Har venner, men...

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym. Det bare føltes litt tryggere... hehe. Men til saken!

Jeg har i tre år... (jeg tar ikke med ungdomskolen selv om det var akkurat samme den gangen også)

Men altså, jeg har i tre år gått på videregående skole og aldri vært alene. Første året ble jeg kjent med mange nye mennesker og fikk meg venner, spesielt en ny venninne. Ikke en venninne som jeg stoler 100% på og står nær, for det har jeg aldri opplevd bortsett ifra EN gang. Og det er akkurat DET jeg vil snakke om nå. Og de to siste årene har jeg også hatt venner å være med i friminuttet, i timene og ellers. Har hatt det gøy, har kranglet, har funnet på sprell osv. Men aldri følt "glad i deg" greia til noen av vennene mine og generelt gitt faen. Ikke sånn at jeg baksnakker eller lyver osv, for det er noe av det verste jeg vet. Men altså, jeg har aldri klart å knytte meg til vennene mine. Aldri følt at jeg kan gå til de med mine problemer. NEVERMIND liksom. Jeg stoler ikke på de. Og hvis jeg begynner å oppdage at en venn av meg faktisk ikke er så kul og ekte som jeg trodde, er det lett for meg å bare droppe ut han/henne med en gang. Ikke sånn direkte "Jeg vil ikke være venn med deg mer." Men heller at jeg ikke tar kontakt eller i det hele tatt gidder å snakke me han/henne.

Jeg ser nå at folk sikkert vil mistforstå meg nå og tenke "what a bitch!" Men jeg har helt siden ungdomskolen ønsket meg skikkelige venner som jeg kan stole på 100% og være glad i. Venner som jeg kan ringe til hvis jeg er lei meg osv. Venner som JEG vil stille opp for og trøste, venner som kommer til MEG for råd eller hva som helst. Jeg vet jeg kan være en kjempe god venn som stiller opp til enhver tid.

Som 9 åring ble jeg kjent med en jente og over natten var vi bestevenninner. Jeg ble med henne hjem og ble over en hel helg. Vi var bestevenninner fra vi var 9 år gamle til vi var ca. 16 år. Så fikk jeg meg type, tok henne for gitt og der røk vennskapet. Det eneste vennskapet jeg faktisk satte pris på. Hun er den eneste vennen jeg har kunne snakke med om alt og stole 100% på. Jeg angrer nå at jeg avlyste avtaler med henne og sånt bare fordi jeg var så forelsket. Jeg er fortsatt sammen med samme fyr i dag. Og kontakten mellom eksbestevenninna mi og meg er tatt opp igjen og vi har snakket om å henge litt sammen i sommer osv. Vi er altså venner, og har kontakt igjen. Noe jeg er kjempeglad for.

Men hun bor et stykke unna, noe som gjør at det blir litt vanskelig å møtes hver dag. Og da blir det til at vi møtes i en helg eller i ferier.

Men uansett, er det flere som har det som meg? Altså kort og greit: Blir ikke glad i folk, aldri hatt venner som virkelig står deg nær osv.

Kjæresten min er den eneste, utenom familien såklart, jeg har knyttet et utrolig bånd til og nå elsker over alt på jord. Ubeskrivelige følelser. Så jeg kan altså føle... haha. Og eksbestevenninna mi er også et godt eksempel eller BEVIS på at jeg ikke er totalt følelsesløs.

De vennene jeg har hengt med i tre år nå, har jeg ikke tenkt å holde kontakt med. Jeg er ferdig på vgs og alle flytter til hvert sitt sted nå. Jeg syns igrunn de alle sammen er teite og falske og bryr meg rett og slett ikke om kontakten forsvinner eller ei. Same shit, jeg håper jeg bare møter nye folk som jeg virkelig blir venner med og blir glad i. Ææ, jeg føler meg merkelig noen ganger!

Når jeg hører folk si at livet er ikke det samme uten venner eller at man ikke kan leve uten venner, så må jeg nesten le litt. Men samtidig blir jeg misunnelig. De føler det, men ikke jeg. Det er fordi jeg ikke har venner jeg er glad i og stoler på!

[AnonymBruker]

Jepp, føler akkurat det samme som deg..

Har mange venner, men mistet nylig min bestevenn.. Pga baksnakking og andre barnslige ting hun gjør mot meg..

Det er tungt, men det er ikke verdt det. Hun fikk nye sjanser for hver gang hun såret meg, men nå er det slutt, hun har såret meg for siste gang..

Så det jeg vil si til deg, lykke til med fremtidige venner.

Og venner du kan stole 100% på er de beste, men det finnes dessverre få..

Klem meg