seksuelt misbrukt

[Gjest lillemor]

Vel, dette skjedde for flere år siden nå, men aldri fått det helt ut av systemet..Vil vel egentlig bare få det ut, så skriver det her, og kanskje noen har opplevd det samme?

Når jeg var 11 år, bodde jeg med mamma, min søster og min stefar. slik hadde det vært siden jeg var 6, og jeg stolte på min stefar.

Men jeg hadde akkurat fylt 11 år, og han hadde vært på julebord med jobben, kom hjem i 3 tiden og jeg våknet av at han sto og lyste under dynen min med lommelykt på mobilen, jeg hadde kun på meg en badekåpe som jeg hadde sovnet i etter jeg hadde badet. og den var åpen. Vel, jeg våknet og ble skremt av at han lyste under dynen. han skvatt til og sa at han rettet på den, fordi den hadde falt av, og gikk ut. Etter en liten halvtime kom han inn igjen og gjorde det samme, denne gangen ble jeg veldig redd, men turt ikke si noe..tror jeg ikke skjønte helt hva som skjedde.. Han tok av seg genseren og la seg inntil meg, begynte å ta på mangen min, og strøyk forsiktig nedover og over puppene mine..jeg gråt stille, turte ikke røre meg, og ba til gud (for første gang) at mamma skulle våkne opp. sånn lå han en stund, befølte meg nedentil..var ekkel med hendene sine..Han ga seg til slutt når jeg begynte å gråte høyt..og gikk ut av rommet..jeg skyntet meg å kle på meg. og sov ikke resten av natten..

Sånn forsatte det, med verre ting frem til jeg ble 14 og mamma skjønte det..hadde ikke turt å si noe, han truet meg, og gjorde livet mitt meningsløst, rett og slett..sov ikke en eneste natt uten bukse på nesten 4 år.. men han tok den av..klarte jo ikke si ifra! noe jeg angrer på en dag i dag..vel, dette er noe jeg tenker på ofte, får det ikke ut av hodet..er jeg svak? burde jeg komme over det snart? er nå 18 år. og har forsatt mareritt.. vel, er godt å bare skrive det ned liksom. føler meg sva og nedfor..Noen råd?

[Burn]

Du er overhodet ikke svak - tvert imot! Du er ganske tøff som tør å tenke tilbake på disse vonde minnene, for ikke å nevne det at du deler dem her med oss på KG. At du føler deg nedfor er ikke rart, og heller ikke unormalt i ditt tilfelle. Jeg kan forestiller meg at du har slitt en del med depresjon og angst. Vet selvfølgelig ikke om dette er tilfellet, men utifra beskrivelsene dine virker det sånn.

Du burde helt klart oppsøke profesjonell hjelp, dvs. psykolog som kan hjelpe deg med å bearbeide traumene dine fra barndommen. Bare husk at disse tingene hører til fortiden, og at det ikke er din feil! Jeg håper det går mot det bedre. Fortsett å vær sterk

[CoffeeCup]

Uff, det hørtes forferdelig ut... Du er absolutt ikke svak og er ikke rart du ikke kommer over dette på egen hånd! Tror du trenger å snakke helt ut om dette, med noen som kan hjelpe deg videre. Og dette er det profesjonelle mennesker som kan hjelpe deg best med. Gå til fastlegen din og si at du trenger psykolog. Du trenger ikke fortelle han/hun detaljene, og hvis du er redd for å si det, kan du skrive en lapp til han, som du gir til han når du er der. Er ikke uvanlig å gjøre det.

[Gjest Linda]

Kjære venn, tror dessverre dette innlegget vil bli fjernet, har sett slike innlegg bli fjernet før fordi de mener man ikke skal få skrive slikt på forum. Merkelig synes nå jeg, men sånn er dét nå engang. Vil uansett forte meg å svare før 'du' forsvinner. Du er vakker, ren, sterk og uten noen som helst skyld. Husk dét! Glem dét aldri! Hvis du skulle trenge noen å snakke med vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Else-Gro så Støttesenteret mot Incest, Oslo. Hun har jobbe spesifikt med ungdom med samme erfaring i mange år og er utrolig dyktig. Er selv incestutsatt og har fått mye hjelp fra henne. Klok av skade, er en del eldre enn deg, er hvis du kontakter psykolog eller Støttesenter å ta med deg en person du er trygg på, og å prøve å holde deg til samme psykolog/støtteperson for en slik opplevelse kan være vanskelig å dele med for mange. Du trenger stabilitet, kontuitet, og trygghet fra en dyktig, varmhjertet og kompetent person over tid. Ikke fordi du er svak, men fordi slike ting tar tid å bearbeide. Begynn nå, ikke vent til du er 28 som meg. Jeg er hatt hjelp i seks år og sliter fortsatt, men ser at jo yngre de som søker hjelp er, jo raskere kommer de seg igjennom. Tar du tak i dét nå har du derfor en GOD sjanse til å bli ferdig med dét på noen år, og få et godt, funksjonelt liv uten å være plaget av dette i hverdagen. For selv om du føler deg svak er dét nå du er på dét sterkeste. Lykke til!

[Phaedra]

Tråden er ryddet for utestengt bruker.

Phaedra,mod

[Gjest *Maja*]

Vel, dette skjedde for flere år siden nå, men aldri fått det helt ut av systemet..Vil vel egentlig bare få det ut, så skriver det her, og kanskje noen har opplevd det samme?

Når jeg var 11 år, bodde jeg med mamma, min søster og min stefar. slik hadde det vært siden jeg var 6, og jeg stolte på min stefar.

Men jeg hadde akkurat fylt 11 år, og han hadde vært på julebord med jobben, kom hjem i 3 tiden og jeg våknet av at han sto og lyste under dynen min med lommelykt på mobilen, jeg hadde kun på meg en badekåpe som jeg hadde sovnet i etter jeg hadde badet. og den var åpen. Vel, jeg våknet og ble skremt av at han lyste under dynen. han skvatt til og sa at han rettet på den, fordi den hadde falt av, og gikk ut. Etter en liten halvtime kom han inn igjen og gjorde det samme, denne gangen ble jeg veldig redd, men turt ikke si noe..tror jeg ikke skjønte helt hva som skjedde.. Han tok av seg genseren og la seg inntil meg, begynte å ta på mangen min, og strøyk forsiktig nedover og over puppene mine..jeg gråt stille, turte ikke røre meg, og ba til gud (for første gang) at mamma skulle våkne opp. sånn lå han en stund, befølte meg nedentil..var ekkel med hendene sine..Han ga seg til slutt når jeg begynte å gråte høyt..og gikk ut av rommet..jeg skyntet meg å kle på meg. og sov ikke resten av natten..

Sånn forsatte det, med verre ting frem til jeg ble 14 og mamma skjønte det..hadde ikke turt å si noe, han truet meg, og gjorde livet mitt meningsløst, rett og slett..sov ikke en eneste natt uten bukse på nesten 4 år.. men han tok den av..klarte jo ikke si ifra! noe jeg angrer på en dag i dag..vel, dette er noe jeg tenker på ofte, får det ikke ut av hodet..er jeg svak? burde jeg komme over det snart? er nå 18 år. og har forsatt mareritt.. vel, er godt å bare skrive det ned liksom. føler meg sva og nedfor..Noen råd?

Du var bare et barn og skal ikke tenke et sekund at noe av dette er din feil eller at du var svak...Det han gjorde var motbydelig og galt og all feil ligger hos HAN!

Det viktigste for deg nå er å få proffesjonell hjelp slik at du kan bearbeide hva du føler rundt dette...