Har venner, men føler seg ensom

[Gjest döderlein]

Når man har venner men likevel føler seg ensom og forlatt, hva bør man gjøre da? Føler noen av dere det, eller har følt det? Veit dere årsaken til at dere har følt/føler det sånn?

Har du klart å komme deg ut av det på noen måte? Hvordan?

[FrøkenJosefine]

Jeg føler det sånn..

Har vært ensom blant mange hele mitt liv...

[Gjest döderlein]

Jeg føler det sånn..

Har vært ensom blant mange hele mitt liv...

Har du ikke gjort noe for å komme deg ut av den tankegangen?

[FrøkenJosefine]

Har du ikke gjort noe for å komme deg ut av den tankegangen?

Jo, alt! Terapi, gi mere av meg selv, snakke masse, høre mere, være mere sosial, drikke mere/mindre, være åpen/mindre åpen..

Har vel bare slått meg til ro med at jeg er en sosial loner..

[Gjest döderlein]

Jo, alt! Terapi, gi mere av meg selv, snakke masse, høre mere, være mere sosial, drikke mere/mindre, være åpen/mindre åpen..

Har vel bare slått meg til ro med at jeg er en sosial loner..

Men hva sa terapauten til deg da? Jeg er nysgjerrig xD

[FrøkenJosefine]

Men hva sa terapauten til deg da? Jeg er nysgjerrig xD

Det er vel i mitt tilfelle at jeg har opplevd en del ting i mitt liv som er såpass traumatiske og spesielle at jeg ikke vil kunne klare å finne noen som klarer forstå meg og mitt reaksjonsmønster totalt..slik at jeg som regel vil føle meg litt utenfor uansett..

Vi jobber jo med det på forskjellige måter da, men har liksom ikke fått noen forbedring på det..

At jeg har følt det sånn siden jeg er liten, har jeg faktisk ikke snakket om med terapeuten min, kun om hvor ekstremt det ble etter tiårsalderen..

Har du det sånn og eller?

[~white lady~]

Det er vel i mitt tilfelle at jeg har opplevd en del ting i mitt liv som er såpass traumatiske og spesielle at jeg ikke vil kunne klare å finne noen som klarer forstå meg og mitt reaksjonsmønster totalt..slik at jeg som regel vil føle meg litt utenfor uansett..

Vi jobber jo med det på forskjellige måter da, men har liksom ikke fått noen forbedring på det..

At jeg har følt det sånn siden jeg er liten, har jeg faktisk ikke snakket om med terapeuten min, kun om hvor ekstremt det ble etter tiårsalderen..

Har du det sånn og eller?

Vet du hva, dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har flere venner, men kan likevel føle meg ensom fordi jeg sitter inne med så mye mer livserfaring enn dem. Blir kanskje lettere når man blir eldre og opp i årene, når ting "jevner" seg ut litt...

[Beauté]

Jeg har ikke lest igjennom svarene her, så jeg svarer kun utifra egne erfaringer og tanker.

Når man har venner og likevel føler seg ensom, så er det uten tvil noe som mangler. Enten at vennene dine ikke er den type venner du kan bøye deg til og åpne deg fullstendig til.

Eller kanskje det har skjedd noe i familien som gjør at du savner en eller flere? Kanskje er det splid, splittelse eller noe annet?

Kanskje noen har såret deg noe enormt?

Å komme seg ut av det er å rett og slett innse problemet og akseptere at sånn er det. Spørs hva det er.

Enkelte ting kan man bare ikke gjøre noe med.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det sånn. Jeg har vært gjennom mange, store og vanskelige ting, som veldig få kan relatere seg til.

Jeg har kommet meg ut av det ved å kutte ut de vennene mine som ikke hadde noen forståelse eller respekt for at disse tingene har gjort meg litt annerledes.

Så har jeg fått mer kontakt med de vennene mine som aksepterer meg for den jeg er.

Og så har jeg fått et veldig godt forhold til mamma, og det tror jeg betyr uendelig mye. I hvertfall for meg.

Jeg har skjønt at det er bedre å være i eget selskap, enn i dårlig selskap.

Jeg føler ikke lenger den tomheten, eller ensomheten.

Jeg håper dere også kan komme dit, det er ikke noe godt å ha det sånn!