SMS, og det etter at jeg sendte henne en SMS hvor jeg skrev at jeg håpet de var kommet vel hjem, hadde hatt en fin tur og kost seg masse, etc etc. Denne svarte hun veldig kort og "nøytralt" på like etterpå. Men sent søndag kveld fikk jeg ny SMS hvor hun skrev at hun følte hun hadde vært litt kort dagen før, og lurte på hvordan jeg hadde det, etc.

Du vil aldri ane hvor mye jeg har analysert og prøvd å finne "rett" betydningen av at hun på eget initiativ sendte meg SMS...! Det klikker snart for meg...herregud. :/