Følelseskalde foreldre

[Gjest Lurer]

Jeg lurer på følgende:

Jeg har alltid vært en ganske utrygg person. Jeg er og har alltid vært temmelig var ovenfor andres følelser, det vil si at jeg leter etter tegn på enten avvisning eller vennligsinnethet hos alle.

Jeg var sengevæter til jeg var 15 år, har alltid lett etter bekreftelse, og aldri følt meg god nok.

Da jeg i min ungdom vokste meg ganske søt, var jeg et lett "bytte" for unge menn som fikk sansen for meg.

Det er akkurat som jeg mangler en grunnleggende selvtillit. Dette plager meg nå i voksen alder.

Jeg har alltid tenkt at jeg bare er sånn.

Jeg har i det siste begynt å lure på om ting kan ha vært annerledes hvis jeg hadde fått oppmerksomhet og nærhet hjemme. Jeg har aldri fått noen form for varme og støtte av mine foreldre, aldri fått høre at mine foreldre er glade i meg. De er tilsynelatende helt følelseskalde. Jeg har aldri blitt spurt om hvordan jeg har det.

Jeg husker noen klemmer, det var på julaften.

Jeg brukte å late som jeg slo meg i barnehagen/på barneskolen, slik at noen skulle gi meg en klem eller noe.

Jeg har i det siste begynt å lure på om dette henger tettere sammen enn jeg har trodd.

Noen erfaringer? Kan jeg reparere meg selv, og hvor begynner jeg?

[Gjest Gjest]

Hadde det på akkurat samme måte. Kjenner meg igjen i det du skriver. Det jeg har "utagert" med i tennårene, 20-årene er 150 forskjellige sexpartnete. Får nærhet, men vil ikke "tilknytte" meg så dumper dem med en gang. Jeg er i dag 27 og har vurdert å snakke med en psykolog....

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som har for vane å si til barna at de er glade i de. Ikke alle som er så veldig til å klemme heller. Det er andre måter å vise det på. De behøver ikke å være kalde av den grunn.

Kjøp en blomst og gi dem et kort hvor det står at du er glad i dem. Reagerer de ikke da så skal jeg være enig i at de er litt kalde.

[Cashpink]

Undersøk litt om tilknytningsteori. Bowlby beskriver et eksperiment med aper. Han utstyrte en "stålmamma" med mat. Og en "frottèmamma" som ikke hadde mat. Apeungene ville være hos moren som var myk og god, til tross for at den ikke ga dem mat. Eksperimentet viser at nærhet og omsorg er viktigere enn mat.

Bowlby altså! Les om det.

Kontrast til Maslows behovshieraki. Han mener at fysologiske behov som mat etc, kommer før nærhet og omsorg.

[Gjest Frk]

Har det akkurat likt og nærmer meg 30.. Vokst opp med å være mor for moren min, og både hun og stefaren min var voldelig. Kan aldri huske å få en eneste klem, bare slag og kloring på kropp og ansikt.

MEN, jeg har greid meg kjempebra! Har en god utdannelse, gode venner, men har aldri hatt et forhold som har vart lenger enn et år. Tror hele tiden at faktisk ingen er glad i meg, og venter bare på at de skal stikke. Jeg VET at de ikke gjør det, og at det jeg kjenner er feil, men allikevel er det ikke så lett å styre. Jeg har fått henvisning til psykolog, og gleder meg til å få litt veiledning! Jeg vil slutte å såre mennesker rundt meg, og få en normal familie etterhvert.

Men en annen ting jeg alltid føler når jeg blir i sammen med noen.. Jeg har det helt grusomt, absolutt hele tiden. Får ikke sove, uro i sjelen, forandrer meg rett og slett. Har du det slik TS?

[Gjest Amalie]

Jeg lurer på følgende:

Jeg har alltid vært en ganske utrygg person. Jeg er og har alltid vært temmelig var ovenfor andres følelser, det vil si at jeg leter etter tegn på enten avvisning eller vennligsinnethet hos alle.

Jeg var sengevæter til jeg var 15 år, har alltid lett etter bekreftelse, og aldri følt meg god nok.

Da jeg i min ungdom vokste meg ganske søt, var jeg et lett "bytte" for unge menn som fikk sansen for meg.

Det er akkurat som jeg mangler en grunnleggende selvtillit. Dette plager meg nå i voksen alder.

Jeg har alltid tenkt at jeg bare er sånn.

Jeg har i det siste begynt å lure på om ting kan ha vært annerledes hvis jeg hadde fått oppmerksomhet og nærhet hjemme. Jeg har aldri fått noen form for varme og støtte av mine foreldre, aldri fått høre at mine foreldre er glade i meg. De er tilsynelatende helt følelseskalde. Jeg har aldri blitt spurt om hvordan jeg har det.

Jeg husker noen klemmer, det var på julaften.

Jeg brukte å late som jeg slo meg i barnehagen/på barneskolen, slik at noen skulle gi meg en klem eller noe.

Jeg har i det siste begynt å lure på om dette henger tettere sammen enn jeg har trodd.

Noen erfaringer? Kan jeg reparere meg selv, og hvor begynner jeg?

For meg er dette ganske åpenlyst. Du sier selv at du som barn latet som om du slo deg, for å få oppmerksomhet/kjærlighet/trøst. Hvorfor gjør et uskyldig barn dette? Fordi det er et behov for kjærlighet, noe det tydelgvis var mangel på.

Jeg tror det er viktig å se tilbake på sin egen barndom, skjønne den, plassere den, for å kunne gå videre. I ditt tilfelle her virker det som om dy har fått for lite kjærlighet og oppmerksomhet. Alle mennesker trenger å føle at de er verdt noe, at du er bra nok som du er, uten å behøve å måtte jobbe for å få anerkjennelse og aksept fra andre.

Klart du kan reparere deg selv, det er alltid håp. Jeg ville anbefalt å søkt profesjonell hjelp hos en psykolog. Ta deg selv på alvor, dette er viktig for at du skal få en god livskvalitet. Alt henger sammen. Sammen med dårlig selvtillit kan man også ta dårlige valg, noe som kan være skadelig nå og senere. Kjenn etter hva du føler, og ikke ta det for gitt.